Når 50 maratoner ikke er nok

Dette intervjuet stod på trykk i Kondis nr. 1 - 2021

Hver tredje måned klapper Trude Håland seg selv på ryggen og kjøper et par nye løpesko i belønning for nedlagte kilometere. Da er det tid for vaktskifte på to føtter som løper rundt Stokkelandsvannet i Sandnes eller langs Gandsfjorden, inn til Stavanger. Men som aller helst skal bære henne, med god frekvens og stødig fart, til målstreken på en maraton. For løpingen fyller en romslig del av livet til Jærblad-journalisten og tobarnsmoren. Tro bare ikke at det alltid har vært sånn.

Den gang hun var førstedivisjonspiller i håndball og studerte på Idrettshøgskolen, ble hun sist og sur og motstander av alt som minnet om løping på klubbtreningene rundt Nøklevann. Sognsvann foretrakk hun helst å se på, selv om hun ble tvunget rundt der også nå og da.

Pur frihet

Først som 31-årig fersk mor til tvillinger fikk hun fart på beina. Hun kjøpte en joggevogn, en blå, sporty sak med tre hjul, puttet de to guttene sine oppi og begynte å jogge. Det var pur frihet, ungene sovnet, hun var ute av huset, dagene fikk rytme, hun løp, tankene løp de også. Og etter noen turer likte hun det faktisk. Det var en gang da hun knapt løp. Nå, på terskelen til de 50, løper hun daglig. For det skulle altså balle på seg.

– Løpingen ble et fristed, sier hun over en kaffekopp i Jåttåvågen ved Gandsfjorden, midtveis på en av hennes treningsruter.

– Det er den friske luften. Det er tankene. Jeg forbereder meg på jobben som journalist, spør meg selv om hva som kan skje i dag, funderer over titler og ingresser. Ingen kan få tak i meg. Jeg er helt alene. For tiden springer jeg mest sammen med samboeren, og vi trenger ikke å si så mye, da heller. Vi tenker på hver våre ting. Stillheten er av det gode slaget.

– Ser du på deg selv som en løper?

– Det er mye annet i livet også. Men jeg slutter aldri å løpe. Tre av de fire beste venninnene mine har jeg fått gjennom løpingen. Jeg har opplevd veldig mye med joggesko på beina – byer, hendelser og mange flotte løp. Å springe er fremdeles noe av det kjekkeste jeg gjør. Det gir stor verdi til livet mitt.

Noe å strekke seg etter

Og så er det disse maratonene. Det er den siste, nummer 53, rundt og rundt på Undheim på Jæren, flatt og vått og med 20 sjeler langs løypa. Det er den første. I New York i 2011. Som straks førte til den andre.

– Jeg skal til London. Få meg dit, var den altoverskyggende tanken da hun høyere og mer euforisk enn noen gang sprang i mål i Central Park. Etter noen år med treningsøkter tre til fire ganger i uka, hadde Trude Håland fått for seg at det ville være kult å løpe maraton. Gjerne sammen med 60 000 deltakere, gjerne med to millioner tilskuere.

Og det var maraton nummer 50. I sola, med mål på stranden i Curacao i Karibien en morgentime i november 2019. Maratoner langs boulevarder, forbi kafeer med marmorbord og varm sjokolade i Paris, med det isklare vannet i sjøen ved Annecy til høyre for seg. Maratoner gjennom vinmarker, på historisk løpegrunn i Athen, opp og ned i Oslo, Berlins lange strekk under høyhusene. Maratoner på autostradaer og bygdeveier. I ensomhet og i folkehav. Der er bilder, Trude Håland med et bredt smil om munnen i en strøm av mennesker. Der er bilder av et blekt og tomt ansikt på toppen av en blek og tom kropp. Enhver maraton er forskjellig, og Trude Håland bestemte seg altså for å løpe 50 av dem før fylte 50.

– Jeg satte meg et mål, noe å strekke meg etter, noe som skulle være utenfor A4 og som jeg kunne være stolt av. Og jeg skulle i alle fall ikke vike før jeg nådde målet. Jeg hadde løpt 15 maratoner allerede, og hadde fem år på å springe resten. Så tok jeg 26 til de neste to årene, sier Håland.

– Nå er 100 et naturlig neste mål. Hun blir ikke lei. Hver maraton setter sine unike spor, byr på en ny opplevelse og ny lærdom. Maraton er så uforutsigbart, og veldig få er egentlig opptatt av hvor fort du springer. Det er å komme i mål som er målet, sier hun.

– Hvordan beskriver du maratonopplevelsen?

– Det er en mental tur fra start til slutt, hvor jeg får røynt ulike sider av meg selv, uten at det trenger å gjøre så vondt som alle vil ha det til. Den første timen går lett og ledig. Så kan det kjennes litt tungt, før det letner igjen. Deretter blir jeg sliten. Men på den siste milen er det så kort som gjenstår at jeg klarer å holde det gående. Da er jeg snart i mål. Og følelsen når jeg krysser målstreken! Jeg er så glad og stolt når jeg fullfører at jeg får lyst til å grine.

– Det ligger mestring i dette?

– Enorm mestring. Å springe en maraton er i seg selv mestring. Men det er det også å løpe en mil på en dag hvor du helst ville ligget på sofaen og sett The Crown på Netflix.

Flyt og framdrift:Da Trude Håland var aktiv håndballspiller, hata hun løpetreningene. Nå gir løpinga henne stor glede. (Foto: Ole J. Askeland)

Alle kan – om de vil

– Så sier du at alle kan løpe – gjerne også langt?

– Det handler bare om én ting, du må ville det, ha en indre drivkraft.

– Det gikk en stund før du selv skjønte at du ville?

– I starten er det lurt å sette seg noen små delmål, som at denne uken skal jeg løpe tre ganger, eller 25 kilometer. Kanskje trenger man 50-100 turer før man virkelig liker å løpe. Det er jo slitsomt, det er ingenting gratis å hente, som på sykkel eller i et treningsstudio. Men jeg var alenemor, hadde to jobber i turnus og unger som skulle av gårde på trening og aktiviteter, og jeg sprang maraton.

– Du skal likevel finne tiden?

– Jeg bruker ti timer i uken på å trene, det er ikke så veldig mye, det tror jeg alle kan få til. Jeg er ikke perfeksjonistisk i husarbeidet, middagen står ikke alltid på bordet klokken fire. Hverdagen er travel, og jeg er ingen superdame. Men tre dager i uken er jeg oppe tidlig og løper før jeg går på jobb, fra halv sju til sju. Det blir 15-20 kilometer ekstra på den måten. Så må jeg prioritere. Jeg ser sjelden tv. En stund sprang jeg selv om ungene var alene en lørdag formiddag. Litt kynisk er jeg, dette handler også om å være grei med seg selv. Så vil det å være i aktivitet gjøre deg til et ganske godt forbilde for ungene dine. Ungene ser hvor glad jeg blir av treningen, hvor mye overskudd jeg får.

– Hva får du ellers?

– God helse. Selvtillit. Det er en enorm selvtilfredsstillelse å vite at jeg kan løpe en maraton når som helst, i dag eller i morgen, fordi jeg er i bra form. Mange trener nok mer enn meg, men jeg har klart å finne en balanse. Jeg er sosialt anlagt. Glad i å drikke vin og også å kose meg en lørdag med aviser og en halv liter kaffe. Så belønner jeg altså meg selv, det kan være en lakrissjokolade etter en langtur. Det kan være vin og pizza, eller joggesko.

– Oppfordringen er?

– Filosofien min er at alle vanlige damer og menn kan få det til. Å bli en løper tar tid. Du må ville det. Men alle som vil det nok, får det til. Du må bare bestemme deg.

Tøyestans:Hun nådde målet sitt om 50 maratonløp før fylte 50 år med god margin. Nå sikter Trude Håland mot 100 før fylte 100. (Foto: Ole J. Askeland)

Trude Håland

Alder: 49 år
Bor: Sandnes
Idrettslag: Sandnes IL
Sivil Status: Samboer, to barn, tvillinger
Maratonpers: 3.28.35 (Firenze 2017)
Engasjement: Trener for mosjonistene i Sandnes ILs mosjonistgruppe

Trude Hålands treningsuke

Mandag: 40 minutter løping + styrke
Tirsdag: Langintervall, gjerne 8 x 3 minutter eller 4 x 10 minutter
Onsdag: 40 minutter løping + styrke
Torsdag: Kortintervall, 16 x 1 min bakke eller 30 x 45/15 på mølle
Fredag: 40 minutter løping + styrke
Lørdag: Langtur 15-30 km
Søndag: Rolig 10 km