Mads Kaggestad – ridder av den norske folkehelsen

Dette intervjuet stod på trykk i Kondis nr. 8– 2021.

For noen er han en tidligere profesjonell syklist for det franske UCI ProTour-laget Crédit Agricole. For andre er han sønn av sin far, Johan Kaggestad, og nå sportskommentator under Tour de France-sendingene på TV 2.

Uansett rolle eller setting er Mads befriende ærlig og frittalende. Han har over tid praktisert som dopingekspert i norske riksmedier og forfektet helsefremmende holdninger og verdier både i toppidretten og næringslivet. Formidlingsevnen og troverdigheten gjør at han fortjener å bli slått til ridder av den norske folkehelsen.

Alt er fremdeles relativt

Mads har nettopp gjennomført en styrkeøkt på stuegulvet. Selv påstår han formen er nedadgående – og kanskje på sitt dårligste noen sinne. Likevel har han stor glede av å trene. I en svært hektisk hverdag finner han alltid tid til fysisk aktivitet.

– Jeg vet hvor viktig det er, så det er absolutt noe jeg prioriterer å gjøre. Jeg har hatt noen fantastiske sykkelturer i det siste, og jeg trives veldig godt med treningsrutinen. Det er sjelden man har en dag det ikke er mulig å få trent litt.

En treningsuke omfatter seks-syv timer trening, fordelt på to-tre styrkeøkter på gulvet hjemme eller på hotellrommet – alt etter hvor han til enhver tid befinner seg. Videre gjennomfører han én til to løpeturer à 30-60 minutter, én spinningtime med kunder, noen kvalitetsøkter med intensitet på ergometersykkelen hjemme samt noen langturer på landeveissykkelen på finværsdager. Disse ligger per dags dato på 2-2,5 timer.

– Når jeg kommer inn fra disse langturene, føles det som jeg har vært ute i seks timer, tilføyer han med et skjevt smil.

For mange er dette ganske store treningsmengder, men som alt annet er dette relativt. Som proffsyklist tilbrakte Mads bortimot like mye tid på som av sykkelsetet, og en sesong bestod av 80-100 ritt.

– I 2006 hadde jeg over 34 000 kilometer på sykkelen. Det var helt vanlig med 25-30 treningstimer i uka, inkludert 1000 kilometer på sykkelsetet. En uke med under 20 timer omtalte vi som en lett uke. Vi fikk også inn et par styrkeøkter i uka, noen joggeturer og noen lengre skiturer. Før jeg ble utenlandsproff, trente vi mye allsidig mengde gjennom vinteren, noe jeg tror var utslagsgivende for at vi var i så god form i vårsesongen. Det at formen dabbet av utover sommeren, tror jeg kan være et resultat av for ensidig trening.

Intensitetsstyring

De enorme treningsmengdene satte nødvendigvis høye krav til intensitetsstyring. Metodene var likevel vesentlig mindre vitenskapelige enn i dagens toppidrett.

– Det var først mot slutten av karrieren vi fikk wattmålere. Vi var likevel veldig nøye med intensitetsstyring. Kanskje litt for nøye i perioder, legger han undrende til.

– Når jeg tenker tilbake, skulle jeg kanskje også hatt litt mer trøkk på den rolige treningen. Det ble veldig mye veldig rolig. Da forsvinner kanskje noe av spensten i muskulaturen. Som en konsekvens av det, burde det muligens vært noe lavere intensitet på kvalitetstreninga, faktisk. Vi kjørte så mange ritt at vi uansett fikk nok med høy intensitet.

Det kommer gjerne ikke så tydelig frem på TV-skjermen, men Mads understreker at intensiteten underveis i rittene ofte er eksepsjonelt høy.

– Det er tidvis helt vilt etter min mening. Man ligger gjerne høyt i prosent av anaerob terskel store deler av rittet. Ser man på hjertefrekvensen gjennom et treukersritt, går den i snitt ned fra dag til dag, men wattmessig opprettholdes likevel et ekstremt nivå. Folk innbiller seg at proffrittene er som å sykle turritt, men rytterne får juling hele tiden. Det sykles gjerne rundt 45 kilometer i timen i snitt, og det produseres over 300 watt over hver eneste bakke. Det er ikke noe hvilehjem!

Mads minnes spesielt en etappe i Qatar Rundt. Til tross for en relativt flat løypeprofil, ble det en arbeidsdag med en trommevirvel av en puls.

– Jeg hadde 175 i snittpuls over fem timer, med makspuls den gang på 192-193. Det indikerer en ganske tøff dag, sier han og lar påstanden henge i luften. Ettersom dette tilsvarer 91 prosent av makspuls, er det vel snarere en underdrivelse.

Den reflekterte treningseksperten understreker at pulsen ikke alltid er beskrivende for innsatsen som legges ned. Han stiller seg undrende til om hjertefrekvens kan brukes som et pålitelig verktøy for intensitetsstyring under tøffe treningsperioder.

– Jo mer du trener, dess tyngre blir det å få opp pulsen. Det er ikke dermed sagt at farten og belastningen går ned. Da jeg syklet Spania Rundt, ble pulsen lavere og lavere utover i rittet, men jeg syklet like fort.

– Man vente seg til å ha det vondt. Det ble en øvingssak å sitte og ha det vondt i beina og kjenne på melkesyra. Da vi seinere slapp opp på belastningen og fikk restituert, fløy man jo! Med økt overskudd gikk også pulsen opp igjen.

Mads påpeker dermed at pulsen til en viss grad kan være misvisende. Det kan absolutt være greit å ha en indikasjon på hjertefrekvensen, men det er en viss variasjon gjennom året – som det også er med laktatprofil og O2-opptak. Fra dette utleder han et oppsiktsvekkende og interessant moment.

– Disse verdiene kan faktisk endres ganske mye bare i løpet av tre uker etter en test. Optimalt burde man gjennomføre laktatprofiltester kontinuerlig. Slik får man styrt intensiteten på trening bedre enn basert på puls.

Mads trekker frem et hverdagslig eksempel både eliteutøvere og mosjonister kan kjenne seg igjen i:

– Noen dager føler man seg kjempetung med 150 i puls. Andre dager oppleves det lett på 170. Det har blant annet med overskudd å gjøre. Samtidig kan man ikke ha overskudd hele tiden. Man må trene veldig mye i perioder for å få overskudd seinere.

Proff innstilling:Mads Kaggestad hadde fem gode, men også krevende år som Crédit Agricole-rytter. (Foto: Wikipedia)a:Kilian Jornet var den første som kjørte ned Fiva-ruta i Trollveggen på ski. Det er en prestasjon som han rangerer som en av sine aller største. (Foto: Kilian Jornet)

Livet som proffsyklist

For noen anses profflivet som ganske eksotisk. Man kan se for seg lange sykkelturer med lav intensitet i stekende sol, med innlagte kaffe- og bollepauser og sosial passiar med likesinnede. Mads nyanserer glansbildet.

– Det å bli proff var en drøm som gikk i oppfyllelse. Det har gitt mange gode minner. Samtidig var det sjeldent glamorøst. Det er klart, er du Mario Cipollini (regnet som den beste sprinteren på 1990-tallet) og vinner «150 sykkelritt» i året, er det en viss glamour over det. Om du er kjempegod i noe, tror jeg uansett det har en konsekvens som nødvendigvis ikke alltid er glamorøs.

Mads mimrer rundt livet på landeveissykkelen.

– Man er på enkelte arenaer med mye pomp og prakt og store publikumsmasser, men hverdagen er derimot ganske grå. Du må være villig til å betale prisen for det. Det er ingen dans på roser det å sitte og tygge grus på landeveien i Belgia; på brostein, når det velter folk rundt deg, og du er så kald på fingrene at du ikke klarer å fikle frem mat, det er ti mil igjen til mål, og du er allerede femten minutter bak!

Erfaringene var brutale der og da. Samtidig betrakter han de som nyttig læring og til en viss grad karakterbyggende.

– Det gir deg en mental utholdenhet jeg har fått glede av seinere i livet. Folk sier jeg har stor arbeidskapasitet. Jeg blir jo sliten, men jeg vet hva som skal til for å få igjen overskuddet ganske raskt. Jeg trenger ikke lange ferier før jeg går på igjen.

Fra toppidrettsutøver til mosjonist

For mange oppleves tiden i kjølvannet av toppidrettskarrieren som et antiklimaks. Man er ikke nødvendigvis lenger førsteprioritet i sitt eget liv. Hverdagen må innordnes etter andre prioriteringer og i en annen rekkefølge. Det foreligger kanskje ingen treningsplan – og den er i hvert fall ikke lenger laminert eller skåret i stein.

Året etter at Mads la opp, trente han likevel fjorten timer i uka. Deretter har det gradvis blitt litt mindre. Det fremstår som en gjennomtenkt nedtreningsprosess. Det kan han dog avkrefte.

– Jeg har ikke nødvendigvis gjort det som en del av en plan, men prosessen har gjort at jeg har hatt glede av grunnformen fra karrieren lenge. Det er jeg veldig glad for. Nå er jeg ikke så opptatt av å få inn så lange økter og bevare formen, fordi jeg har små barn og en jobb man på en måte aldri kan bli ferdig med, i TV 2 og Avantas Aktiv. Jeg forsøker å utnytte de dagene det er mulighet til det.

Med 30 treningstimer i uka som proff kan man gjerne tenke seg at det tidvis var en kamp om å få i seg nok mat. Mads er brutalt ærlig på at det ikke var slik i praksis.

– Jeg spiser mer nå enn da jeg var syklist. Slik skulle det selvfølgelig ikke vært. Jeg spiste altfor lite de to siste årene som proff. Det fungerte det nest siste året, i 2006. Jeg gikk ned i vekt, men bevarte muskelstyrken og energien. Deretter gikk luften fullstendig ut av ballongen i 2007.

Mads skildrer en ond sirkel det var vanskelig å bryte ut av.

– Jeg fikk dårlig samvittighet fordi jeg ikke presterte, og spiste da enda mindre. Det endte meg at jeg sto og slo hodet i veggen. Bekymringene eskalerte, noe som gikk utover søvnkvaliteten. Til slutt ble jeg utbrent. Det er et tydelig destruktivt tegn når man går inn for å spise lite. Det går fort ut over prestasjonen.

Det er naivt å tro Mads er alene om slike tanker og handlingsmønster. Dessverre er det svært tabubelagt. Svært få tør snakke om det.

– Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor det skal være så vanskelig. Det er en realitet. Det har nok endret seg en del siden jeg var proff, da det har blitt mer bevissthet rundt tematikken om ernæring og sammensetning av kostholdet.

Mads fremstiller lagbussene som «rullende kjøkken». Om bord har man egne ernæringseksperter og kokker. Ingen spiser lenger på hotell.

– Regimet bygger på at rytterne skal ha riktig mat, men samtidig minst mulig. Det setter krav til optimal sammensetning. Mange periodiserer for eksempel karbohydratinntaket etter hva slags type etappe de skal sykle. Rytterne kan karakteriseres som små professorer. Det er ganske imponerende. Dette resulterer i en større bevissthet rundt hvor det bikker, og når rytterne slutter å prestere optimalt.

Han legger ikke skjul på at slike system har kommet som en konsekvens av strengere kontroller og et mer innordnet dopingregime. Rent ernæringsmessig kan det være svært gunstig, men medaljen har også sin bakside.

– Man må tenke mer helhetlig for å prestere. Det kan være et godt tegn. Samtidig er det ekstremt krevende for de involverte. Bradley Wiggins er et godt eksempel. Det var ikke mange årene han orket å være på det nivået, med så tøffe krav til vekt. Han var egentlig en gladgutt. Jeg syklet en del ritt med han tilbake i tiden min i Credit Agricole. Vi bodde ofte på samme rom. Han var typen som var glad i god mat og øl. Han hadde bakgrunn fra bane og ble primært hentet inn for å sykle prologer og temporitt rett frem, men så skulle han plutselig begynne og klatre. Mange mente det endret han litt som person. Det tok nok mye energi å være så streng med seg selv.

Bradley Wiggins la ikke skjul på dette i et intervju etter en seier i Tour de France. Da han ble spurt om det endelig kunne feires med en velfortjent øl, svarte han helt tørt;

«Det skal nytes litt champagne, da det inneholder færre kalorier.» Reporterne ble litt satt ut og skjønte ikke helt hvordan de skulle reagere. Wiggins mente det oppriktig.

– Det er herlig med Bradley Wiggins, han sa ting som det var. Selv drakk jeg bare Perrier (fransk mineralvann) da jeg var på bar, da jeg visste det inneholdt færrest mulig kalorier. Det er ekstremt stusselig, men jeg mente det måtte til.

Helse:Mads Kaggestad bruker mye av tida si på å formidle hvor viktig fysisk aktivitet er for folkehelsa. (Foto: Bjørn Johannessen)

Ridder av den norske folkehelsen

Ut fra slike anekdoter og generell innsikt i eliteutøveres hverdag trekker mange slutningen om at toppidrett ikke er sunt – verken fysisk eller psykisk. Regelmessig mosjonsatferd er derimot svært helsebringende og viktig (se Mads’ oppfordring lenger ned).

Gjennom sitt foretak følger Mads opp ansatte i bedrifter med ambisjon om å skape en bedriftskultur som stimulerer motivasjonen til regelmessig aktivitet.

– De verdiene jeg forsøker å overføre til næringslivet, handler om å følge opp helheten, for å nå en felles målsetning. Da er helse en viktig faktor, i betydning av ansatte i både god fysisk og mental form. Hvis man evner å bygge en bedriftskultur som stimulerer til god mosjonsatferd og det å ta vare på seg selv, vil man skape et konkurransefortrinn på sikt. Det handler om å følge opp, ikke bare snakke om et bedriftsidrettslag, slik at man fanger opp folk på alle nivåer.

Anne-Kat. Hærland uttalte en gang at hun ønsket å bli treningsnarkoman. Hun fant dessverre lite glede i treninga. Jo mer hun trente, dess mer misfornøyd og selvopptatt ble hun. Konklusjonen ble at trening var direkte helseskadelig. Resonnementet var naturligvis sagt med en viss humor og et glimt i øyet. Mads er likevel tydelig på at slike forestillinger er farlige for samfunnshelsen og samfunnsøkonomien.

– Helsedepartementet har oppgitt at det koster det norske samfunnet 250 milliarder kroner i året at vi er i for dårlig fysisk form. Da blir det feil å si at fysisk trening er forbeholdt egoister. Det å trene er forebyggende helsearbeid for en selv: Da reduserer man sjansen for å bli lagt inn på sykehus, ta plassen fra noen andre og bli en utgiftspost som skattebetalerne må ta.

Konkusjonen Mads trekker er som musikk i øret for enhver Kondis-entusiast.

– Det å trene fysisk er med på å bidra til samfunnsøkonomien.

Han understreker at litt er ekstremt mye bedre enn ingenting. Fysisk kapasitet gjør at man yter bedre i arbeidshverdagen, forebygger utbrenthet og reduserer sykefravær – som kanskje er det mest nærliggende å bekymre seg for i en del bransjer med høye krav og stor arbeidsbelastning. Det er den primære grunnen til å trene – ikke det å løpe på en gitt tid.

Sønn av faren sin

Mads er som kjent sønn av legenden Johan Kaggestad. På CV-en til Johan leser man blant annet trener for landslaget i friidrett på langdistanseløp i ni sesonger samt personlig trener for Grete Waitz og Ingrid Kristiansen. Videre var han sportslig koordinator hos Olympiatoppen og ekspertkommentator i TV 2.

For arbeidet ble han slått til ridder av Ordre des Arts et des Lettres (fransk orden for kunst og litteratur). Mindre kommunisert er nok at han var initiativtaker til Modum-prosjektet, noe mange regner som en nyvinning innen forebyggende og rehabiliterende helsearbeid.

– Mange vil nok si jeg er vokst opp i en familie som har vært tett på toppidretten. Mine foreldre var likevel de første i landet som trente pasienter innenfor psykiatrien som en del av behandlingstilbudet. De etablerte landets største psykiatriske institusjon. Fysisk trening ble ansett som en kuriosa helt til de begynte med forskningsgrupper på pasienter. De så at resultatene var vesentlig bedre blant dem som trente fysisk, i tillegg til den tradisjonelle behandlingen. Videre fant de evidens for at de som fortsatte den fysiske treningen i etterkant av oppholdet, hadde betydelig lavere tilbakefall til psykiske lidelser.

Johan Kaggestad har engasjert seg i både folkehelse og toppidrett. For Mads har han fungert som både ledestjerne og trener, men kanskje viktigst av alt – som sparringspartner.

– Fatter’n var treneren min da jeg var yngre. Da jeg ble proff, tok en fransk trener over. Likevel har han alltid vært en viktig sparringspartner. Jeg har hatt spesielt stor glede av han i de tunge periodene der jeg ikke har hatt troa på meg selv. Da har han bidratt med gode analyser og tatt en kognitiv tilnærming – der han stiller spørsmål for å få deg til å tenke mer konstruktivt.

Som toppidrettsutøver er Mads vant til å bli sammenlignet med de beste. Han legger likevel ikke skjul på at det kan være vanskelig å være sønn av en så kjent far og delvis gå i fotsporene hans.

– Det er aldri lett å ha en så anerkjent far da man alltid blir sammenlignet med han. Samtidig er konkurranse sunt, både i idretten og i næringslivet. Det gjør at man strekker seg litt lenger, samtidig som det er viktig å unne hverandre suksess. Jeg har bevisst skygget unna de forumene som jeg antar er spesielt kritiske. Noe kjeft får man. Christian Paasche har lært meg å ta noe tyn som konstruktiv tilbakemelding. Videre har den positive feedbacken vært motiverende. Man skal likevel aldri hvile på laurbærene, så jeg er allerede godt i gang med forberedelsene til neste år. Jeg drar nytte av fatter’ns erfaringer med å reise rundt i Frankrike, men jeg kan absolutt ikke bare sitte å lese opp hans notater. Man må stille med eget manus og få egen innsikt.

Under årets Tour de France-sending hadde jeg 135 A4-sider med eget materiale, utelukkende om løypa.

Mads briljerte fra kommentatorplass under sommerens treukersritt. Koronasituasjonen preget rittet, mens fraværet av Johan Kaggestad preget TV-sendingen. Ikke et øye var tørt da legenden selv endelig viste ansikt fra studio i Oslo etter lengre tids sykdom.

– Han har fått seg en skikkelig trøkk, noe alle kunne se under sendinga. Vi har vært bekymret for han lenge. Det har han selv også. Han har kommet seg litt og bor hjemme, men han har ikke kunnet jobbe og må fokusere på helsen sin. Det er fint at han følger med og får stor glede av rittene hjemmefra.

Kaggestad senior:Også Mads’ far, Johan Kaggestad, har hatt et glødende engasjement for både toppidrett og mosjonsidrett. (Foto: Bjørn Johannessen)

Doping

Mads har i en årrekke operert som dopingekspert i norske riksmedier. Han har faktisk også egenerfaring med doping, innenfor kontrollerte rammer i et forskningsprosjekt i laboratoriet. I 1997 deltok han nemlig i en studie som søkte å stadfeste effekten – og ikke minst finne en metode for å avsløre bruken – av EPO.

Mads var 19-20 år gammel og utenfor sesong. Verken han eller treningskamerat Gabriel Rasch hadde spesielt mye penger. Forskningsprosjektet innebar mange tester av fysisk kapasitet som var fine å få med seg, men Mads legger heller ikke skjul på at de ble fristet av et lite økonomisk insentiv, samt kjøregodtgjørelse for deltagelsen. Tre ganger i uken pendlet de til Oslo og fikk en hemmeligstemplet injeksjon.

– Vi var 20 deltagere, og det skulle vise seg at halvparten fikk EPO og halvparten fikk saltvann. Gabriel og jeg hadde trent sammen hver uke fra vi var 12 år gamle. Vi fortsatte å trene sammen gjennom prosjektperioden, og etter hvert innså vi at det var jeg som fikk EPO. Gabriels og min puls utlignet seg stadig mer, selv om han normalt hadde vesentlig lavere puls enn meg. Han er en større type enn meg og hadde flere watt i beina, spesielt på flatene. Etter hvert hadde jeg betydelig lavere puls enn han i bakkene.

Restituerer raskere

Mads minnes at han restituerte raskere og opplevde at han kunne presse kroppen betydelig mer før melkesyra kom.

– På den tiden hadde jeg vanvittige resultater på O2-tester og forbedret den fysiske kapasiteten med 10 prosent i løpet av forskningsperioden. EPO har åpenbart en prestasjonsfremmende effekt. Nøyaktig hvor stor vil avhenge av mange faktorer.

Etter prosjektet fikk Mads konkurranseforbud til blodverdiene hans var nede på et normalt nivå. Generelt anses den direkte prestasjonsfremmende effekten å vare opptil fire uker etter at en utøver har sluttet å bruke medikamentene.

Da Mads seinere ble proff, innså han at mange av konkurrentene brukte disse dopingpreparatene til vanlig. Det var tungt mentalt å innse realiteten, men ikke kunne gjøre noe.

– Det kostet mye energi. Vi kunne bare fokusere på å henge med så godt som mulig. På gode dager tenkte man at feltet kanskje var i ferd med å bli reinere. På dårlige dager tenkte man derimot at alle var dopa. Motivasjonen gikk dermed hyppig opp og ned.

Rytterne innad i laget hadde stor tillit til hverandre, så det ble mye prat under måltidene og på hotellrommet. Da Mads blir bedt, hypotetisk sett, om å vurdere hvor godt han kunne hevdet seg om alle konkurrerte på like vilkår, svarer han reflektert og ydmykt.

– Jeg hadde nok likevel ikke vært blant de aller beste, men det hadde nok vært vesentlig flere gode dager. Livet i feltet hadde sannsynligvis blitt lettere, og jeg hadde opplevd større grad av mestringsfølelse.

Dårlig samvittighet

Den urettferdige situasjonen fremprovoserte at Mads måtte ta risiko hva gjelder trening og ernæring for å kompensere.

– Jeg begynte å eksperimentere med sittestilling, spising og ekstrem trening. I og med at jeg hadde så laber mestringsfølelse, opplevde jeg ofte dårlig samvittighet. Dermed ga jeg meg ikke nok hvile. Sannsynligvis trente jeg meg i hjel fordi det var et gap opp til de beste som skulle dekkes, men som var altfor stort. Totalbelastningen av mer og hardere trening i kombinasjon med vektnedgang ble for stor. Det siste året jeg syklet, var jeg nok undervektig. Det kan klassifiseres som et lite spiseproblem.

Doping er et omfattende problem i toppidretten. Mads ønsker ikke å være like kategorisk i sin vurdering av breddeidretten, men indikerer at enkelte kulturer kan fremprovosere juks.

– Det er nok en fare for at det kan bli mer utbredt fordi samfunnet har blitt så individualistisk. Det er en aksept for å ta snarveier. Det ser man også på sosiale medier, som Instagram. Det er mye juks – det være seg med bilderedigering eller idrettslig med EPO. Noen spør seg nok hvorfor det er så farlig. Man lever bare én gang, og da gjør man det som skal til for å lykkes. Det er nok ikke så skambelagt som tidligere. Å anvende doping kan nok bli rettferdiggjort ved at man utnytter de mulighetene som er der. Mange er ikke like mye tilknyttet den tradisjonelle idretten som tidligere. Grasrotidretten er ekstremt viktig for å etablere gode holdninger. Alt handler ikke om å vinne eller prestere best mulig på kortest mulig tid. Holdningen om at man er del av noe som er større enn seg selv, er nok vanskelig å få inn hos folk.

Et viktig element i denne diskusjonen er selve definisjonen av doping i mosjonsidretten. I toppidretten er det mye man kan teste positivt for, som man ikke nødvendigvis brukte i prestasjonsfremmende øyemed.

– Hadde man kjørt full testing på mosjonsarrangement, er det sikkert mange som hadde testet positivt som aldri visste at de hadde et ulovlig preparat i kroppen. Det kan være medisiner.

Ikke helt svart-hvitt

Mads poengterer viktigheten av nyanser og skyldspørsmål i dopingdebatten.

– Doping er ikke helt svart/hvitt. Det er grad av skyld, og det er viktig at utøverne blir hørt. Det er kjempekomplisert, så man skal holde tunga rett i munnen. Det er viktig at publikum setter seg inn i saker før de hugger hodet av folk. Noe av problemet er at man skal ha null spor av steroider i kroppen. Mange utøvere tester da positivt og får ødelagt karrieren uten at de mente å dope seg. De sakene står i kontrast til de store sakene der det er snakk om et systematisert regime og svindel. Da er det bra at politiet kommer på banen, og at det blir iverksatt skikkelig etterforskning. Sakene burde behandles som alt annet i rettssamfunnet. Grad av skyld er et viktig element.

Ifølge Mads må ikke positive dopingsaker nødvendigvis utelukkende være destruktive for idrettens renommé.

– En utøver som tester positivt er med på å ødelegge omdømmet til idretten, men bare hvis man sier at idretten lever på siden av samfunnet ellers. Hvis utøveren har rettssikkerhet og får saken gjennomgått skikkelig, kan det derimot styrke troverdigheten til idretten.

Mads’ tale er både lærerik og befriende. Resonnementene er velbalanserte og helsefremmende – verdig en ekte ridder av den norske folkehelsen. Budskapet er i tråd med Albert Einsteins sitat: «Livet er som å sykle. Du må bevege deg for å holde balansen.»

Litt om Mads

Fullt navn: Mads Petter Kaggestad
Alder: 44 år
Øvelse: Landeveissykling
Klubb: Røa idrettslag
Yrke: Gründer, sportskommentator i TV2, medeier og selvstendig næringsdrivende
Studier: Økonomi og journalistikk fra BI
Sivilstatus: Gift med Marita og har to barn
Personlige rekord: Syklet mila på 12.48 en gang på 2000- tallet

Mads’ oppfordring til Kondis-leserne

Etabler rutiner du kan holde resten av livet. Du må aldri slutte å mosjonere. Etter hvert får du kanskje litt vondt i en legg, et kne eller en hofte og kan ikke løpe maraton lenger. Da må man engasjere seg i en annen aktivitetsform og kanskje redusere mengden og intensiteten. Poenget er at man aldri må slutte å bevege seg. Kan du bare sitte, må du trene på å stå. Kan du bare stå, må du trene på å gå. All bevegelse er investering i helsa selv om man ikke opplever fremgang rent prestasjonsmessig.

Mental utholdenhet: Sjøl om livet som toppidrettsutøver på flere vis var brutalt, mener Mads at det også har vært karakterbyggende og gitt en utholdenhet han har hatt glede av seinere i livet. (Foto: Bjørn Johannessen)

Noen kjappe

1. Beskriv deg selv med tre ord som toppidrettsutøver og privatperson?
– Strukturert, omgjengelig og hardtarbeidende.

2. Forbilde?
– Kona mi Marita, som er den mest stabile og positive personen jeg kjenner.

3. Favorittøkt?
– Sykkeltur på grusveier i Nordmarka.

4. Hvilken annen idrett/sport skulle du gjerne vært god i?
– Skulle gjerne vært en god fotballspiller.

5. 3 «fun facts» om deg selv?
1) Hadde geita Gunde (oppkalt etter Gunde Svan) som kjæledegge som liten.
2) Får Dagens Næringsliv og Aftenpostens papirutgaver på døra hver morgen.
3) Er medeier i en app.

6. Kan du si noe du selv tror på, men som andre vil være uenig med deg i?
– Jeg er ikke religiøs, men jeg har tro. Jeg er for EU.

7. Tips/anbefaling til a) bok, b) film, c) TV-serie, d) hobby?
a. Bok: Beatles av Lars Saaby Christensen
b. Film: American Beauty.
c. Favorittserie: Homeland.
d. Hobby: Mosjonere, helst sammen med en god venn eller to.

8. Hvis du kunne invitert til en 4-stjerners middag med hvem du ville – død eller levende – hvem ville du invitert? Hvorfor?
– Jesus. Jeg vil gjerne vite hvordan han klarte å gå på vannet.

9. Hva betyr idretten for deg?
– Idretten er den beste skolen jeg har gått.

10. Hvordan ser din perfekte dag ut?
– Stå opp tidlig. Drikke sterk kaffe og lese avisene før jeg tar med barna ut på tur. Avslutter dagen med 90 minutters løpe- eller sykkeltur i solskinnet før vi spiser middag og drikker vin med gode venner på kvelden.

11. Uvaner?
– Er for lite sammen med gode gamle venner.

12. Ritualer?
– Prøver å trene litt hver dag. Motto: «Litt ofte er bedre enn mye sjeldent.»

13. Hva skal du gjøre når du blir pensjonist?
– Gå lange ski- og gåturer slik at jeg dør sunnest mulig. Følge opp barnebarn.