En aktiv livsstil og et variert treningsgrunnlag ga Tor Aanen Kallekleiv en kjempetid på maraton

På Maratonkarusellens løp den 3. desember, Hans-Jacobs Minneløp, kunne Tor Aanen Kallekleiv notere seg for en ny løyperekord på maratondistansen. Han forbedret løyperekorden til tiden 2:28:50. Etter løpet la Tor Aanen ut en beskrivelse av løpet og treningsfilosofien på Facebook-kontoen sin. Kondis har fått lov til å gjengi denne teksten, siden vi tror erfaringene til den nye rekordholderen kan være interessant for mange mosjonister.

Til Kondis forteller Tor Aanen Kallekleiv at det er ikke det å løpe fort som er så viktig for ham. Han understreker at han ikke lever som en toppidrettsutøver:

– Jeg er en familiemann som drikker øl, spiser masse sjokolade og prøver å være mest mulig hjemme. Likevel har jeg funnet oppskriften som gir utvikling innen idrett, en sunn kropp og en mental helse som gjør at jeg gleder meg til hver eneste dag.

– Og det er jeg overbevist om at hvert eneste menneske på denne planeten kan få til også, med rett innstilling, ved å dyrke sine interesser på en bærekraftig måte og bygge stein på stein. Da snakker vi om milliardeffekt på folkehelsebudsjettet, forteller Tor Aanen.

– Så hvis Kondis kan formidle dette til ut til smørøyet av en målgruppe så er dette bare en ære, forteller Tor Aanen Kallekleiv.

Her er teksten som Tor Aanen Kallekleiv la ut på sin Facebook-konto etter rekordløpet sitt:

Endelig!!! Min marathon innertier! En euforisk opplevelse! Totalt surrealistisk! En emosjonell overdose! Jeg tømte tanken og fikk full pott!!! Maratonkarusellen - Hans Jacobs Minneløp 2022: 02:28:50

• Ny pers!
• Endelig sub 2.30!
• Seier med over 10 minutt!
• Ny løyperekord!
• Redder julen med 10000,- i rekordbonus!

Historien om å finne glede i en aktiv livsstil, å trene effektivt, å sette seg høye mål og den ultimate følelsen av å lykkes når livet gir deg mye "uflaks".

Hvordan kan man løpe sub 2.30 under slike forhold? Over 1000 glipptak på isete underlag, i -5 grader, 300 høydemeter og uten et felt med jevnbyrdige. Det finnes mange veier til Rom, men jeg skal forsøke å analysere min egen.

Oppskriften på å løpe på slike tider har vært ganske etablert og udiskutert. Du må ha stort løpevolum, helst over 150km i uken. Du må herde beina og bygge dette opp over lang tid. Du må kjøre lengre intervalldrag, helst som dobbel terskeløkt to ganger i uken. I tillegg til den store langturen en gang i uken. Jeg er ikke uenig, men hva om en slik plan ikke passer inn i en travel hverdag med fem jobber, familie og hundre jern i ilden. Jo da må man få "bang for the bucks". Effektiv trening som virker og motiverer. Med dagens sko med god demping i mellomsålen tror jeg ikke herdingen av den mekaniske belastningen er like viktig for en slik distanse. Jeg tror tvert imot at det blir en flaskehals for fremgang hos mange supermosjonister. De har ikke selvtillit nok til å IKKE løpe en dag eller tre. De er ikke restituert nok til hardøktene. Det blir for monotont og man må ta det for rolig for å tåle mengdene.

Treningsfokus

Jeg har fokus på å trene hjertet, oksygenopptaket og musklene i hele kroppen. Jeg elsker å utfordre kroppen med nye belastninger. Jeg har forstått at terskeltid på sykkel og ski gir mye kortere restitusjon enn på løp. Og løp kan varieres mellom flatt og bratt, teknisk og ulike hastigheter. Jeg kan styre det ut ifra hva jeg har tid og lyst til. Hjertet vet ikke hvilken aktivitet du driver med. Jeg kan kjøre opp mot terskel til og fra jobb hver dag. Supereffektivt, tidsbesparende, økonomisk og bærekraftig. Jeg har nå en hvilepuls om natten nede i 30 slag/min. Og jeg er i prinsippet ferdig trent når jeg er hjemme kl 16. Alt ekstra blir en bonus. Fotball med ungene mine, gym med elevene på skolen, noen stravasegmenter i nabolaget før leggetid, stolpejakt mens bilen står på hurtiglading. Motiverende, effektivt og variert. Det kroppen og hodet trenger for å holde det gående år etter år. Med en god porsjon galskap i tillegg. Du må utfordre grensene. Det er utenfor komfortsonen at forandring kan skje. Kroppen må gis noe å superkompensere for. Bygge opp viljestyrke, mestringstro og herding. Men det er også der at risikoen for skader øker. Og jeg har fått min porsjon de siste årene.

Nesten katastrofe

Det er litt over to år siden jeg brakk nakken. De fleste hadde vært død eller lam fra halsen og ned sa kirurgene. Det setter ting i perspektiv og lærte meg å verdsette en kropp som virker. Jeg balanserer ofte på en knivsegg av hva kroppen tåler. Siste tre år har jeg vært gjennom nakkebrudd og fem frakturer i ryggen, brudd i halebein, tretthetsbrudd i leggen, brudd i et bein i foten, brukket tre ribbein, brudd, løs beinbit og finger ut av ledd, skade i hofteleddsbøyer i ett år, skade i leggen, long covid og akutt astma og lungebetennelse som satt meg ut i to måneder. Jeg har trukket fem tenner og hatt betennelse i kjevebeinet med gapesperre i to uker. Likevel har jeg konkurrert og trent. Aldri brutt et løp. Alltid tenkt løsninger. Forsøkt å ta lærdom. Bygge meg sterkere. Verdsette når ting ikke gjør vondt. Litt som bergensere som endelig ser solen. Og i det daglige jobber jeg med å inspirere og motivere andre til å tenke positivt, tenke løsninger, finne sine styrker, oppleve mestring. Jeg har et greit arkiv å ta av etter hvert.

Så den største jobben for meg var å komme seg til startstreken. To ulike skader i legg og lyske som har vært holdt i sjakk siste to-tre uker med alternativ trening. Men jeg visste at terskelfarten min var bedre enn noen gang før. Og jeg fungerer bedre i kulde enn varme. Litt ekstra klær på med mulighet for å kle av seg etter hvert.

Selve løpet

Så til løpet. Knøt skoene dårlig fordi jeg skulle av med overtrekksbukse før start. Brukte glidelås i stedet, så de lissene fikk aldri den knuten de fortjente. Lett oppvarming et par km og bang ut fra start. Raskt alene i tet. 3:30 fart kjennes lett ut, selv i motbakkene. Allerede før Stend løsner første knuten. Amatørfeil. Stopper ved Titlestad for å knyte. Med hansker og brukket finger. Håpløst. Lager en ball som knapt holder barnehagestandard. Må bare løpe videre. Kommer til glatte partier. Beina forsvinner bak i frasparket. Overbelaster legger. De har lite ekstra å gå på. Tar det heller litt mer med ro i de partiene og tar inn igjen det tapte på bar asfalt. To gel, halv banan og litt drikke på første runde. 1:14:35. Relativt billig etter forholdene. På skjema. Martin Karlsen står utenfor stadion og skal hjelpe meg på runde to. Mannen som nylig vant Jessheim vintermarathon på 2.26. Han løper klokkejevnt på skjema. Må jobbe litt hardt for å ta ryggen inn igjen etter drikkestasjoner og på glattpartiene. På Hamre står plutselig flokken min med plakater og vill heiing. Rørende og til stor hjelp. Til vending på 31,5 kjennes det greit ut. Men nå begynner krigen for alvor. Jeg hører pulsen har passert terskel. Må fokusere på teknikken. Ryggen forsvinner fra meg hele tiden. Leggene smånapper i kramper, men snittfarten er fortsatt god nok. Ignorere smerter. Ett steg av gangen. Aldri gi seg. Grave grave grave. Ser familien igjen på Hamre. Føler jeg hyperventilerer og er stokk stiv fra Fana kirke og siste 6 km inn. Og det går. Inn på stadion skriker alle. Speakeren, familien, Martin, arrangøren og publikum. Et siste magadrag i et forsøk på å få til en spurt. Skjønner at det går. Og for en herlig følelse det er å krysse målstreken. Negativ splitt, for første gang i et løp for min del. Å vite at man har hentet ut alt, klart sine mål, overgått alle forventninger og at kroppen holdt helt inn. Og med familien tilstede som man kan dele øyeblikket med. Et minne for livet.

(Bildet: Martin Karlsen og Tor-Aanen Kallekleiv)

Og når man gir en 10-åring oppgaven med å ta bilder av premieutdeling så burde man jo vite hva som kunne skje. Det ble filming med herlige filter i klassisk sirkus Kallekleiv stil.

I etterkant har skadene slått ut i full blomst igjen og kroppen er støl fra topp til tå. Men så utrolig verdt det.

Tusen takk til alle som har heiet, gratulert og støttet. Dere er fantastiske alle sammen. Jeg digger hver og en av dere. Og spesielt denne gang til min kone Benedikte Wik Kallekleiv

Jeg håper jeg kan være til inspirasjon for alle dem som har lyst til å sette seg nye og hårete mål og som kan få denne lille inputen de trenger for å nå dem.

Tor-Aanen Kallekleiv hadde hele familien med som heiagjeng på løpet sitt, og da rekorden var i boks kunne de slippe jubelen løs: både Benedikte og Tor-Aanen Kallekleiv og deres tre barn. De kaller gjerne familen sin for sirkus Kallekleiv. (Foto: Arne Dag Myking)