Når det modigste er å stoppe

Dette er en kommentar som gir uttrykk for skribentens egen mening.

«Vend i tide, det er ingen skam å snu, sier regel nummer åtte i fjellvettreglene til DNT. Innimellom har jeg spurt meg selv om en av grunnene til at jeg sjelden har snudd, kan være at jeg ikke har vært modig nok til å gjøre det. Vekten av følelsen ved å gi meg ville vært tyngre å bære enn å bli gjenstand for misbilligelse eller latter».

Det er ikke jeg som har skrevet dette. Det er et sitat fra boka Nordpolen. Natur, myte, eventyrlyst og smeltende is av Erling Kagge. Sitatet fikk meg til å tenke. Ikke fordi jeg er polfarer og har stått i drivisen og vurdert om jeg skal snu, men fordi jeg kjente meg godt igjen i det han skriver om det å sjelden snu – og spørsmålet om det egentlig handler om mot.

For hva er det som gjør at vi fortsetter? Er det styrke? Eller er det rett og slett frykten for hva som skjer om vi gir oss?

Modigere å stoppe?

I fjellet kan konsekvensene være dramatiske. I løping er de sjelden livstruende. Likevel lever vi som om det står mer på spill enn det gjør. Vi stiller til start med feber. Vi løper med skader og smerter vi vet vi burde tatt på alvor. Vi fullfører for enhver pris.

I alle fall gjør jeg det. Jeg har deltatt i mange titalls – kanskje flere hundre – løpskonkurranser, men alltid fullført. Aldri stått på resultatlista med DNF, selv om det ved flere anledninger har gitt langvarige skader som konsekvens.

Jeg må ubeskjedent innrømme at jeg er ganske fornøyd med denne statistikken – å aldri ha brutt et eneste løp. Kjempet meg gjennom. Tenkt at det viser dedikasjon og viljestyrke. Men godt mulig har jeg her tatt helt feil. Kanskje har det ikke handlet om styrke i det hele tatt, men mangel på mot og frykt for å gi meg.

Kanskje finnes det situasjoner der det modigste er å stoppe.

Når disiplin går over i tvang

I ti år levde jeg med det jeg i ettertid har valgt å kalle tvangstanker. Den gang kalte jeg det treningsmål og disiplin. Jeg skulle løpe hver dag. Og hver dag var hver dag. 365 dager i året. Og 366 dager hvert fjerde år.

Minimum fem kilometer. Eller 30 minutter. Det var minimumskravet – forbeholdt dager med sykdom og skader – rett og slett dager der kroppen tydelig sa at den ønsket noe annet enn å løpe. På de dårligste dagene løp jeg runder på en liten grusbane i nabolaget. På den måten var jeg aldri lenger hjemmefra enn at jeg kunne krabbe hjem om kroppen skulle si helt stopp. Men jeg kom meg alltid gjennom. Fullførte for enhver pris.

Mål nummer to (eller tvangstanke to, som det egentlig var) var minst 100 kilometer i uka. Og mål nummer tre var minst 500 kilometer i måneden. Det krever 17 kilometer hver dag, i snitt. Altså: Hver eneste dag året rundt.

Februar var den verste måneden. Ikke bare fordi den er kortere enn de andre månedene, og dermed færre dager å fordele «kilometerkravet» på, men fordi det ofte er en hard måned med kulde, snø, is og mørke. Kilometerne kom ikke av seg selv.

Jeg brukte mye kalkulator i de årene. Regnet og justerte. Hvor mange kilometer hadde jeg løpt så langt denne uka? Denne måneden? Hvor mange dager gjensto? Hvor mange kilometer måtte jeg da i snitt løpe per dag for å nå målet?

Hvis jeg visste at det kom dager der det ville bli vanskelig å samle min faste «dagsdose», måtte jeg «hamstre» kilometer på forhånd. Løpe litt ekstra. Bygge buffer. Og hvis jeg kom i underskudd, måtte jeg ta det igjen. Gjerne med renter.

Mer frykt enn glede

Det så kanskje disiplinert ut utenfra. Det så kanskje imponerende ut på papiret. 500 kilometer i måneden har en viss klang. 100 kilometer i uka likeså. Men nå sett i etterkant: inni meg handlet det mindre om glede og mer om frykt. Frykt for å bryte rekken og frykt for følelsen av å ha gitt meg.

Når Kagge skriver at vekten av følelsen ved å gi seg kunne vært tyngre å bære enn misbilligelse eller latter, forstår jeg nå hva han mener. For meg var det ikke andres latter jeg var redd for. Det var min egen dom. Stemmen i hodet som hvisket: Du klarte det ikke.

Så jeg ga meg aldri. Ikke når jeg var syk. Ikke når jeg var skadet. Ikke når jeg var sliten.

Nå i ettertid innser jeg at dette ikke handlet om mot og viljestyrke, men først og fremst mangel på mot til å stoppe.

Grunn til å feire

Etter ti år med dette tankemønsteret hadde jeg verken mot eller viljestyrke nok til å gi meg. Jeg måtte ha hjelp.

Hjelpa kom i form av en akutt løpeskade som gjorde det umulig å fortsette å løpe. Det var knapt så jeg klarte å gå. Jeg ble tvunget til mine første løpefrie dager på ti år.

Men verden gikk ikke under av den grunn. Snarere tvert imot. Etter hvert oppdaget jeg en lettelse og frihet. Da skaden omsider gikk over var løping fremdeles en viktig del av livet mitt, men jeg ble kvitt tvangstankene og måtte ikke lenger ut og løpe hver eneste dag. Jeg kunne velge å gjøre eller trene andre ting isteden. Det ga meg en mye større livsglede og et mer variert og spennende liv.

I år er det tiårsjubileum for at jeg kom ut av den daglige rekken med løping og ble kvitt tvangstankene. Det gir grunn til å feire. Kanskje skal jeg melde meg på en løpskonkurranse. Starte. Løpe. Men bryte noen hundre meter før målstreken – bare for å vise at jeg faktisk er modig nok til å gi meg. 

Eller vil jeg egentlig vise det da, når det er planlagt på forhånd?