Resultatet på 24-timersløpet i Gloucester fører Simen Holvik opp på 3. plass på den norske "Adelskalenderen" - og resultatet er mindre enn 5 km bak Bjørn Tore Tarangers norske rekord på 257,606 km (Bislett 2015). Det er bare Jon Harald Berge (VM Seoul 2006, 255,764 km) som har løpt lenger utendørs.

Et år med tragedie og suksess
Er det en løper vi sterkt unner dette resultatet, og plass i EM-troppen neste år, så er det Simen Holvik. I slutten av april mistet han kona Camilla - som døde av kreft, og han og de to barna har selvsagt vært gjennom en tøff tid. Da har det åpenbart vært godt å ha også løpingen å konsentrere seg om - og resultatene for 42-åringen har vært imponerende i sommer og høst.

Han ble blant annet nummer 3 i det ekstreme terrengultraløpet Lysefjorden Rundt (125 km), imponerende av en som bare kan løpe på flatt underlag i følge han selv. I Trondheim Maraton perset han på maraton med 2:51:13, før han litt senere perset på nytt i Oslo Maraton med 2:47:09 - i del 1 av Oslotrippelen (3. plass sammenlagt).


Simen Holvik (til høyre) på pallen etter Oslotrrippelen i september, sammen med Sebastian Håkansson og Magnus Warvik. (Foto: Per Inge Østmoen)

Men, det er på 24-timers han mener potensialet har vært størst, selv om han i debuten på Bislett 24-timers for et år siden "bare" oppnådde 207,911 km, og i Finland noen måneder senere endte på 201,651 kilometer. Det fikk han omsider bevist i 24-timersløpet i Gloucester litt nord for Bristol like ved grensen til Wales. I det løpet var han på et helt annet nivå enn konkurrentene. 

Da er også kvalifiseringkravet til EM/VM 2020 og 2021 i boks, og han kan med god samvittighet droppe Bislett 24-timers om tre uker - der han er påmeldt, men den startplassen er nå til salgs.

RESULTATER
Løpets hjememside

Stolt coach
Coachen Sondre Amdahl skrev på facebook rett etter målgang:
- Jeg er SÅ stolt over å få være en liten del av det Simen presterte i England. Det siste snaue året har Simen hatt ufattelig tøffe og triste utfordringer på hjemmebane. Allikevel har han klart å ta vare på seg selv og ungene i tillegg til å følge opp jobben. Og han har klart å gjennomføre treningen som kreves for å løpe 253 kilometer på 24 timer. Så vidt jeg vet er dette resultatet det tredje beste av en nordmann noensinne. Og beste distanse utendørs. Jeg blir bare helt målløs. Gratulerer, Simen, dette er såååå fortjent.


Endelig er målet nådd, 240 km og kvalifisering til EM/VM-troppen. Men, det er ennå halvannen time igjen å løpe. (Foto: Audun Holvik)

Vi tok kontakt med Simen etter løpet, som skrev rapporten nedenfor på flyet hjem til Norge:

- Mitt første 24 timersløp var Bislett 2018. Var en kjekk opplevelse og leverte i overkant av 209 kilometer. Lærte mye; det ble for mye gåing, dårlig struktur på næring, for mange pauser, for mye massasje etc. Og for mye syting. 

- Mitt neste 24 timers løp var i Espoo i Februar. Samme team som på Bislett (altså min far som support). Dette var også innendørs. Kort fortalt så gikk dette like dårlig omkring 208 km eller noe. Bommet på næring. For mye folk og for dårlig klima.

- Nå var jeg sugen på et utendørsløp på en bane og med færre folk. Av praktiske grunner falt valget på Gloucester. I utgangspunktet skulle dette løpet ha maks 60 deltagere; og med 79 påmeldte endte det med 58 startende. 

- Gloucester ligger litt kronglete til. Vi (meg og min far) fløy til Manchester og deretter var det tre timer med tog med tre bytter. (Det at vi har familie i byen hjalp på valget. Har ikke sett den slekta på 22 år. Bra at et 24 timers løp samler oss. De var fascinert av konseptet og fulgte med en god del).

- Dette løpet ble sist arrangert i 2014. Den britiske 24 timers-rekorden er også satt på samme bane for lenge siden (nå er det nytt dekke).

- Vi tok taxi ut fra hotellet. Sjåføren hadde aldri hørt om denne banen og satt oss av i nærheten av ett busstopp som jeg mente virket kjent. Regnet høljet ned, men vi oss til
Klubbhuset, primitive greier uten varmt vann og heller ingen dusj.


Friidrettsbanen som drosjesjåføren aldri hadde hørt om. (Foto: David Gresswell)
 

Løpet 

- Løpet begynte 12:00 . Først en dommer brief. Veldig bra. Han var krystallklar på at de som går eller løper sakte må vike for for dem som kommer bak. Jeg lå ved inne ved listen hele tiden og ropte «TRACK PLEASE» dersom det var noen som sperret foran. Og de var støtt og stadig. Er greit å løpe korteste vei/inne ved lista (når man først skal løpe så lenge). Å ligge i bane to er *mange* meter ekstra. 

- Så rundt meg. Her var det bare noen få som ser ut som en 200 km-pluss løper. Men virket som en koselig gjeng. 

- Der var meldt skikkelig dårlig vær. Heldigvis ble det ikke så ille. Ble faktisk sol da racet var ferdig søndag. 


Like før start. (Foto: Audun Holvik)

Droppet klokka
- Jeg hadde teipet brystvortene; smurt inn med body glide, tatt på noen korte Injinji soker, en Punk singlet, favoritt Runderwear truse og en Gore R7 jakke. I tilegg til hansker og buff. Av sko gikk jeg faktisk for Nike Next %. Har veldig god erfaring med disse (og Vaporfly modellen) på kortere løp (type maraton). Jeg ville ha fart og flyt. Og det fikk jeg til de grader (mer om det senere). Og en ting; jeg kastet klokka. Ville ikke fokusere/ binde meg opp i tid; men heller søke etter en følelse / flyt. Hadde gitt noen instrukser til min far om at han skulle gi et vink hvis farten ble «for» høy eller «for» lav. Dette fungerte veldig godt. 

Droppet alle detaljene
- Tidligere (les Bislett og Espoo) så var jeg veldig opphengt i spiseskjema og en detaljert plan. Den ble også lagt igjen hjemme. Hadde en enkel plan. Drikk noe (ikke vann) kvart over og kvart på, og spis noe hel og halv. Hva du spiser er mindre viktig (mener jeg) - men dette med næring er noe av det viktigste på disse løpene. Min far pushet dette bra. Drakk og spiste kontinuerlig. I en evig runddans. Jeg funker godt på gel; så jeg kjørte Tailwind og gel til langt ut i løpet. Etterhvert ville kroppen ha mer druer, vannmelon, banan, potetgull, smågodt etc etc.

Hadde på forhånd bestemt meg for følgende regler:
⁃ Ikke gå
⁃ Ikke sitt ned og hvile
⁃ Ikke noe syting eller syntes synd på seg selv
⁃ Ikke noe poeng for massasje eller skobytte (dette ble tilslutt nødvendig)


Bra driv i regnværet. (Foto: Audun Holvik)

Målet var 244 km+
- Målet var å løpe minst 244 km (dette ville da dekke både landslagskravet samt å kunne søke på Dessert Soltice). Vi fant oss et primitivt supportbord og rigget oss opp. Trengte bare gel og softflask med Tailwind de første 8 timene.


Support-bordet. (Foto: Audun Holvik)

-Mye legende ute på support siden og min far ble til tider mer opptatt av å jabbe med Pam (Pam Storey - race director av crawley 24 hour og en kvinnelig legende innenfor ultraløping i UK) enn å serve meg. Men det gikk seg til. Reglene i England er slik at man kan ikke lange mat/drikke fra indre bane og man (som support) kan ikke løpe mer enn 150 meter sammen med deltager (blir sett på som pacing).

God pes av Eduardo
- Jeg kom veldig godt i gang (hang meg på en spanjol som heter Eduardo. Hyggelig kar. Hadde en veldig god fart. De fleste lo litt av oss og mente at vi kom til å sprekke. Farten var høy; men følelsen var god. Jeg hadde ingen klokke og valgte å ikke se på baneuret. De følte bare som et godt driv. Men ja; det var nok litt for fort (vil noen si). Jeg lot ham ligge foran heletiden og ta vinden (var masse vind). Fikk litt gratis der.

- Tror det regnet (småregn) hele natten. Husker ikke helt. Brydde meg ikke. En fantastisk kveld. Frisk luft. Nydelig. Mørkt. Egentlig litt for mørkt. De hadde noen små lyskastere, men det ble en lun stemning. Og så var det veldig mye fyrverkeri. Neppe noe arrangøren hadde fikset. Jeg og Eduardo kjørte på. Og så begynte han å dra på fra meg. En periode var han tre runder foran. Men plutselig var han borte. Jeg ble fortalt i ettertid at han hadde fått et illebefinnende (kuldereaksjon). Han var en skygge av seg selv etter dette. Han endte ihvertfall på over 100 miles og fikk beltespenna si.


Eduardo - i midten - har fått beltespenne for sine 100 miles. (Privat foto)

- Denne gangen hadde jeg ingen problem med tørr luft for å si det enkelt. Et perfekt miljø å løpe i. Beina var veldig veldig bra. Hadde god flyt og følte meg uovervinnelig.

- Og næringen fungerte (og det er jo tross alt det viktigste). Tisset mye (og det er godt tegn har jeg forstått. I tillegg var jeg på toa'n én gang. Ingen problem av noe slag med noe som helst.

- Eneste utfordringen var at nå etter 15 timer; så kjentes Nike skoene litt trange. (Brøt enda et løfte; satt meg ned og skifter til nye sokker og Hoka Mach 2. Nå fikk tærne litt mer luft (og også rom til å utvikle seg).  Faktisk så var jeg ikke plaget av dette mens jeg løp.


Blå tær!

Ingen flere å løpe med, byttet til sinnamusikk
-Etter at Eduardo forsvant var jeg mye alene. Egentlig ingen andre som var raske nok til å løpe med. Tok på meg løpevesten, plugget headsetet i øret og satt på litt sinnamusikk (type gammel Megadeth, Motorhead, Slayer, Judas Priest). Kom etterhvert inn i “sonen”. Hadde satt meg et rundt mål på 600 runder (som er 240 km.. Delte så opp i to deler av 300 runder. Og fokuserte på 10’ere og deretter på 10 kilometere (f.eks nå har vi løpt 127 km. La oss ha en god flyt og komme til 130. Og deretter til 140 og så til 150, 160, og tilslutt til 175 for å ha en ny 10 km i banken. Slik holdt jeg det gående hele veien og satt meg delmål. Da jeg hadde 300, begynte jeg å telle nedover (på samme sett). Store høyde punkt var når jeg hadde 199 runder igjen og ikke minst 99 runder -et tosifrer tall.

Nådde 240 km etter 22,5 time
- Nådde 600 runder etter 22:29:31 som er en sinnsykt god tid.
- Nå fikk jeg en nedtur. Hva nå?
- Det er over 1.5 timer igjen av løpet.

- Jeg brøtt mitt eget løfte og begynte å gå. Sondre Amdal (coach) var i ivrig messenger-samtale med min far; der det ikke var snakk om noe annet enn å fortsette å pushe. Vi hadde fremdeles 244-målet liggende der - samt at det hadde vært kult å bikke 250 km. Fant igjen sonen. Stengte meg inne i boblen, og pushet. Nå begynte jeg å bli stiv. Fantastisk stemning på område. Alle var overveldet. Endte på 253.140.


Seiersrunden.(Foto: Audun Holvik)


Da løpet var over, kom sola. (Privat foto)


Simen på den enkle premieutdelingen. Arrangøren til venstre og den britiske rekordholderen på 24-timers - Dave Dowdle - til høyre. Da briten løp 274,480 km på denne banen i 1982 var det også verdensrekord, mens det fortsatt er gjeldende britisk rekord 27 år senere! (Privat foto)

- Kom hjem  til ungene med det jeg hadde lovet. At pappa skulle vinne og få pokal (selv om pokalen for beste britiske løper var mye større).