Annerledesløperen: Motbakker – oppturer og nedturer

Artikkelen stod på trykk i Kondis nr. 6-2021

Forholdet mitt til bakker er problematisk, for å si det mildt. I perioder har jeg vært flink til å løpe opp dem, men i enda lengre perioder har det vært mye strev med bakkene. Jeg var i en god periode i fjor høst og vinter, men slet meg selv ut med mine to virtuelle maratonløp på småkuperte veier. I etterkant, med lite å pushe meg for, fikk jeg en litt for uheldig vane med å stort sett løpe på flatmark eller i områder med få bakker.

Jeg bor på toppen av en bakke som er flott til motbakketrening, men det ble med noen få treningsøkter der. I stedet kom jeg til å lese en artikkel i lokalavisen om andre som var flinke til alternative treningsformer under pandemien, inkludert løping i akkurat den bakken. Der fikk jeg den!

Nybegynner innen motbakkeløp

For et par år siden deltok jeg spontant på mitt første motbakkeløp: Løvstakken Opp – 2,1 km og 400 høydemeter. En ting var klart for realistiske meg: Jeg skulle holde meg til lavt tempo.

For de som ikke er kjent med fenomenet, så går slike løp ut på å løpe opp på et fjell eller en ås så raskt som mulig, med mål på toppen.

Det ble en fin opplevelse, spesielt fordi vi var flere i den utvidede familien som deltok. Stiene var greie, men det ble en del steinur etter hvert, noe som var nytt for meg. På toppen ble jeg belønnet med flott utsikt, noe som hjalp veldig på nedturen. Jeg rakk ned akkurat i tide til premieringen, der eldstebarnet vant startnummer til neste motbakkeløp i samme serie. Her ble det en solid forbedring på farten, og jeg mistenker at det var motiverende å løpe med onkel i Bergen.

Det gikk ikke lenge til jeg prøvde meg igjen. Denne gangen valgte jeg solotur Grefsenkollen Opp – 4,5 km og 270 høydemeter. Dette var en helt annen type motbakkeløp. Det gikk hele tiden på asfalterte veier, så det var ganske perfekt for meg, som er glad i asfalt. Jeg holdt ut 1 km med normal løpefart, så gikk jeg over til å bytte mellom løping og gåing. Det ble en flott tur opp barndomsåsen til moren min – med de mange skrekkhistoriene om bratte Grefsenkollen brent fast i minnet. Ikke ble jeg sist engang.

Så kom koronaen, og tankene om å prøve meg på flere motbakkeløp strandet. Litt over 2 år etter siste motbakkeløp fikk jeg mulighet til å prøve pandemivarianten av et motbakkeløp: Korketrekkeren Opp – 4,3 km og 327 høydemeter. Siden jeg ikke var i form til motbakkeløping, valgte jeg å ta det som en fin tur med mannen min. Det gikk på gode stier i Nordmarka, og vi koste oss med vid utsikt oppe ved tårnet. Vi avrundet med å løpe lett ned igjen.

På tur opp bakkene

I år, som i fjor, har jeg gått en del i fjellet. Jeg merker at jeg føler meg noe tryggere enn jeg gjorde i fjor. Jeg kan fortsatt ikke løpe opp på noen topp, men ser at jeg begynner å få litt høyere fart på vei opp. Jeg er også fornøyd med at jeg har gått opp 500–700 høydemeter på flere av turene, og dermed blir jeg ikke lenger skremt bort fra turer med slike stigninger. De har i stedet gitt mersmak, og jeg har lyst til å utfordre meg selv på enda større stigninger.

Nedturene

Den største utfordringen min er turene ned fra fjellet. Her har jeg fortsatt mye å lære. Jeg synes fortsatt det er skummelt når jeg sklir eller småstein ruller ned. Det er sjelden jeg klarer å komme ned raskere enn jeg har gått opp.

Det verste var en tur opp Varingskollen nylig. Jeg hadde vært der på en veldig varm dag tidligere samme uke i forbindelse med Stolpejakten. Jeg slet med svette i øynene og klarte å overse en av stolpene. Siden jeg gikk ned en annen vei, fikk jeg ikke tatt stolpen på returen.

Det at dette var den eneste stolpen jeg manglet på den delen av kartet, plagde meg så mye at jeg dro tilbake da været var kjøligere. Jeg holdt god fart opp bakken, og ble veldig fornøyd med hvordan jeg tok stolpen mye raskere enn planlagt. Det jeg ikke hadde tatt høyde for, var at jeg i gråværet hadde klart å unngå å legge merke til den beste stien for å komme ned igjen. Jeg endte derfor opp med å gå nesten rett ned igjen. Og som jeg så smertelig har opplevd tidligere – det er ikke alltid den meste direkte ruten er den mest optimale. Jeg klarte å bruke dobbelt så lang tid ned som jeg hadde brukt opp. For en flause!

Jeg har likevel hatt noe fremgang når det gjelder å komme meg ned fra fjellet. Jeg har også vært oppe på Gaustatoppen i år, og i motsetning til i fjor gikk jeg både opp og ned. Jeg var veldig fornøyd da jeg forbedret tiden opp kraftig og hadde store forhåpninger til turen ned. Det begynte ikke lovende. Jeg opplevde det første partiet som litt krevende og brukte en del tid på det. Jeg så med misunnelse på folk som løp ned.

Så begynte det å tordne i det fjerne. Jeg elsker å se på tordenvær når jeg er innendørs. Jeg er livredd for det når jeg er ute. Lyden ga meg et lite push, og jeg fikk opp farten. Så kom det mer torden, og jeg skjønte at uværet ikke var spesielt langt unna. Da vi var kommet til et parti der jeg kunne se de truende skyene, grep besluttsomheten, og en god porsjon redsel, fatt i meg. Nå var det ikke tale om at jeg skulle bære noen metallstaver som kunne tiltrekke seg lynet. De ble resolutt overlevert til mannen min, og plutselig ble jeg mye stødigere og raskere i nedstigningen. Det tok fortsatt en god stund før vi kom oss ned, men vi rakk det før det jeg senere så omtalt i lokalavisen som «tidenes tordenvær», brøt ut.

Paralleller til hverdagslivet

Det er ikke så rart at vi mennesker liker å bestige topper, spesielt vi som løper. Ofte blir man premiert for innsatsen med synet av fantastiske landskap. Men først må vi jobbe hardt mot det målet vi har satt oss, enten det er en konkurranse eller en ny bestetid.

Noen ganger går det ikke så greit underveis – man kan bli redd for at man ikke klarer utfordringen med en maraton for eksempel. Eller i mitt tilfelle kan man rett og slett bli redd. Da må man finne strategier for å håndtere dette.

Vi jobber hver dag med å overvinne oss selv, med å bli stadig bedre. Alle har vi forskjellige mål, men vi ønsker å komme oss på toppen og nyte turen ned igjen.

Om artikkelforfatteren

Cristina Pulido Ulvang (f. 1967) er en translatør som kompenserer for stillesittende arbeid ved å løpe. Hun har ingen treningshistorie fra ungdomstiden, men hun har vært aktiv løper de siste fem årene. Hun er opptatt av å motivere barna sine til å være aktive, og liker best turer der hun kan se fjorden. (Foto: Emilia Pulido Ulvang)