Klyp meg i armen ....

En humpete vei

Både byen, kanalene, restauranten og hotellet var som ved tidligere besøk, helt fantastisk. Det eneste usikre kortet, var formen min. Som for mange andre løpere har Covid-19 utfordret lunger og terskelfart. En uke med feberfantasier og surkling i lungene var rett og slett en klaustrofobisk opplevelse. På et tidspunkt trodde jeg at løpingen var over for meg. Kanskje måtte jeg konvertere til å bli dartspiller, eller noe annet som ikke utfordret O2-opptaket nevneverdig?

Heldigvis kom jeg meg på beina og formen ble gradvis bedre. Det store spørsmålet var om jeg ville rekke å komme i form til Berlin Marathon. Selv om jeg ikke responderte like godt i skoa som jeg hadde håpet på, fortalte min Garmin-klokke at kondisjon og melkesyreterskel gradvis forbedret seg. Det var derfor forbasket irriterende å tryne på et intervalldrag på Marienlystbanen kun uker før avreise. Jeg ble helt «rammeskeiv» i fallet, og var sikker på at sesongen var over. Katastrofetanker er vel ganske vanlig når det satses, for vi ønsker så inderlig å lykkes. Derfor var jeg veldig spent da min kone og jeg sank ned i flysetene våre på vei til Berlin i en SAS- maskin torsdag den 23. september. Jeg kjente etter, men registrerte ingen vonter. Oppkjøringen hadde gått som smurt etter Covid-19 og fallet, - jeg hadde ingen ting å klage på.

En amper kø

Etter å ha sjekket inn på hotellet i Berlin, syklet vi ut til den gamle flyplassen som nå var stedet for utdeling av startnummer. Jeg ble ikke veldig imponert over den tyske logistikken denne gangen. Det var endeløse køer, der opptil flere var i overkant ampre. En kvinne fra USA gav meg inn i glatte lag fordi hun fikk for seg at jeg hadde sneket i den lange køen for utdeling av t-skjorter. På litt overasket og stotrende engelsk forsøkte jeg å fortelle at jeg kun hadde forlatt køen for å gi min kone en beskjed på den andre siden av sperringen. Det gikk ikke inn hos henne. Hun tordnet og fyret løs så halsen hennes ble rødflammete. Jeg hadde ingen intensjon om å ødelegge mine dager i Berlin med en fight i t-skjortekøen. Derfor smilte jeg bare tilbake og rygget noen plasser. Da smeltet hun ned som en softis i sommersol. Ja, plutselig var vi liksom bestevenner. Jeg måtte fortelle henne om Norge, om innbyggertall, matvaner, hvilken by jeg kom fra, hvor gamle mine barn og barnebarn var og om alle våre fine løpsdestinasjoner. - Really, do you come from Norway, oh the Northern Lights are so beautiful, kvitret hun som om krigen hun startet var over. Plutselig fortalte hun meg om hvor flau hun som Amerikaner var over USA sin tidligere president. Hun pratet på inn- og utpust. Jeg nikket vennlig tilbake og så i øyekroken at t-skjorteutleveringen nærmet seg. I det tekstilet med påtrykk ble lagt i det blå Berlin Marathon-nettet mitt, fikk jeg slengkyss av min amerikanske «bestevenn». Huttetu tenkte jeg og så frem til å komme meg helskinnet til hotellet.

Sykkel og utsikt

På hver vår hyggelige sykkel med handlekurv og bagasjebrett, syklet min kone og jeg lykkelige og lattermilde tilbake til vårt fantastiske hotell. Rommet hadde en 180 graders utsikt til kanalen gjennom Berlin, fra hotellets øverste etasje. Været var nydelig og våren hang ennå igjen i luften som var klar og ren. Yr.no lovet perfekte løpsforhold på Race Day, og jeg kunne kjenne det bygge seg opp i kroppen.

Det var torsdag kveld, og min kone fortalte meg fredag morgen at øynene mine lukket seg presis kl.20.00. Etter en nydelig karbo-frokost med toast og syltetøy, kaffe og juice, syklet vi oss en fin tur rundt i Berlin sentrum. For en by. Her kunne jeg gjerne hatt en liten leilighet og tilbrakt urbane langhelger. Wenche shoppet litt, mens jeg satt med hendene i fanget og funderte på løpsopplegget. Hun kom tilbake lenge før løpsplanen var klar, men jeg ble ikke stresset av den grunn. Det var jo bare fredag ettermiddag. Øynene lukket seg litt seinere denne kvelden, men i god tid før 21.00-nyhetene.

Jobben er gjort

Lørdag morgen løp jeg ut på de siste løpsforberedelsene. Det ble 30 minutter rolig løping. På et av strekkene langs kanalen løp Andreas Sjurseth forbi meg. Han hadde samme drillen, men det så ut som om han «fløy» av gårde. Jeg kjenner ingen som har en slik stegavvikling som han. Fy søren, for en stilløper. Jeg lot meg inspirere og tenkte med glede tilbake til 2016. Da var han min trener og hjalp meg frem til ny personlig rekord med tiden 2.57.06. Det er 6 år siden, og jeg har nå som mål å sette ny personlig rekord i en alder av 60 år. Ingen kan si at jeg ikke har gjort jobben. Noen dumper på veien har det vært, men min trener Sindre Buraas har trygget meg på at det jeg har satt inn i «banken», er et solid innskudd.

Men løping er ikke matematikk. Det er så mye som må stemme for at det skal holde helt inn. Sommerfuglene i magen hadde multiplisert seg og det kjentes ut som om innvollene levde sitt eget liv. Dobesøkene ble hyppigere og hyppigere og jeg begynte å kjenne at både hamstring og mandlene var såre. Nesen begynte å renne og pupillene så merkelige ut. Løps-hypokondrien slo inn som vanlig.

Til ettertanke

Det var derfor gledelig å finne innbydelsen til en økumenisk gudstjeneste i mitt blå Berlin Marathon nett. Klokken 16.00 lørdag ettermiddag satte vi oss ned i et vakkert kirkerom, lyttet til nydelig orgelspill og en preken jeg kun forsto deler av. At presten prekte over Bergprekenen, fikk jeg med meg. «Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes», leste presten på klingene tysk. I kirkerommet satt det mennesker fra ulike nasjoner, også Ukraina. Plutselig var ikke løping så viktig lenger. Akkurat nå kjempes det på liv og død. Mødre gråter over sine sønner som kommer hjem i likposer. Både på Ukrainsk og Russisk side gråtes det, for denne krigen er som all krig, hjerteskjærende og grusom for alle som rammes. Hva betyr vel ny PB i et slikt perspektiv? Det er godt og vondt på samme tid å få ristet hodet litt på plass. Jeg trenger å se det store bilde, så ikke mine trivialiteter fører til at jeg blir navlebeskuende og selvopptatt. Samtidig skal jeg ikke la krigens ondskap frarøve meg gleden over å kunne løpe. Jeg skal kose meg med god samvittighet og ta inn alt det fantastiske Berlin Marathon-maskineriet har stelt i stand for meg denne helgen. Det er min rett og kunne folde mine hender i bønn for alle som rammes av krigen, men også å takke for fred, demokrati og løpsglede.

Jeg sovnet som en stein lørdag kveld, men våknet i et rykk klokken 03.00. Med et halvt øye fulgte jeg klokken som telte ned til 05.30. Presis på slaget spratt jeg opp, dusjet og kledde på meg. Vi satt ved frokostbordet klokken 06.00. Fire toast med syltetøy, to kopper kaffe og ett glass juice, og jeg var ferdig carbohydrate loaded.

Løpet

Syklene tok oss til startområdet og jeg fikk en klem av Wenche, før jeg forsvant inn i utøverområdet. Jeg var ikke helt fornøyd med startblokk C. For det betydde at jeg måtte løpe fordi en hel del folk som hadde signet opp til en tid mellom 3t15min og 3t. Jeg håpet å sette ny personlig rekord, og måtte da løpe fortere enn 2.57.06. Hodet mitt er ikke veldig realfaglig, men jeg fikk regnet meg frem til at jeg da måtte holde en snittfart på 4.10/km.

For ett år siden var 4.10 en hastighet som var fort nok på intervalltreningene. Nå skulle jeg holde samme farten i 42km og195m. Jeg ble skjelven av tanken, men hadde troen. Etter 1,5 km oppvarming og litt nerve-tissing bak en busk, var jeg klar. Vi sto som sild i tønne i blokk C. Plutselig syntes jeg skoen var litt stram på det ene beinet og tenkte å bøye meg ned. Det ble med tanken. Her var det rett og slett ikke plass til å bøye seg.
Startskuddet gikk, og etter en del minutter begynte vi å bevege oss. Først veldig sakte, så raskere og raskere. I det jeg forvant under startseglet hadde jeg nesten kneløft, men det var på ingen måte løping. Det ble hakkete løping helt frem til 10km-passering. Da fant jeg ut at det ikke var noe poeng å følge den blå merkingen, for der var det «kø». Jeg søkte heller ut mot siden og fikk en fin flyt. – Ikke stress med klokka, finn følelsen, har Sindre Buraas sagt til meg flere ganger. Jeg greide det. Alt stemte. Pusten og rytmen var nydelig og jeg formelig «danset» av gårde. Jeg var i en boble som var god. Den indre stemmen var positiv, sterk og klar. Kilometer etter kilometer ble tilbakelagt og jeg falt aldri for fristelsen til å vike av fra planen jeg hadde lagt fra start. Selv ikke etter halvmaratonpassering, da følelsen var som om jeg hadde løpt 5km, ble jeg fristet til å gi på. Et maraton er langt og jeg vet det er etter 30km løpet skal gjøres. Derfor er det så utrolig artig at det også var her jeg gjorde løpet. Det var ikke mulig å se noe som helst på klokka, heller ikke å regne på sluttid. Jeg løp bare på følelsen. Derfor er det stas at jeg senket kilometertiden og leverte et løp med en negativ splitt på 29 sekunder. Den gamle mannen hadde greid å løpe inn til ny personlig rekord 6 år etter sitt forrige storløp. Tiden ble 2.56.26, og jeg gråt en skvett da det gikk opp for meg.

Når jeg senere fikk logget meg på internett og fikk beskjed om at tiden holdt til 3. plass i min klasse, tok jeg rett og slett helt av i en euforisk dans.

Klyp meg i armen

Nå er jeg stolt, lykkelig og veldig motivert for å jobbe på videre mot Valencia Marathon den 4. desember 2022. – Klyp meg i armen, måtte jeg si til Wenche etter at innlegget var skrevet, bare for å være sikker på at jeg ikke drømte. Hva med drømmen om sub 2.50, lurer du kanskje på? Joda, den lever som aldri før J

To be continued!