Midnight Sun Marathon - en uforglemmelig opplevelse

Midnight Sun Marathon, 18 Juni 2022 i Tromsø

Vakrere blir det ikke!

– Er det mulig, tenkte jeg da jeg tittet ut av hotellvinduet lørdag morgen på race day. Tromsø badet i sol og det var ikke så mye som et vindpust. Vimplene i gågata hang rett ned. De var tunge og søvnige, som om de ikke helt forsto hva det var som snart skulle skje.

Dagen for Midnight Sun Marathon var her. Fjellene glinset i hvitt og havet blinket i blått. Jeg så mennesker fra ulike nasjoner gestikulere, fotografere og smile i begeistring over storstilt natur. Jeg gikk de få meterne fra hotellet bort til Rådhuset hvor de påmeldte kunne hente sine startnummer. Noen av oss ankom Tromsø allerede fredag morgen for virkelig å suge inn alt for helgen.

Kjentfolk

Undertegnede var en av de første som møtte opp for på Rådhuset på fredagen. Rett bak meg kom en ikke ukjent løper slentrende inn for å hente sitt startnummer. Det var Kristian Ulriksen. Han hevet knokene og vi «klasket» dem vennskapelig sammen. – Nå, er formen bra? – Ja, svarte han med et lurt smil bak det veltrimmede skjegget. – Da snakker vi...? – Jeg må jo forsøke å komme meg under 31 minutter. Kristian er på hjemmebane, og jeg vil tro han mobiliserer ekstra for å nå sitt mål.

Foran Rådhuset lørdag morgen kl. 09.30, var køen allerede lang av løpsglade mennesker fra 75 ulike nasjoner. Med ny deltagerrekord smiler nok både arrangør og næringslivet i Tromsø. Økonomer har anslått at turister vil legge igjen mangfoldige millioner i løpet av helgen. Det er selvfølgelig viktig, men det aller viktigste for oss deltagere er den løpsglede hver og én kjenner på når midnattssolen stryker oss vennlig i ansiktet. Dette er et eventyr som bare oppleves her oppe i nord, i Nordens Paris, i Tromsø.

Presis kl.10.15 lørdag morgen stilte en flokk løpsglade løpere seg opp foran Rådhuset for å løpe Skarven Breakfast Run. Trygt ledet av den lokale og ikke ukjente Thomas Føre. De løp langs kaia og bort til legendariske Skarven hvor de inntok en sponset frokost av Skarven.

Fra mitt bord inne i Rådhuset gjenkjente jeg en stemme fra sørlandet. Det vil si dialekten var lenger nord fra. Selveste Vera Nystad hadde selvfølgelig funnet veien til vakre Tromsø for å løpe. Jeg var heldig å få veksle noen ord med henne. Vera kunne fortelle at formen var slik den pleier å være, og at hun gledet seg veldig til å løpe. – Skal du løpe halv eller hel, lurte jeg på? Hun så litt rart på meg! – Jeg løper bare halv, om det ikke arrangeres en hel, sa hun med et smil om munnen. – Hvordan er deltagelsen i klassen din da?, lurte jeg på. Hun virket litt forundret over spørsmålet, og lurte på om jeg var ny skribent i Kondis. Vera forsto raskt at jeg ikke hadde helt oversikt. – I klassen min er det den vanlige gjengen som stiller. For en kvinne! Jeg kan ikke annet enn å la meg inspirere av Vera (77), hun formidler så mye mer enn sekundstrid og plasseringer. Hun formidler løpsglede.

Klokken var ikke mere enn 10.30 lørdag formiddag, og jeg hadde allerede møtt på mange personligheter fra mitt hjørnebord i Rådhuset.

En by og trasé det er lett å like

Det er ikke vanskelig å bli glad i denne byen, særlig når den viser seg fra sitt vakreste. Troms og Finnmark var i mange år min arbeidsplass. Jeg fikk derfor kjærlighet til landsdelen. Den utviklet seg over år med jobb og utallige treningsøkter i et røft klima. Jeg kjenner både traseen og folkene her oppe i nord, og visste noe om hva jeg kunne forvente. De som tok turen til byen denne helgen, har møtt mange hyggelige mennesker, både om dagen og om natten. Midnattssolen gjør noe med oss. I timene før, under og etter maratonløpet, ja helt frem til hotelldøren etter løpet, møtte jeg på hjelpsomme funksjonærer og hyggelige turister. Jeg anbefaler deg å lese om fire flotte arrangementer på hjemmesiden www.msm.no., slik at du til neste år kan ta turen. Påmeldingen er allerede oppe!

For en helg dette ble, - rett og slett uforglemmelig!

Coop mila

Kristian Ulriksen kom godt ut i 10 km løpet som smalt i gang på slaget 19.00. Det var likevel Erik Lomås som fra start så ut til å ha mest trøkk. Etter drøye 30 min., skulle det vise seg at det stemte. I ensom majestet løp Lomås inn på tiden 30.22 og vant. Nummer to ble Stian Dahl Sommerseth med tiden 31.19. Kristian Ulriksen kom inn som nummer tre, og fikk tiden 31.35. Sub 31 ble det altså ikke, men en 3. plass må vel være bra på hjemmebane?

Kristian Ulriksen og Erik Lomås.

Mizuno Halvmaraton

Her var det Håvard Fjærli som vant med tiden 1.08.23. I kvinneklassen stakk Synne Karlsen Amundsgård av med seieren med tiden 1.24.52.

Maraton

Det ble levert mye bra løping og ennå mer løpsglede under maratondistansen i Tromsø. Den største prestasjonen av dem alle sto Vera Nystad for. Hun klokket inn med tiden 3.50.04 og vant sin klasse. Den tiden hadde vært godt nok for seier i kvinner 65-69. Vi gratulerer Vera med nok et kanonløp.

I klasse menn 60-64 var det Pål Simonsen som stakk av med seieren med tiden 3.16.46. Det ser ut til at han har gjort det til en tradisjon å vinne her oppe i nord. Jeg vekslet noen ord med Pål etter målgang, som fortalte at dette var ei fin treningsøkt på et kontrollert tempo. Vel vitende om at vi konkurrerer i samme klasse, betyr det at jeg nå må finne ett annet gir om jeg skal holde følge med han utover høsten. For vi kommer definitivt til å fighte!

Vinneren av Midnight Sun Marathon 2022 ble Ebrahim Abdulaziz med tiden 2.20.02. Han satte med det ny løyperekord.

Cato Thunes og Ebrahim Abdulaziz.

Løpshelgen sett med mine øyne og følt med egen kropp

For meg begynner løpshelgen alltid med sommerfuglene i magen når jeg setter meg ned i bil, tog eller flysetet for å nå min løpsdestinasjon. Tradisjon tro postet jeg et bilde på Facebook i fra setet. Bak det selvsikre «I feel gooood-smilet» skjulte det seg mange følelser og tanker. Etter Covid og min 60- årsdagsfeiring er det som om forgjengeligheten på sett og vis har ristet litt i min bevissthet. Godt tilbakelent i flysetet var det som om jeg fra fugleperspektiv så ned på livet mitt. Jeg erkjenner at ikke alt er slik det en gang var. Det «knirker» litt mer i sammenføyningene, men du verden så deilig det er å kjenne på den sitrende forventningen i timene før et løp. Endorfiner, dopamin og serotoninet, kroppens lykkehormoner, gjør akkurat samme virkning i dag som for 40 år siden. Selv om kroppen har rundet de 60, er jeg et sted i 20-årene i hodet. Derfor smiler jeg, selv når det knirker i kroppen og piper i bronkiene. Bak smilet ligger det en takknemlighet og glede over å få møte personligheter som Kristian, Vera og Pål, og å kunne være i stand til og stille til start med mennesker fra hele verden.

Temperaturen på løpsdagen var ideell. Ja, de beste løpene mine har jeg faktisk gjort nettopp i Tromsø under slike forhold. Litt bekymret var jeg likevel, for været kan snu. Det er alltid vinden jeg gruer mest for. Uansett vær, planen var å finne en god rygg, og det burde jo være mulig i et stort startfelt. Litt usikker var jeg nok for formen etter Covid og en «litt» for hyggelig uke i Spania med feiring av min 60-årsdag. En liten «demon» hoppet opp og ned på skulderen min og fortalte at de «gode» kiloene jeg hadde pådratt meg og rusket i lungene, kom til å sinke meg betraktelig! Da hjelper det å være en offensiv rønner! Jeg knipset «den lille røde med høygaffel og horn i panna» bort fra skulderen og sjekket treningskontoen. Min «beste venn» Garmin, snakket til meg: «Du har mye i banken Cato, du vet at grunnformen er der, du har samlet overskudd i solsenga, så dette går veien.» Slike oppmuntringer hjelper! Planen var nå å løpe kontrollert ut, finne en rygg, for så å gi gass fra 11 kilometer og inn.

Cato Thunes.

Startskuddet gikk

Jeg fant aldri den ryggen, men gjorde som min trener Sindre Buraas hadde instruert, - løp deg inn med en god følelse uten ensidig fokus på klokka. Alt gikk på skinner og kroppen fungerte som en maskin. Men det var vind, til dels litt for mye etter min smak. Selv om kilometerpasseringen min ikke var slik jeg hadde håpet på fikk jeg ikke panikk, men jobbet på videre. Ved 8 kilometer kom en kjent løper opp på siden min. Det var Alf B. Dahl som løp i klasse 65-69. Vi vekslet noen ord om midnattssol og folkefest, før vi spyttet fra oss og giret ned. Alf har jeg møtt mange ganger til start, og her i Tromsø er han den lokale helten. Jeg tenkte mitt om det jeg fort forstod kom til å bli en duell. Jeg glemte litt av det Sindre Buraas hadde sagt, men ikke helt. Jeg holdt igjen, men spadde likevel greit på. Alf hang som en klegg. Hele veien ropte publikum og heiet på Alf. – Ligg i den ryggen Alf, dette har du. – Heia Alf, du ser ut som en million.

Ved vending lot jeg det stå til, for her skulle han få kamp. Jeg kjente at det var stem i beina og at lungene ville holde. Garmin viste kilometerpasseringer sub 4.00, og det likte jeg godt. For her var det i grunn bare å spa på. Kroppen og beina lystret, og det gikk fortere. Bak meg hørte jeg Alf heiv etter pusten og spyttet anstrengelsesklyser ut til siden. Da vi nærmet oss 18 kilometer roet jeg litt ned for å få han til å dra litt, men han svarte ikke på innbydelsen. Men han spyttet, hvilket jeg tok som et «jeg har mer enn nok med å henge på». Det gir en gammel rønner selvtillit, og jeg tråkket på inn til 20 kilometer. Da kom tunnelsynet og de som ropte fra sidelinjen hørtes så rare ut. Det var som om de mumlet et eller annet i en boks langt borte. De veivet med armene som sjøgress i havdønninger. Alt ble så underlig. Synsfeltet snevret seg inn, all lyd forsvant, sekundene sto stille og verden ble rosa. En varm og pulserende varme bredte om seg i kroppen og jeg kjente pulsslagene hamre i tinningen. Det var vondt, veldig vondt! På oppløpet var det som om jeg svømte under vann. Det var liksom ikke mulig å trekke pusten skikkelig. Hele kroppen var som spennhanen på en Smith & Wesson, trukket tilbake for et skikkelig smell. Alf ble liggende i eksosen min på oppløpet, hvilket jeg anser som en prestasjon i seg selv. For den mannen er fryktelig sterk. På tidtagningstavlen sto det 1:26.28 med røde tall. Tiden var ok med tanke på en trøblete oppkjøring og litt røffe vindforhold. Gjennomføringen med negativ splitt er jeg meget fornøyd med. Dette var fra mitt ståsted et 100% godt disponert løp.

Etter å ha fått i litt å drikke hørte jeg at tiden muligens var god nok for pallen. Så viste det seg at tidtakingen fra leverandøren hadde klikket. Derfor ble det en stund å vente før jeg fikk det bekreftet. Det ble pallen, helt på toppen til og med! Dette var min andre seier og tredje pallplass her i Tromsø. Premieseremonien var søndag klokken 13.00. Tilbake på hotellet ventet sengen, men jeg ble liggende å se i taket. Så sovnet jeg! Etter høymessen i Domkirken søndag klokken 11:00 og en kirkekaffeprat med kjentfolk, småløp jeg ned til premieseremonien. Det var rørende og rart å høre navnet sitt over høyttaleren, gå meterne opp til pallen, ta steget opp til førsteplassen, for så å motta premien. Da slapp jeg følelsene løs. Nå er jeg på vei hjem, glad, sliten og takknemlig! Flysetet tok meg imot, og jeg gledet meg over nok en medalje til samlingen. Gode løpsforberedelser er ikke bortkastet, det gav avkastning denne helgen. Før jeg sovnet på vei til Oslo, gledet jeg meg over at å få en ny mulighet til å forbedre tiden i Drammen 4. september. Kanskje ser vi 1.22 tallet? Det må til, om jeg skal komme meg sub. 2.50 i Berlin 25. september!

To be continued!