Om mestring i fellesskap i Håkon Gisholts «Blålys og hvitt pulver»

Blålys og hvitt pulver

Anmeldelsen har stått på trykk i Kondis nr. 7 – 2024

Håkon drev med orientering i ungdommen og gjorde det bra selv om han hadde dårlig mørkesyn. Han søkte seg inn på politiskolen, blant annet av den grunn at det ville gi ham anledning til å fortsette med idrett. Etter tre år som politibetjent i ordensavdelingen på Grønland ble det imidlertid, i forbindelse med en utrykning som endte med biljakt, oppdaget at han har retinitis pigmentosa, også kalt kikkertsyn, som gjør at synet innsnevres og gradvis svekkes. Det var en tung beskjed å få.

Etaten viste seg imidlertid som en god arbeidsgiver. Han fikk fortsette i politiet med tilrettelegging og andre oppgaver, i første omgang i arrestmottaket og senere kriminalvakten. Han stiftet familie og fortsatte med idrett. Det ble viktig for ham å se muligheter framfor begrensninger etter hvert som synet ble dårligere.

På skråplanet

Tommy var en guttunge som det var vanskelig å holde styr på. Konfliktene kom allerede i barnehagen. Psykologtjenesten ble koblet inn, og om han ikke direkte ble kastet ut av barnehagen, ble det anbefalt at han burde slutte der.

Det ble ikke bedre på skolen. Han var ukonsentrert, lett å terge og havnet ofte i slåsskamper. I en kort periode ble han plassert i spesialskole, men der passet han heller ikke inn. Han fullførte ikke ungdomsskolen, men fikk via familien hjelp til å ta utdanning som kokk, et yrke som så ut til å passe ham godt.

Han slo seg likevel ikke til ro. Han håndterte kritikk dårlig og hadde kort lunte; gikk inn og ut av arbeidsforhold og ble til slutt nærmest svartelistet.

Dette ble ikke bedre av at han begynte å feste og eksperimentere med dop. Langt senere i livet har han tenkt at uroen og sinnet hans har et navn på fire bokstaver, men han ble aldri diagnostisert. Etter at kokkekarrieren syntes å være over, levde han i en lang periode godt på å kjøpe og selge narkotiske stoffer før han for egen del ble dypt avhengig og endte opp, etter egen beskrivelse, som en søppelnarkoman.

Et skjellsettende møte

Håkon Gisholt kontaktet i 2014 Tyrilistiftelsen og fikk anledning til å presentere et prøveprosjekt der narkomane under behandling ble invitert med som ledsagere for synshemmede på turer. Han spurte hvem som ville være med på en tredagers krevende fjelltur, og den første som rakk opp hånden var Tommy Johansen. Mannen som etter hvert blir en ressurs for prosjektet og en venn av Håkon Gisholt.

Turen med 60 deltakere ble vellykket, og dette ble starten på et samarbeidsprosjekt som etter hvert fikk navnet «Vinn-Vinn», som eksisterer fortsatt og som organiserer tre utflukter i året der ulike tema og aktiviteter inngår. Prosjektet er basert på frivillig innsats, men får støtte fra Lions Clubs International Foundation og Interoptik.

Rusavhengige i behandling som deltar på disse samlingene får attest etter hver sesong, der det står at de har utført ledsagertjeneste under krevende forhold. Dette har vist seg å være et verdifullt dokument ved senere arbeidssøknad for de som i utgangspunktet har en ufullstendig CV.

Krevende boksjanger

Håkon Gisholt har valgt en krevende oppbygning av boka som består av to historier fremstilt som henholdsvis selvbiografi og biografi. Livshistoriene fortelles ikke sammenhengende, de deles opp i brokker, et fortellergrep som fungerer godt.

I selvbiografien skildrer forfatteren eget liv som sterkt synshemmet politi; tanker rundt handikappet, men også med fornøyelige anekdoter fra politiets hverdag.

Skildringene av narkotikamarkedet og Tommys ferd mot bunnen er derimot ikke særlig lystelige og avdekker en råskap som sjokkerer. Hans historie inkluderer likevel håpet om det er mulig å redde seg ut av avhengigheten. Her vil både Tommy Johansen og Håkon Gisholt trekke frem livsmestring og rehabilitering som er kjerneverdiene i et prosjekt som «Vinn-Vinn» og som er bokas hovedtema.

Debutant:Slik ser forsida av Håkon Gisholts nye bok ut.