Når utstyret teller …

La meg innlede med en disclaimer. Dette innlegget er ikke leverandørsponset! Det er derfor rensket for direkte produktomtale. Det foreligger likevel en risiko for at de som leser mellom linjene, kan forstå hva og hvem jeg skriver om.

Trofast leverandør

Jeg er nedstemt om dagen, og sliter med å ta inn over meg at min lokale «pusher» slutter i jobben. Over flere år har Kim vært min trofaste skoleverandør i Drammen. Når markedet tidvis har vært som rensket for skikkelige «varer» på grunn av pandemien, og jeg sto skjelvende i døra fordi jeg var tom, kom han meg alltid til unnsetning. Med sitt lune vesen og faglige integritet ble jeg presentert for modeller jeg ikke tidligere var kjent med.

Kim hadde alltid tid til meg. Selv om jeg sjelden var fornøyd etter første prøvetur, var han alltid hjelpsom når jeg kom tilbake. Kanskje var skoa for store, men som oftest var de for små. Jeg har i hele min løpskarriere hatt en tendens til å kjøpe for små sko. Det har aldri vært noe problem for Kim at jeg vingler, nettopp derfor har jeg blitt hos han.

Da karbonteknologien ble implementert i joggeskoa, fikk jeg et «kurs» og lærte mye. Skoa var skånsom for legger spesielt, og kroppen generelt. Min erfaring er at jeg kan løpe lenger samtidig som restitusjonstiden blir kortere. Det at den responsive sålen faktisk kunne gi bedre tider, kan jeg ikke si å ha lagt merke til det ennå. Kanskje har det noe å gjøre med at jeg begynner å dra på årene?

Det som er helt sikkert, er at gummien på de nye joggeskoa er vesentlig dårligere enn tidligere. Ja, på halvannen måned har jeg slitt ut to par i det øvre prissjiktet. Da snakker vi om sko til over 2000 kroner. Sålen tåler rett og slett ikke den strøgrusen som kommer til syne når snøen smelter. Tidligere, da jeg brukte mye av mine treningstimer på ski, visste jeg at før snøen la seg skikkelig, var det kun «grus-skia» som gjaldt. Ny-skia kom først på beina når forholdene lå til rette. Kim har selvfølgelig fortalt meg at det lønner seg å velge utstyr etter forholdene. Det var et klokt råd jeg ikke fulgte! Resultatet er nå at sko-budsjettet mitt har sprukket, og det er allerede før løpssesongen har begynt.

Min store utfordring er at jeg sliter med å finne den samme løpsfunksjonaliteten som mine «raskeste» sko har, samtidig som sålen har skikkelig gummi. Kan det være så innmari vrient å få det til, da? Vi reiser til månen og bytter ut hjerter på folk, men å lage skikkelige joggesko som holder, det greier ikke industrien!

Dette er selvfølgelig bare tull, det vil si, det er renspikket business. Målet er å få oss hektet på et produkt som føles så bra at alt annet faller igjennom. Jeg behøvde ikke mere enn 100 meter på løpemølla i butikken til Kim, da var jeg solgt. Utfordringen er nå at sålene slites ned, og det lenge før skoens mesh og resten er utslitt. Både skoens overdel, demping, karbonsåle og skum har en grei holdbarhet, men det ytterste laget med gummi, det som møter underlaget, blir borte på null komma niks.

Mitt håp er at byens skomaker nå kan fikse fire til fem av mine kondemnerte par med ny gummisåle, time will show.

To tredemøller

Løping er verdens enkleste idrett, men utstyret teller! Det er ikke så mye som skal til for å ha glede av idretten. Ett par joggesko, litt løpeklær for ulike årstider, så er vi i gang. Etter som årene har gått, har jeg kjøpt meg pulsklokke, pulsbelte, energidrikker, gel, camelback og massasjeutstyr for støle bein.

Som godt voksen mann, dro jeg for to år siden skikkelig til. Jeg gikk da til innkjøp av to løpemøller. I et nytt treningsrom som har samme standard som vårt hus, ble møllene plassert. Det var både tidsbesparende og sosialt å løpe på mølla ved siden av min kone. Vi hadde begge full kontroll på både hastighet og distanse. De data jeg nå fikk, bidro til jeg i mye større grad enn tidligere var i stand til å måle min egen utvikling.

Derfor var det trist da begge møllene brøt sammen, samtidig. Forhandler fikk en teknikker raskt på plass, men «livet» til møllene sto ikke til å redde. Bunnplata hadde rett og slett knekt. Jeg regnet meg ikke en gang som en supermosjonist, men møllene i 30 000 kroners-klassen, brøt likevel sammen.

Etter litt frem og tilbake med forhandleren ble vi enige om å gå opp noen hakk, og jeg gikk til innkjøp av to møller i 40 000 kroners-klassen. Dette var møller som skulle kunne gå 24/7. Allerede på første løpeturen kjente jeg at noe var galt, det var som de var tyngre å løpe på. Vi fant ut at møllene viste feil hastighet, og i tillegg løp jeg i oppoverbakke. Etter finmåling av hastighet og bruk av vater, fant jeg ut av det og fikk konvertert hastighet og stigning.

Løpingen på møllene fortsatte helt til det begynte å «skramle» i den ene mølla. Teknikker kom igjen, justerte ett eller annet og dro. Han hadde ikke kommet lengre enn til bygrensa, før den andre mølla begynte å «skramle». Jeg var nå relativ kokt i toppen. Da jeg noen dager senere, midt i et intervalldrag, opplevde at mølla bråstoppet med en feilmelding i displayet, ga jeg opp. Møkkamøllene ble levert!

Skikkelig research

Når utstyret teller, bør det gjøres en skikkelig research før innkjøp. Jeg burde ha kontaktet uavhengige folk som har testet møllemarkedet før jeg gikk til anskaffelse. For når det som står under produktbeskrivelsen nesten er for godt til å være sant, så er det sjelden det. Sant altså. Det eneste som stemte med produktbeskrivelsen, var prisen.

Selv om jeg ble kvitt møllene og fikk pengene tilbake, var ikke mine sorger over. Problemet var nå at det jeg de siste to årene hadde blitt «hekta» på, ikke lenger var tilgjengelig i treningsrommet.

Hva skulle en veteranløper, som lever og ånder for alle fasetter knytt til det å løpe, gjøre nå? For jeg elsker virkelig å la beina gå på mølla hver eneste dag. Ja, gjerne to økter om dagen når det er det Sindre Buraas setter opp på mitt ukentlige treningsprogram. Den formen jeg de siste to årene i karbonsko og på løpemølla har ervervet, skal omsettes i gateløp i inn og utland. Det er min store glede i livet! Var det slutt med alt dette nå som mølla hadde brutt sammen, eller skulle jeg ta kjangsen på å kjøpe en ny?

Jeg gjorde et søk på Facebook for å se om det fantes kompetente folk blant mine kontakter. For når utstyret teller, må jeg støtte meg til noen som ikke «pusher» for fortjenesten skyld. Dersom verden hadde vært full av slike som Kim, hadde det vært lett. Nå som han hadde gjort det slutt, måtte jeg finne noen andre å stole på. Etter å ha snakket med det som var av mosjonister, supermosjonister og profesjonelle løpere i mitt nettverk, hadde jeg svaret. Det vil si jeg kom på sporet av en måte å resonnere på, som førte frem til et svar.

Samtale

I en samtale med meg selv, stilte jeg meg følgende spørsmål:

– Cato, betyr løping mye for deg?

Svaret var et ubetinget «ja». For sannheten er at jeg ikke ser for meg et liv uten.

– Cato, har du hatt glede av løpemøllene dine?

Svaret var et ubetinget «ja».

– Cato, du er 60 år. Statistisk sett har du drøye 20 år igjen å leve på denne kloden! Kan du greie deg uten en skikkelig løpemølle livet ut?

Svaret var et ubetinget «NEI!»

Med svaret rungende i hele kroppen kastet jeg meg inn i brutale finansforhandlinger. Etter litt tid kom finansieringsplanen på plass, og kapitalen var reist for innkjøp av ny mølle. Selv om dette koster, går jeg «all in» for ei mølle som eliteløpere hevder vil holde livet ut for en mosjonist på 60 år. Når utstyret teller, er det bare å kline til, for «life is too short»!

Dersom du lurer på noe, send meg en PM! Du finner meg på Facebook.

Både mølla og Marienlyst er gode alternativer når det skal langes ut. (Foto: Sarah Thunes)