Annerledesløperen: Maraton – lærdom for livet

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 2-2021

Det tok mange år før jeg tok mot til meg og meldte meg på min første maraton. Som jeg har skrevet før, har jeg ikke oppnådd de raskeste sluttidene. Jeg opplevde imidlertid i min virtuelle maraton i fjor høst at jeg lå langt foran baktroppen, noe som var nytt for meg, og det til tross for kort treningstid i forkant. Som jeg skrev den gangen, skjønte jeg at jeg hadde fått et løpegrunnlag som sikret at jeg kunne fullføre uten for store problemer.

Jeg begynte i oversettelsesyrket i ung alder og ble fort vant med å jobbe lange dager foran skjermen. Jeg hadde stor respekt for tolking som profesjon, så selv om jeg tolket noe i de første årene i arbeidslivet, var jeg ikke villig til å ta på meg oppdrag uten mer formell kompetanse. Jeg tok derfor tolkeutdanning for noen år tilbake, men jeg hadde ikke helt motet til å kjøre løpet fullt ut.

Den siste tiden har jeg tenkt på viktigheten av å være en god rollemodell for mine barn, og gå utenfor komfortsonen. Barna har sett meg med store nerver foran maratonløp og med nøyaktig samme nerver foran tolkeoppdrag. Jeg er derfor ærlig med dem om at jeg synes at dette er skummelt, men at det er noe jeg må gjøre fra tid til annen. Jeg har jo en del å bidra med. Jeg må bare tørre. Jeg har en solid grunnform som jeg kan ta med meg på oppdrag.

Oversettelser som ultraløp

Maraton er et skummelt ord når man er fersk løper. Noen hopper rett i det og tar det som en utfordring. De går fra null løping til full maraton på få måneder. Jeg tipper på at en god del av disse takker av etter det ene løpet. Mange andre bygger seg sakte opp og finner etter hvert favorittdistansen sin, selv om de beveger seg ut på andre distanser innimellom.

Jeg har innsett at slik er det også i jobben min. Jeg er translatør og har det komfortabelt på hjemmekontoret mitt. Jeg jobber med tekster som er rimelig avanserte for andre, men som jeg klarer å løse uten store problemer. Jeg er ikke redd for å lære noe nytt og kan på kort tid bli «flytende» i krevende felt. På oversettelsessiden er jeg nok en ultraløper – jeg klarer å dra langt uten at det koster meg mye. Jeg husker en videosnutt fra Ecotrail 80 km. En av løperne ble spurt om hvordan han varmet opp, og han svarte at oppvarming var unødvendig når man skal løpe skikkelig langt. Det tar man underveis. Slik er det også med det skriftlige arbeidet mitt.

Tolking som maraton

Tolking derimot er et fagområde der man lever i nuet. Man møter opp på jobb, yter sitt beste, og så er arbeidet over når man er ferdig med oppdraget. Tolking er for meg en maraton. Det krever forberedelser – flere dager om oppdraget er mer langvarig. Det krever mye av hodet og av kroppen.

Jeg må tenke på hva jeg spiser og drikker både i forkant og underveis. Jeg kan jo ikke plutselig forlate tolkekabinen for å gå på do om jeg har lagt opp feil mat- eller drikkestrategi. Dagene kan være lange, så jeg må passe på at det jeg har med meg på jobb, bidrar til å holde fokuset. Jeg er ennå så fersk i denne delen av språkyrket at når dagen er over, er jeg uttømt og må restituere meg fysisk og psykisk. Et kort løpetur hjelper veldig her.

Hyggelige likesinnede

Selv om jeg ikke har mange løpevenner i min nærmeste vennekrets, blir man kjent med andre underveis på de fleste løpene. Man er aldri helt alene. Man utveksler noen ord, samtidig som man har fokus på den vanskelige oppgaven. Noen ganger er fokuset eller anstrengelsen så stor at man ikke klarer å ytre noe mer enn noen få stavelser. Noen ganger hjelper man andre løpere med å komme i mål når man ser at de ikke tror de har noe mer å gi.

Slik har jeg opplevd det også i de få oppdragene jeg har utført hittil. Man er som oftest to tolker som deler på oppgaven med å sikre god kommunikasjon mellom deltakerne på det møtet vi er på. Vi hjelper hverandre om vi ser at vi sliter med å huske et viktig ord, eller den ene oppdager en god løsning på et uttrykk. I pausene utover dagen orker man ikke alltid snakke så mye sammen fordi man bruker denne tiden til kort restitusjon for å komme i mål for dagen.

Noen ganger møter man en kollega som man kun samarbeider med i noen timer, på samme måte som man prater i noen minutter med en annen løper på en maraton, og så skilles veiene. Andre ganger er man så heldig å jobbe flere dager sammen, så det blir gjensynsglede. Attpåtil er man andre ganger så heldig å være på oppdrag med en annen løper, og man smiler når man ser at begge har med energibar som påfyll utover ettermiddagen.

DNS

Noen ganger bruker man mye tid på forberedelser, men man kommer uansett ikke i mål. Som i løpeverdenen, kan det være mange grunner til dette. Akkurat som i løpeverdenen tar man så gode forholdsregler som mulig. Uken før et stort oppdrag skulle starte for noen måneder siden, fikk jeg maranoia – altså mistet troen på at jeg var klar til dette. Var jeg i stand til å jobbe så hardt i så mange uker? Hadde jeg kompetanse nok? Kom jeg til å bli forkjølet dagen før?

Svarene var selvfølgelig ja, ja og nei. Som om jeg skulle delta i et maratonløp, sørget jeg for å trene forsiktig og spise og drikke riktig i dagene i forkant. Jeg lo litt da jeg kjente igjen parallellene til maratonen jeg hadde løpt noen få uker tidligere. Men vi lever i en usikker tid, og oppdraget ble avlyst. Til tross for alle mine gode forberedelser, ble det DNS på meg denne gangen.

Neste utfordring venter

Med tidvis strenge tiltak i samfunnet og karantene her og der er det ikke lett å vite hva fremtiden bringer. For tiden holder jeg på med mine oversettelser og jobber i greit tempo. Jeg legger opp til fornuftig fremdrift og kommer i mål.

Men nå som jeg klarer å se sammenhengen mellom arbeidet mitt som translatør/tolk og maratonløper, har jeg absolutt lyst til å utfordre meg selv igjen snart. Jeg får passe på å melde meg som ledig for tolkeoppdrag i nærmeste fremtid. Jeg har jo grunnformen inne.

Om artikkelforfatteren

Cristina Pulido Ulvang (f. 1967) er en translatør som kompenserer for stillesittende arbeid ved å løpe. Hun har ingen treningshistorie fra ungdomstiden, men hun har vært aktiv løper de siste fem årene. Hun er opptatt av å motivere barna sine til å være aktive, og liker best turer der hun kan se fjorden. (Foto: Emilia Pulido Ulvang)