Eli Anne Dvergsdal – Fotballspilleren som ble stjerne i fjelløping

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 3 – 2022

På årets statistikk over de beste gateløperne topper Eli Anne Dvergsdal listen på 5 kilometer, og hun står som nummer to på 10 kilometer, bare slått av Karoline Bjerkeli Grøvdal.

Men hun behersker fjelløping like godt eller enda bedre. Hun har de siste årene hatt toppresultater i store løp i verdensserien for fjelløp, som Dolomyths Run, Marathon de Mont Blanc og flere til. I 2019 tok hun steget helt til topps i et av de helt store fjellmaratonløpene,

Bak disse resultatene ligger det både en lidenskap for løping og det å få med seg store naturopplevelser – samt et ønske om å presse seg selv til å bli enda bedre.

Kondis møter Eli Anne til prat og fotografering en nydelig vårdag på Sandviksfjellet i Bergen. I den bratte oppstigningen fra Fjellveien over Permisjonsstien via Sandviksbatteriet merker vi forskjellen på en topp internasjonal fjelløper og en noe eldre Kondis-reporter: Det er ikke så enkelt å delta i samtalen med Eli Anne samtidig som man peser seg oppover. Men på toppen roer vi ned og får en god prat og bilder av Eli Anne med Bergen som bakgrunn.

En aktiv oppvekst i Jølster

Eli Anne Dvergsdal vokste opp i Jølster. Der var hun en del av aktivitetene i Jølster idrettslag, men det var ikke bare organisert idrett som gav henne en god ballast for prestasjoner av det fysisk krevende slaget. Det var mye fritidsaktiviteter for den unge Eli Anne:

– Vi var ikke så mye inne. Etter skolen var vi ute i ballbingen, og i helgene om sommeren gikk vi på stølen og i fjellet. I påsken var det gjerne skiaktiviteter. Det var alltid noe aktivitet etter skolen, kan hun fortelle til Kondis.

Foreldrene hadde ikke noe bakgrunn fra idrett. Faren drev et gravemaskinfirma, og det var jobb 24 timer i døgnet. Av og til skulle han opp å sjekke noe i fjellet, og da dultet unge Eli Anne etter ham. Da ble det gjerne fjellturer uten at det var fjellturen som var planen.

Langrenn er også en aktivitet som Eli Anne Dvergsdal har som innslag i treningen sin om vinteren. Her var det heller ikke noen organisert miljø i hjembygden som inspirerte henne; det var nok bare hennes egen lidenskap for å være i bevegelse. Mor til Eli Anne har fortalt henne at hun fikk ski til 3-årsdagen sin. Da de våknet neste morgen, var det hvitt på bakken utenfor. Da ville ikke Eli Anne sitte stille ved frokostbordet – hun skulle ut å gå på ski. Og det gjorde hun, rundt og rundt huset helt til hun ble hentet inn mange timer senere.

Fotballkarrieren

Eli Anne begynte å spille fotball da hun som 5-åring fikk lov til å bli med på trening med laget til sin to år eldre bror, og med årene ble hun svært ambisiøs. Dette var kun hennes eget valg. Det var ikke noe forventningspress, kanskje tvert imot:

– Mamma synes det var litt for voldsomt å tenke at jeg skulle komme på landslaget. Jeg kunne jo være fornøyd med å spille på Jølster.

Det ble en del kretssamlinger og regionale samlinger mens hun spilte for guttelaget, det var ikke så stor interesse for fotball blant jentene i hjembygden.

Så begynte veien ut av bygden og inn på større og bedre fotballag. Første stopp var Førde, nærmeste by. Der hadde de et satsingslag for fotball, og treneren oppdaget Eli Anne på kretssamlingene og spurte om hun kunne tenke seg å trene med dem. Dette syntes hun var kjempestort.

– Da begynte jeg å ta skolebussen helt til Førde, ventet et par timer der på fotballtreningen, for så å dra tilbake med siste bussen om kvelden, klokken 9. Og sånn gikk hverdagene, minnes Eli Anne.

Dette var hennes eget valg, det var ikke slik at hun ble kjørt og hentet. Hun tok bussen. Hun var ikke så mye hjemme.

Neste stopp ble et tilbud om å få spille med Kaupanger. Dette var på den tiden flaggskipet på fotballsiden i fylket med et lag i 1. divisjon.

Og ambisjonene til Eli Anne var helt tydelige:

– Jeg så ikke bare for meg at jeg skulle bli fotballspiller. Jeg skulle bli fotballspiller.

Da Eli Anne var ferdig i 10. klasse, bestemte hun seg for å flytte på hybel i Sogndal og gå på videregående der for å spille i høyere divisjoner. Som hybelboer fra 15-årsalderen av spilte hun fotball for Kaupanger Damelag.

Utsikt over Sandviken og Stoltzekleiven:På treningstur på Sandviksfjellet har Eli Anne utsikt bort til Stoltzekleiven, motbakkeløpet som hun har vunnet to ganger.

Fysioterapeuten Eli Anne

Da hun gikk på videregående i Sogndal, oppstod kontakten med Sandviken. Dette var også den gangen et av toppserielagene i fotball for kvinner, altså hakket over Kaupanger. Dermed ble planen å flytte til Bergen og ta et nytt steg der da hun var ferdig med videregående. Men under fotballspillingen på videregående så røk korsbåndet i kneet. Dermed måtte Eli Anne tilbringe veldig mye tid på behandling hos fysioterapien på idrettssenteret i Sogndal. Og etter et år med operasjon og lang opptrening røk hun korsbåndet i det andre kneet i sin første kamp.

Dette gjorde at den uheldige fotballspilleren gikk på krykker da hun flyttet til Bergen for å spille toppseriefotball i Sandviken.

Dette ble et avgjørende bidrag til å starte en yrkesutdannelse ved siden av fotballkarrieren.

– Jeg hadde ikke lyst til å begynne å spille direkte i Toppserien etter en slik langvarig skade. Jeg søkte meg da inn på fysioterapistudiet, på bakgrunn av at jeg hadde fått så god hjelp av fysioterapeutene, forteller hun.

Hun bad om å få spille litt med andrelaget først. Så da ble det ett år med Sandviken 2. Og så var hun et år i Åsane i 1. divisjon der de drev og bygget opp et lag.

Deretter bar det til Sandviken igjen, på elitelaget. Det var der hun avsluttet sin fotballkarriere etter to-tre sesonger.

En løpskarriere dukker frem

Eli Anne Dvergsdal likte å springe, også uten en ball. Det året hun spilte i Åsane deltok hun på Fløyen Opp, rett etter en kamp på Myrdal gress. Da det viste seg at kampen trakk litt ut, ble det dårligere tid enn hun hadde planlagt. Hun rakk starten, og bildene fra løpet viser en jente som løper Fløyen Opp iført en Åsanedrakt.

Noen starter på en idrettskarriere med å sette seg store mål og når kanskje disse målene etter år med hard og systematisk trening. Det var nok slik den unge Eli Anne så for seg fotballkarrieren sin. Men det var ikke slik hun så for seg løpskarrieren, kanskje var det heller motsatt. Hun har på et vis snublet inn i de gode resultatene uten helt å skjønne hva hun er med på. Mønsteret kan faktisk se ut til å være at den første gangen hun gjør noe, så gjør hun det bra. Ikke helt etter den vanlige treningshåndboken altså.

Ta for eksempel den gangen i 2013 da Eli Anne og Sandviken skulle spille seriekamp mot Sola. På grunn av sykdom i laget måtte Sola trekke seg fra kampen. På samme tid var det en fra fysioterapistudiet som sa de hadde et startnummer til Bergen City Halvmaraton, om noen ville ha det?

Eli Anne syntes da at det var veldig kjedelig at de ikke skulle spille kamp, så hun kunne gjerne ta det. Hun var da ikke sikker på hvor lang en halvmaraton var.

Nå var ikke løpskapasitet noe som Eli Anne var ukjent med. I Sandviken drev de og testet spillerne med makstester, og hun fikk der tilbakemelding om at hun hadde et veldig høyt VO2-maks, altså oksygenopptak.

– Jeg hadde en idé om at hvis jeg hadde best kapasitet, så ville det i kombinasjon med tekniske ferdigheter gjøre meg til den beste fotballspilleren, erindrer hun.

– Jeg trente masse løping og fysikk, men tanken var ikke at jeg skulle bruke det til å løpe uten ball. Så da jeg tok på meg startnummeret til den halvmaratonen, så tenkte jeg bare at dette ville gi meg bedre fysikk som fotballspiller.

Dagen før starten i Bergen City Marathon kjørte de en steinhard fotballøkt siden spillerne skulle få frihelg. Det var en skikkelig intensiv økt. Eli Anne stilte så til start på sin halvmaraton uten noen klar plan. Hun hadde ikke klokke og visste egentlig ikke hvor fort hun skulle løpe. Hun plasserte seg ganske langt bak i startfeltet, så det ble etter hvert mange løpere å passere.

Underveis hørte hun noen rope om at her kom første dame, men det trodde hun måtte være feil. Men da hun kom i mål, hørte hun speakeren rope: «Her kommer vinneren av Bergen City Halvmarathon». Hun tok altså seieren i sitt første forsøk på å løpe halvmaraton:

– Det var bare så rart som det kunne få blitt, rister hun på hodet.

– Jeg hadde ikke noe mål om å vinne, men jeg hadde lyst til å presse meg selv og hadde lyst til å bli sliten og få en god utholdenhetsøkt, forklarer hun. Vi kan legge til at tida ble så god som 1.27.56 i den heller kuperte løypa.

Seiersjubel: Eli Anne Dvergsdal har vunnet halvmaratondistansen i Bergen City Marathon hele fire ganger. Her jubler hun for seieren i 2018. (Foto: Arne Dag Myking)

Gular tar kontakt

På det tidspunktet da Eli Anne vant BCM halvmaraton for første gang, hadde hun ingen tanker om å skifte idrett. Hun ble kontaktet av Gular, som er den klubben i Bergen som gjerne plukker opp løpstalenter som dukker opp i byen. Men Eli Anne var ikke orientert om de lokale løpsklubbene og hadde ikke hørt om Gular. Først trodde hun de sa Gaular, fotballklubben hun hadde spilt mot tidligere. Men hvorfor skulle hun begynne på et lag i tredje divisjon, hun som spilte i toppdivisjonen?

Da hun dette året deltok i Løvstakken Opp, syntes hun det var kjekt fordi hun følte hun fikk mer ut av en slik konkurranse enn å trene alene. Hun klarte da å presse seg mer og fikk et bedre utbytte av utholdenhetsøkten.

Året etterpå, i 2014, deltok hun i Ulriken Opp, og da var forberedelsene litt bedre enn til halvmaratondebuten. Med Sandviken hadde hun en lett trening som en forberedelse til en kamp om søndagen, og hun løp deretter opp til Ulriken. Der var hun kun 37 sekunder etter vinneren og 12 sekunder bak andreplassen:

– Og de to var Kirsten Melkevik og May Britt Buer, som da var de to store som drev med EM i motbakkeløp og slikt. Da fikk jeg høre at jeg måtte jo prøve å slå dem så jeg kunne komme til EM eller VM. Men jeg tenkte at jeg kunne ikke begynne med det, jeg var jo fotballspiller, forteller hun.

Hun kom på denne tiden i kontakt med Gular og fikk treningsråd av Arne Risa, en av løpslegendene i Bergen. Og da fotballsesongen var over, deltok hun i NM terrengløp på Stend i Bergen. Der slo hun Runa Skrove Falch som tidligere på året hadde deltatt på 10 000 meter i EM i friidrett. Og da kom tilbakemeldingene fra Arne Risa om at «nå slo du jo en veldig god løper her». Så det begynte etter hvert å bygge litt på seg for Eli Anne.

Den samme sesongen hadde Arne Risa bedt henne om å prøve seg på å løpe en 3000 meter. Eli Anne måtte da finne et løp som passet inn med de to ukene det var fotballferie. Hun fant et løp i Hyen, på en bane som ikke var en standard 400 metersbane. Der gjennomførte hun 3000 m på 10.13, og hun fikk da beskjed om at hun hadde tatt NM-kravet. Da ble hun også klar over at NM i friidrett var noe som hadde krav. Så Eli Anne gikk inn i løpingen i motsatt rekkefølge av det vanlige:

– Jeg hadde ikke mål om for eksempel å vinne en halvmaraton, men jeg oppdaget at jeg hadde prestert veldig godt.

Bytter fra fotball til løping

Høsten 2014 bestemte Eli Anne seg for å slutte i Sandviken og prøve å bli best i løping. Da hadde hun hatt en kjempesesong i Sandviken, så hun kunne like godt landet på å gå all-in i fotball.

– Det ble egentlig umulig å kombinere fotball og løping på såpass høyt nivå. Hvis du er med på et fotballag i toppserien, så kan du ikke si at du ikke kan stille på kamp fordi du skal springe løp. Og motsatt hvis du blir tatt ut på landslaget i friidrett, så blir det for dumt å melde forfall til mesterskapet på grunn av en fotballkamp, forklarer Eli Anne.

Men Eli Anne hadde lyst til å gjøre det hun holdt på med, skikkelig. Så 2015 var det første året hun var løper.

Og hun løp. Mye.

– Jeg tror ikke jeg lyver hvis jeg sier at jeg hadde over 50 konkurranser. Jeg var med på alt, men det var motbakkeløper jeg følte meg som, kan hun fortelle.

– Mitt første mål var egentlig NM i motbakkeløp, og der tok jeg en andreplass, i Skuggenatten Opp, bak Heidi Weng. Men jeg slo Merete Weng, som da hadde løpt for Norge i årene tidligere. Så da kom tanken om at jeg kunne bli tatt ut på laget til EM i motbakkeløp.

Og tanken om å bli tatt ut på laget som skulle representere Norge i motbakkeløp i 2015, viste seg å bli ganske konkret: Eli Anne ble selvsagt tatt ut, og hun lurte på hvordan hun skulle forholde seg til EM:

– Jeg lurte på hvordan jeg skulle gjøre det. Skulle jeg være med bare for å kose meg? Kanskje kunne jeg komme inn på topp 30?

Men svaret på det ble at Eli Anne Dvergsdal tok en sølvmedalje i sitt første internasjonale mesterskap, EM i motbakkeløp i Portugal, noe som var svært stort for henne.

Samme året vant hun Stoltzekleiven Opp, og tre dager etterpå løp hun en 10 000 meter på bane på 34.52. Hun var da tilknyttet Gular, men deltok kun på noen få treninger med dem. Hun forteller at hun trente mest for seg selv, mye etter innfallsmetoden.

– Og så plukket jeg ut konkurranser som jeg syntes så kjekke ut fra terminlisten til Kondis, som for eksempel Vetenløpet i Bremanger. Jeg tror tiden min der fremdeles er løyperekord.

På den tiden var hun akkurat ferdig med fysioterapi-utdannelsen sin. Det ble turnus i Årdal kommune og så senere på Førde sentralsykehus. Sin første jobb fikk hun på Sandviken Sykehus. Så da hun ble uttatt på laget til EM, så var problemet å få fri til å delta. Når man begynner i en ny jobb, så har man ikke opparbeidet seg rett til ferie, og det ble dermed veldig vanskelig å få fri den fredagen for å reise til EM. Så for å kunne kombinere løping og jobb gikk Eli Anne ned til 60 prosents stilling utover den høsten.

Fra fotball til fjell: Eli Dvergsdal har ikke angra på at hun bytta ut fotballstøvlene med løpesko. (Foto: Arne Dag Myking)

Zegama-Aizkorri

I 2019 stilte Eli Anne Dvergsdal til start i fjelløpet Zegama-Aizkorri i spansk Baskerland. Det er et løp på full maratondistanse som går over bratte fjell og har mange høydemeter. Løpet har oppnådd internasjonal berømmelse, mye på grunn av de mange svært engasjerte tilskuerne som står langs løypen. Løpet blir gjerne sammenliknet med de store sykkelrittene der det heies og jubles hemningsløst i de bratteste klatreetappene, og der publikum kommer tett på syklistene og vinnerne får heltestatus.

For Eli Anne var dette første gangen hun stilte i et så langt fjelløp, og løpet var både mye lengre, mye brattere og mye varmere enn noe hun hadde deltatt i tidligere.

For hun som nå var den blitt til den tidligere fotballspilleren Eli Anne, ble dette løpet et avgjørende vendepunkt i idrettskarrieren. Hun gjorde en ganske formidabel prestasjon i de bratte og varme fjellene og vant løpet, til og med på en overlegen måte. Det var over 11 minutters margin til løperen på andreplass og tiden var den nest raskeste i løpets historie, bare minuttet fra løyperekorden.

Eli Anne ble med dette på et øyeblikk kastet inn på den internasjonale scenen for fjelløp som en stor stjerne, kanskje en superstjerne for det spanske publikummet. Plutselig kom det en ung kvinnelig løper inn fra sidelinjen og smadret sine mer garvede konkurrenter – dette var en historie som kunne fortelles med store ord.

Og mønsteret var altså det samme som da hun tok sølvmedaljen i EM: Eli Anne var litt uforberedt på det som kom og nivået på sin egen prestasjon. Resultatene var i begge tilfeller høyt over forventningene både fra henne selv og omgivelsene:

– Jeg hadde jo lagt ned mye innsats i treningen, men det var jo ikke det målet som hadde motivert meg, og fokuset mitt var ikke på å klare dette resultatet.

For plutselig var Eli Anne Dvergsdal blitt en kjendis:

– Da jeg vant, så fikk jeg masse mediaoppmerksomhet uten at jeg var klar for det i det hele tatt. På dette løpet i Spania var det masse intervjuer, bilder og oppmerksomhet. Neste dag da jeg gikk på butikke,n ble jeg gjenkjent av alle, forteller hun.

Og bragden og hun som hadde gjennomført den, ble den store saken i både sosiale medier og aviser. Eli Anne var alle steder. Det ble litt av en overgang for den tidligere fotballspilleren fra Jølster:

– Jeg liker godt å springe i fjellet og utfordre meg selv, men alle intervjuene, media og oppmerksomhet var jeg ikke så komfortabel med. Det var litt rart, erkjenner hun.

En del av fjelløpsmiljøet

For Eli Anne er noe av det fine med å delta i fjelløp at hun der treffer andre folk som deler hennes lidenskap for fjell, barsk natur, løping og alpelandskap. Fjelløperne har et miljø der de verdsetter hverandre og hverandres prestasjoner, selv om de er konkurrenter.

En opplevelse som Eli Anne nevner som et eksempel på dette, er da hun i fjor tilbrakte to uker oppe i noen bratte fjell i Italia 2200 meter over havet sammen med en annen kvinnelig løper, under ganske primitive forhold. Og å leve under enkle kår er noe som går helt greit for Eli Anne:

– Jeg setter pris på naturopplevelsene og de små tingene, som for eksempel å få en kopp med varm kaffe etter å ha vært på en lang tur i fjellet.

Løping og yrkesliv

Eli Anne Dvergsdal har nå lagt opp livet etter løpingen og konkurransene, men hun regner ikke dette som et yrke. Hun har ikke noen fast stilling, men jobber forskjellige plasser. Alt er lagt opp for at hun skal ha tid og anledning til å trene og konkurrere.

– Grunnen til at jeg har sagt opp de stillingene som jeg har hatt, har vært på grunn av vanskeligheter med å få fri når jeg har ønsket å reise på løp, forteller hun.

Og hun har som andre idrettsutøvere hatt sine skadeperioder. Hun har dermed blitt mer oppmerksom på hvor viktig det er med restitusjon etter trening.

– Jeg kan ikke bare ta en løpetur om morgenen og gå på jobb, for så å ta en ny trening rett etter jobb. Så jeg har valgt å ha flere småjobber: litt på ADO Arena, litt seminarvirksomhet, jeg følger opp noen utøvere som fysioterapeut, jeg skriver litt for Runners World og lignende, forklarer hun.

– Jeg er vel kanskje en slags semi-profesjonell løper siden mye av arbeidet er idrettsrelatert, konstaterer Eli Anne.

– Jeg tar hensyn til både søvn, trening og livsstil for at dette skal passe sammen. Jeg har nemlig lyst til å bli bedre. Da kan man ikke trakke rundt på en jobb hele dagen.

Planer for fremtiden

Eli Anne Dvergsdal driver med både bane-, gate- og fjelløp, og dette akter hun å fortsette med:

– Jeg er en fjelløper, men jeg driver og prøver å perse i de flate løpene også. Men jeg føler ikke at jeg hører hjemme på en friidrettsbane. Jeg synes det er kjekt å løpe på banen, men hjertet mitt er på fjellet. Jeg har litt ulike motivasjoner, og det kan skape kaos i kalenderen, forteller hun.

Og på spørsmål om bane- og fjelløping kan kombineres svarer hun:

– Det spørs på hvem du spør, men jeg prøver nå på det.

Hun har ikke helt klart for seg hvilke løp hun skal være med på i år, og heller ikke om hun prøver seg på nytt i Zegama-Aizkorri:

– Jeg vet ikke om jeg gjør Zegama i år – det har jeg jo allerede gjort. Men så hadde det jo vært kjekt å komme tilbake, det er et veldig fint løp. Jeg har ikke helt bestemt meg.

Eli Anne ønsker også å satse videre på løpingen i årene som kommer:

– Jeg vil jo helst det. Jeg vil gjerne ha en familie en gang, men hvor mange år jeg skal løpe i fjellet og reise rundt? Vi får ta et år av gangen.

Vi benytter her anledningen til å nevne at Lina Rivedal vant Knarvikmila i 2020, året etter at hun ble mamma, for øvrig foran Eli Anne:
– Ja, jeg har hørt at mange får en positiv effekt etter en graviditet, som en slags lovlig doping. Men det er nå en ting. Hvis jeg hadde fått en unge, så ville jeg nok året etter fortsatt å løpe og konkurrere. Men om det hadde blitt lokale løp i Norge eller i utlandet, det ville jo vært noe som planlegges ut fra familiesituasjonen. Lange reiser i fjellområder i utlandet vil nok bli litt mer krevende ja, erkjenner Eli Anne Dvergsdal.

Men uansett hvordan fremtiden blir, så kommer Eli Anne til å fortsette med løpingen:

– Jeg kommer nok alltid til å trene!

Utsikt:I Bergen har Eli Anne Dvergsdal kort vei til både god utsikt og flotte fjell å løpe i. (Foto: Arne Dag Myking)

3 om Eli Anne

Arne Risa, trener i Gular


(Foto: Arne Dag Myking)

– Eli Anne dukket opp i Gular i en periode vi hadde få gode kvinner. Hun kom jo fra fotballen, men hun hadde kanskje mest talent i løping? Hun hadde den beste kondisen og var veldig treningsvillig. Kanskje hun satset litt for hardt, men hun gir seg ikke på grunn av skader.

Hun satset og gjorde det best på fjelløp, og så kom baneløpingen opp etter hvert. Hun løp jo jevnt med de beste baneløperne selv om hun drev med fjelløp.

Eli Anne har et sterkt konkurranseinstinkt!

Torun Øvergaard Aarvik, motbakkeutvalget i Norges Friidrettsforbund

(Foto: privat)
– Eli Anne Dvergsdal fikk sitt internasjonale gjennombrudd da hun tok sølv for Norge i EM motbakke i 2015. Hun har etter det etablert seg som en av de beste motbakke/fjelløperne i Norge med seieren i Zegama og tredjeplassen i Marathon du Mont Blanc i 2019 som høydepunkter. Hun har en fantastisk evne til å komme tilbake etter til tider lange skadeavbrekk.

Marius Vedvik, eliteløper

(Foto: Samuel Hafsahl)

– Eli Anne har i mange år trent målretta for å bli så god som mulig i idrett. Først i fotball og senere i motbakkeløp, fjelløp og friidrett generelt. Det er imponerende å se hvordan hun alltid kommer tilbake etter motgang. Eli Anne har oppnådd mer enn de fleste og kommer nok til å fortsette i samme duren i tida framover.

Som person er hun positiv, målretta og løsningsorientert.

Eli Anne Dvergsdal

(Foto: Arne Dag Myking)

Alder: 30 år
Bosted: Fana I Bergen
Sivilstatus: Samboer
Yrke: Fysioterapeut & Adjunkt
Klubb: Gneist friidrett
Trener: Seg selv, og noen flinke sparringspartnere som hun diskuterer med
Idrett: Langdistanse-/fjelløping
Perser: 4.34,10 på 1500 m, 9.38,01 på 3000 m, 16.15 på 5 km, 34.03 på 10 km og 1.17.42 på halvmaraton.
Meritter: Sølv i EM motbakkeløp, 4. plass EM fjelløp, 1. plass i Zegama, Grossglockner Ultratrail, Tromsø skyrace VK, Transalpine Run, 2. plass i Dolomyths VK, Livigno Skyrace, 3.plass: Mont Blanc Marathon. 4x sammenlagtvinner av norgescupen i motbakkeløp. 4x vinner av Bergen City Halvmaraton. 2x vinner av Stoltzekleiven Opp. 5 NM-gull (motbakkeløp, terreng, 3000 m innendørs), 13 NM-medaljer, har vunnet Gullfjellet opp, Ulriken opp, Løvstakken Opp, Fløybanen Opp, Lyderhorn Opp, Fløyen opp, Langedalen Opp, Hovlandsnuten Opp, Hovlandstølen Opp, Skuggenatten Opp, Førde Opp, Storehesten Opp, Først til mølla, Hestanipen Opp, Skarsteinsetra Opp samt forskjellige flate løp