Oslo Maraton - min vei til Tokyo Marathon 2025

Seks dager og like mange økter etter København halvmaraton, stilte jeg til start i Oslo Maraton som fartsholder. Det gir energi i treningsarbeidet å bryte opp øktene med konkurranser og arbeidsoppgaver. Fartsholder hadde jeg aldri vært før, så dette gledet jeg meg til å være i selveste Oslo. Inklusiv Oslo Maraton rundet jeg 100 km i skoa denne uken.

Les også:
Copenhagen Half - Et skritt på veien mot Tokyo Marathon 2025

Treningsuka så slik ut

Jeg er nå inne i en periode med fokus på VO2MAX-økter, så volumet måtte justeres. Når farten går opp, tas volumet ned. Da unngår jeg skadene. Det ble rolig tur på mandag, tirsdag, torsdag, maraton på lørdag og rolig igjen på søndag.

Fartsøktene hadde jeg på onsdag og fredag. De så slik ut:

Onsdag: Oppvarming + 2 x 600 m + 4 x 400 m + 6 x 300 m + 8 x 200 m + nedjogging. Jeg hadde 30 sek pause mellom dragene og 3 minutter pause mellom hvert sett.

Fredag: Oppvarming + 10 x 200 m + nedjogging.

Alvoret

Dersom dere virkelig legger sjela i treningsarbeidet, skal jeg «lose» dere trygt inn til ny personlig bestenotering.

I et svakt øyeblikk lovet jeg meg rett og slett bort som fartsholder for løpere i min egen familie. Da vi nærmet oss løpsdagen, sank alvoret inn over meg. Vanligvis er jeg rolig før mine løpskonkurranser, men denne gangen lå det et større alvor over konkurransen. For min oppgave var å sørge for at Morten, Vibeke og Hannah løp inn til en tid sub 3.30.

Løpsdagen

På papiret skal det være en overkommelig oppgave for meg å være fartsholder i 4.58-fart, men et maratonløp er langt. Med en brukbar erfaringsbank fra løp rundt om i verden, vet jeg at utfordringene kan dukke opp som fra intet. Jeg har aldri brutt en halv- eller helmaraton, men jeg har virkelig kjent på smerten. Noen ganger har det vært for varmt, andre ganger har jeg disponert feil.

Av flere grunner våknet jeg opp med sommerfugler i maven på løpsdagen. For traséen i Oslo maraton er relativt krevende med bakker og en del svinger. Men med kjølig luft og vindstille, var forholdene perfekte.

For å være i stand til å holde skjemaet for hver kilometerpassering hadde jeg laget meg en løpsplan som hang i en snor rundt halsen. Utfordringen var likevel å finne riktig fart fra start. Min smartklokke fra Garmin slet med å finne GPS-punktene inne i byen, og jeg måtte derfor stole på løpserfaring og min fartsfølelse.

Før skjemaet

Allerede fra start så jeg at vi løp 3-4 sekunder for fort pr. km. Det var irriterende å ikke være i stand til å løpe som oppsatt. Fra første kilometer lå vi derfor foran skjemaet til sub. 3.30. Det var på sett og vis deilig å ha noen sekunder i «banken», men blir det for mange av dem, må vi som regel betale dobbelte tilbake mot slutten av et så langt løp.

Tidsskjemaet var lagt opp til å komme under 3.30. (Foto: privat)

Opp og ned

Årets utgave av Oslo Maraton hadde færre høydemeter enn tidligere år, men den var krevende nok for det. For her var det mange fortauskanter, krappe svinger, ujevnheter i asfalten, lyskryss og fotgjengeroverganger med publikummere som skulle passere. Samlet sett kan dette føre til ubehagelige overraskelser og energilekkasjer. For de fleste av oss er det likevel bakkene som er mest utfordrende. Jeg oppmuntret derfor folka mine til å trippe lett med korte steg når det gikk oppover, for så å rulle litt raskere i utforbakkene. På flatene gikk det ganske så jevnt.

Trøbbel i toget

Etter ca. 17-18 km måtte en i følget slippe seg ned på grunn krampetendenser. Det likte jeg dårlig. Tanken på at krampene kanskje hadde holdt seg unna om jeg hadde løpt på den tiden vi ble enige om før løpet, plaget meg. Men det var det ikke noe å gjøre med nå. Resten av følget lå i ryggen min og de var sterke. Men slik skal det også være på dette tidspunktet i løpet. På halen av vårt lille tog, lå det en gruppe som dro nytte av opplegget vårt.

Cato Thunes sine passeringstider underveis i Oslo Maraton.

Drikkestasjoner

I et så langt løp er ernæring og hydrering essensielt. Vi hadde på forhånd bestemt oss for hvordan løse dette. Det var likevel litt krevende i inngangen til drikkestasjonene som jeg synes var for kompakte. Det hadde også vært fint om drikkestasjonene gjennomgående hadde vært satt opp med bord på begge sider av veien. Funksjonærene langet så fort de kunne, men vi bunkret selv. Det gikk raskere. Pappkrusene vi fikk er definitivt mye bedre enn plast, men jeg liker småflasker best. De kan vi ta med oss et stykke på veien, for så å ta noen slurker av gangen. Før hver drikkestasjon tok vi til oss en gel, og vi gikk ikke næringstomme. Selv spiste jeg åtte gel fra start til mål. Den siste tok jeg på 35 km.

God stemning

Det var god stemning langs hele løypa, men det undret meg at det ikke var gjort mere ut av området inne på Bislett. Her kunne det vært fullt trøkk og masse publikummere. Jeg føler meg sikker på at det vil endrer seg i 2025 om arrangøren fortsetter å legge løypa innom stadion. For en gammel rønner som meg, var det utrolig artig å få løpe rundt på denne ikoniske banen. Tusen takk for at jeg fikk oppleve det. Jeg så meg selv på storskjerm og det er noe å fortelle til barnebarna.

Utstyr

Selv om det var litt småsurt å være publikumer (ble jeg fortalt), var det for oss løpere nok med singlet, en løpeshorts med høy splitt og korte løpssokker. Jeg har flere ulike typer joggesko i hylla, men gikk for de samme som jeg løp med i København halvmaraton. Det var Alpafly fra Nike. Både dropp og passform funker godt for meg, og de er ganske så responsive. Jeg vurderte å løpe med Asics Metaspeed Sky Paris. Det er en litt rimeligere sko enn Nike sin Alpafly, men også en superbra sko jeg stortrives i. Når Hytteplanmila og Jessheim vintermaraton skal løpes, vil jeg bruke disse. For å få med meg mine gels, brukte jeg et tynt løpebelte med lommer på hver side. Her er det flere leverandører og typer. Jeg har prøvd de fleste uten å ha funnet en jeg virkelig liker ennå. Garmin-klokka ga meg nødvendig informasjon som jeg kunne sjekke mot løpsskjemaet jeg hadde i en snor rundt halsen.

Utstyret er på plass før jobben som fartsholder i Oslo Maraton. (Foto: privat)

Oppladning

Treningsøktene har vært som oppsatt denne uka uten å slippe opp. Allerede torsdag begynte jeg å sette søkelys på kosten som besto av litt mindre proteiner og mer karbohydrater. Fredag spiste jeg omtrent ikke proteiner i det hele tatt, bortsett fra bitte litt til pastaen jeg hadde til middag. Kveldsmaten var fint brød med syltetøy og brunost. Lørdag morgen sto jeg opp tre og en halv time før start. Frokosten besto av to kopper kaffe og en stor kanelsnurre som jeg delte opp i skiver. På skivene hadde jeg syltetøy og brunost. På veien inn til Oslo, drakk jeg 5 dl med en Maurten-blanding. Nøyaktig 45 minutter før start gikk vi fra løpshotellet i Børskvartalet. Turen ned til start var min oppvarmingen før løpet. Dersom jeg skulle ha løpt for en personlig bestenotering, hadde jeg lurt til meg 10-15 minutter med litt stigningsløp og lett jogg. Det måtte jeg gjort i en av sidegatene til startområdet.

Formen

Både psykisk og fysisk begynner formen å komme seg nå. Hodet og kroppen preppes for distansen og farta tar seg opp. Min coach Tommy Armani Nikolaisen følger med som en hauk. Ingen ting overlates til tilfeldighetene. Målet vårt er å prikke inn en toppform til 2. mars i Tokyo, og jeg ser at vi tar skritt i riktig retning. På veien krydrer vi med konkurranser og fartsholderoppgaver. Men for å lykkes i Tokyo, må jeg ha kontinuitet i treningsarbeidet. Dersom det skal gå, må jeg være frisk og skadefri. Jeg er derfor superflink med søvn, ernæring, håndvask og treningsøktene. Her er det ikke noe «lapskaustrening». Hvert minutt av øktene har et formål. Samlet sett skal dette gjøre meg bedre.

Medaljen er mottatt og Cato Thunes er klar for hjemturen.

Glad

Jeg er så glad for at min fartsholderoppgave lyktes. Både Morten og Hannah løp inn sub 3.30. Vibeke kjempet seg tappert i mål med kramper til en flott tid på 3.45. For min del lærte jeg mye om hvordan holde farta, motivere og disponere i løpes ulike faser. Fartsholderjobben gav mersmak, og jeg kommer definitivt til å tilby meg om det skulle være behov for meg til jobben.

Takk til Tim

Helt til slutt vil jeg få takke Tim Bennett, vår alles løpsgeneral. For en mann! Han sto ved mål og heiet oss inn. Takk, takk og takk.

Tinius Wike, Kristian Sande og Sarah Thunes løp alle halvmaraton. (Foto: privat)

Komplette resultatlister