Har det noe for seg å legge om fra hæl- til forfotløping?

Vi kan med en gang røpe at det korte svaret på alle tre spørsmålene er nei. Overgang til forfotløping gav ikke bedre løpsøkonomi, belastningen i landingen ble ikke mindre, og det ble heller ikke skaderisikoen.

Men som det ofte er ved vitenskaplige studier, så er det et men med i bildet. Og her er forskerne klar på at det er et behov for en stor, prospektiv (framoverskuende), randomisert studie som undersøker skaderisikoen for både forfot- og hælløpere.

Metastudien ble gjort i 2017 og har som overskrift "Er endring av fotisettet hensiktsmessig for løpere?" Studien er publisert i "Journal of Sport and Health Science" og er skrevet av Joseph Hamill og Allison H. Gruber.

De to forskerne tar utgangspunkt i det som er en gjengs oppfatning blant mange intruktører og trenere – at det optimale fotisettsmønsteret med tanke på å forbedre prestasjonen og redusere risikoen for skader, er å lande på midt- eller forfot. Mange løpere er derfor blitt oppfordra til å legge om fra hæl- til forfotsløping – til tross for at det er dårlig med vitenskapelig bevis for at en slik omlegging er hensiktsmessig.

Etter å ha studert den vitenskapelige litteraturen om problemstillinga ble ikke forskerne noe mer overbevist om at en omlegging er hensiktsmessig. Studiene viste at hælløping er klart mest utbredt på lange distanser. En studie viste at sjøl blant eliteløpere så var det ca. 75 prosent som landa på hælen, og bare 2 prosent på forfoten under maratonløp.

Når det gjaldt løpsøkonomien, så de ingen signifikant forskjell mellom hæl- og forfotsløpere på ulike hastigheter:

Det var ingen signifikant forskjell i energiforbruket på ulike hastigheter mellom løpere som landa på hælen (RF) og på forfot (FF).

Skadeutsatthet

Når det gjaldt støtet i landingsfasen av steget, viste metaundersøkelsen at det samla sett er like stor enten en lander på hæl eller forfot. Den største forskjellen er at hælløperne får et relativt kraftig støt tidlig i landingsfasen, mens forfotløperne for en høyere belastning seinere i den mer aktive delen av kontaktfasen med bakken.

Forskerne fant heller ikke noen entydig sammenheng mellom fordelingen av støt i landinga og skaderisiko. I oppsummeringen heter det at det å bruke den vertikale komponenten i krafta mot bakken for å konkludere med at forfotsløping er tryggere med tanke på å unngå skader, støttes ikke av bevis.

Men det nevnes i metastudien at noen undersøkelser peker på at måten en lander på, kan ha betydning for hvilke skader en er mest utsatt for. Med landing på hælen ser en ut til å være mer utsatt for kneskader enn forfotsløperne som til gjengjeld får større belastning på legg og ankel og kan dermed være mer utsatt for akillesproblemer. Ved å legge om fra hæl- til forfotløping kan en også ifølge noen studier være mer utsatt for tretthetsbrudd i forfoten, men sørger en for en forsiktig og gradvis omlegging økes sjansen for å unngå dette.

VGRF står for "vertikal component of the ground reaction force", og grafen viser hvor i kontakttida med bakken hæl- (RF) og forfotsløpere (FF) får den største belastningen.

Konklusjon

I metaundersøkelsen konkluderes det på følgende vis:

"Undersøkelser som har sett på effekten av å bytte fra hæl- til forfotsløping, peker i retning av det ikke er noen klar fordel med en slik endring for den store majoriteten av løpere. Faktisk kan det være at endring i fotisettet kan føre til at vev som ikke er blitt belasta når en har løpt på sin vanlige måte, kan bli så stressa at det kan føre til sekundære skader. Å bytte fra hæl- til forfotsløping kan være nyttig for noen, men basert på det de nåværene biomekaniske, fysiologiske og epidemiologiske studiene forteller, så bør det ikke anbefales for majoriteten av løpere, og særlig ikke for mosjonsløpere.

Avslutningsvis oppsummer forskerne funnene i tre punkt:

1) Det vitenskapelige grunnlaget for å oppmuntre løpere til å endre fotisett er ikke til stede.

2) Det finnes lite vitenskapelig bevis for at midt- og forfotsløping forbedrer løpsøkonomien, minsker den vertikale belastningen i landinga eller reduserer risikoen for løpsrelaterte skader.

3) Det er behov for en stor prospektiv, randomisert studie som undersøker skaderisikoen ved både forfot- og hælløping.