Skal løpe Svalandsgubben for 40. gang!

NYTT KOMMUNEVÅPEN:Gubbekomiteen, her representert ved Trygve Løland (t.v.) og Kristian Svaland, foreslo i sin tid å bytte ut Birkenes’ tre bjørkeblader med denne utgaven. Forslaget kom imidlertid aldri så langt som til kommunestyresalen…TRYKK PÅ BILDET FOR STOR UTGAVE!

Tekst og foto: Bjørn Vidar Lie

Noen kaller det galskap, andre årets høydepunkt. Søndag 27. oktober går Svalandsgubben skauløp fra Birkenes for 40. gang.

Vi møter ”Gubbekomiteen” – Kristian Svaland og brødrene Trygve og Torfinn Løland – til en gubbeprat i Birkenesparken to og ei halv uke før det braker løs for 40. gang. Det blir en munter time der alt fra valg av løypetrasé til likestilling kommer på bordet.

Løypetraseen

I store trekk er løypa den samme som for 40 år siden, det vil si mildt sagt kupert og ualminnelig krevende, der den går opp de bratteste kneikene og over de blauteste myrene, så hvem i all verden var det som fant på traseen?
Kristian: – Det var vel Trygve som…
Trygve: – Nehei, det var jo oss da vi satt oppi kirsebærtreet på Svaland. Løypa skulle passere Svaland og ha start og mål i idrettsparken.
Kristian: – De første årene kom vi opp kleiva i Havane rett ved der tennisbanen er nå, og så i mål rett ved grusbanen. Der sto en lastebil, og så sto tidtakerne oppi der og tok oss i mål.
Trygve: – Og så sprang vi ut om Fiane og over der travbanen ligger nå.

– Så ble Flakkebrua stengt, og løypa måtte legges om Teinefossbrua. Da ble den litt kortere?
Torfinn: – Den opprinnelige løypa holdt jo 27 kilometer. Nå sier de som driver med sånne nymotens målinger at den holder 25,9.

Tidspunkt

– ”Gubben” går alltid siste helga i oktober – hvorfor det?
Kristian: – Vi var jo veldig heldige med tidspunktet, for vi var jo veldig i tvil om når på året vi skulle arrangere det. Vi tenkte på slutten av juli, rundt olsok, men det hadde vært så travelt, for da er det fórhøsting og mye å gjøre, så det var mye greiere å få det i oktober.
Trygve: – Og så var det jo elgjakt fra 27. september til 10. oktober, så etter 10. oktober måtte det være. Så snakka vi med de beste langrennsløperne rundt her, for o-løpere og friidrettsfolk regna vi med å få med. ”Ja, vi har jo så vidt begynt å trene litt med staver da, så det hadde passa fint med den siste helga i oktober,” sa Arild Aas.
Torfinn: – Vi tenkte å legge løpet til en mellomsesong for å få med de beste skiløperne, o-løperne og friidrettsfolka, men nå er jo både ski og friidrett helårsidretter, så nå passer det ikke for noen av dem.

– Men fortsatt kommer det solide navn?
Torfinn: – Å jada!

Tro og tvil

– Ikke alle hadde trua på løpet i begynnelsen?
Trygve: – Det kom 65 første ganga, men historia er jo sånn at Kåre (Birkeland), som jo var den største sportsprofilen vi hadde – Reidar Andreassen var jo fortsatt på Herefoss – han lo noe steggeli’ og rista på hauet og sa ”Kommer det fem, så skal dere være fornøyde”, og så nevnte han de fem som kanskje ville komme. Men da det nærma seg løpet, da meldte han seg på.

– Siden har mange kjente idrettsprofiler deltatt – får de godt betalt for å stille opp?
Torfinn: – Vi har bestemt at vi ikke skal være med på den pengegaloppen med startpenger. Den debatten var vi igjennom allerede på Jan Fjærestads tid, da New York Maraton kom og begynte å betale løperne penger for å stille til start. Vi premierte dem for å komme til mål! Det er et prinsipp som står ved lag ennå. Derfor var det noen år det roet seg med deltakere, men så skjøt det fart igjen for noen år siden.
Trygve: – Vi diskuterte skrekkelig om vi skulle støtte Fjærestad for å komme, men så skulle han til Oslo på landslagssamling i orientering, og da tok han flyet om Kristiansand for å komme hit og løpe. Da betalte vi de 400 kronene det kosta ham ekstra for å fly om Kristiansand, da strakk vi oss langt. Det prøvde vi å holde snut om, så det ikke skulle komme ut, for det var litt møe, det.

Det hører med til historien at Jan Fjærestad benytta mellomlandinga til å sette en løyperekord (1.43.44) som skulle holde helt til ringerikingen Knut Aalien (1.43.37) dukka opp i 2003, men da var altså løypa noen hundre meter kortere. I fjor senket Eirik Gramstad fra SK Vidar løyperekorden til 1.42.35.

Store navn

– Jan Fjærestad er en av mange store idrettsfolk som har løpt her – går det an å si hvem som er den største?
Unisont: – Jan Fjærestad!
Trygve: – Men det største navnet var kanskje Egil Johansen, han var jo verdensmester i orientering to ganger.
Kristian: – Og så må vi ikke glemme Reidar Andreassen.
Trygve: – Han var jo gammel allerede da vi begynte, likevel sprang han på 1.50. Og så var jo vinneren av London Maraton, Inge Simonsen, her.
Torfinn: – I nyere tid har jo folk som Baptiste Rollier, Bjørnar Valstad, Holger Hott og Hans Gunnar Omdal vært her.
Kristian: – Og Øystein Sylta.
Trygve: – Og Kjersti Karoline Danielsen. Hun er kanskje den beste ambassadøren vi har.

Evighetsmaskiner

– Mens vi er inne på store gubbenavn, så kommer vi jo ikke utenom Kristian Svaland og Trygve Løland, de eneste som har løpt samtlige løp til nå. Har dere noen gang vært i tvil om dere skulle løpe?
Kristian: – Ja, jeg har jo alltid vært frisk den dagen, men jeg har vært sjuk i forveien. Ett år forsvant feberen dagen før, så da gikk det.
Trygve: – Nei, det trur jeg ikke, men det var ett år jeg holdt på å bryte på Flakk, for jeg hadde så himla vondt i akillesen. Men så kom Kristian og Ole Eidet og sa ”Nei, du må ikke bryte”, så begynte jeg å gå oppover bakkene og så løpe mer og mer. Jeg tror jeg løp på 2.11 det året.

– For deg må det vel være artig å passere heimgården på Svaland, Kristian?
Kristian: – Ja, det er det, så jeg prøver alltid å se sånn noenlunde ut der.

– Hva er bestetida di?
Kristian: – 2.02. Det var ikke første året, men kanskje andre eller tredje. Det var i alle fall før jeg ble gift, for da gikk den opp 20 minutter.

– Hvorfor det?
Kristian: – Njaei, det blei vel mer å gjør!

– Hva skal du løpe på i år?
Kristian: – Nja, hvis vi sier 2.20, så må en i hvert fall legge på en time.

– Du, Trygve, har jo 1.54 som bestetid – når var det?
Trygve: – Det var vel i ’81, ’82 eller ’83, jeg husker ikke. Men jeg har seks eller sju drømmegubber, under to timer.

– Og i år?
Trygve: – Nei, hvis det er voldsomt krekslige forhold har jeg som mål å løpe under en time mer enn bestetida mi, men hvis det er så fine forhold som i fjor, har jeg som mål å løpe under 2.40.

Gode hjelpere

– Dere har jo arrangert løpet hvert år også – hvor lett har det vært å skulle både arrangere og løpe?
Trygve: – Nei, det var jo ikke så lett de åra Torfinn ikke var der, for nå er det han som trekker i trådene igjen. Men vi hadde vel alltid full kontroll selv om vi sa at vi ikke hadde det.
Torfinn: – Når vi snakker om arrangører – de siste 15-20 åra er det jo Yngvild Hermansen som har hatt kontrollen.
Trygve: – Ja, hun må nevnes spesielt, for hun er et unikum, det er hun som har orden på det, både penger og hele ”Gubben”. Og så husker hun jo åssen det var året før. Vi har jo ikke peiling når det nærmer seg oktober, åssen vi skal gjøre det!

– Dere tre har utgjort ”gubbekomiteen” i alle de 40 åra?
Torfinn: – Ja, vi har ikke fått inn noen søknader fra andre. Men vi har fått mye god hjelp, da, for eksempel på drikkestasjonene. Det er jo de samme folka som har stått på de forskjellige drikkestasjonene i alle åra au.

– Hvor mange er involvert i et gubbeløp på løpsdagen?
Torfinn: – Tja, hvor mange skal mi sei? Femti, kanskje? Men så er det vanvittig mye publikum som stiller opp og heier, de kommer fra Vennesla og Iveland og rundtforbi.

Likestilling

De første åra var det dreide treboller og fat som tilfalt de raskeste. Nå er det pengepremier, eller rettere sagt gavekort på sportsutstyr. Vinneren i både dame- og herreklassen får hver sin gavesjekk på den nette sum av 5000 kroner, så der er det likestilling. Apropos likestilling; første året var det kun menn som løp. Andre året stilte to damer opp på eget initiativ, hvorav den ene – vegusdal-jenta Reidun Setane (senere Forbes) – var for ung til stå på den offisielle startlista. Tredje året, i 1976, ble damene offisielt invitert til å delta. Det gikk ikke upåaktet hen.

Trygve: – Da fikk mi et himla brev fra Randi Nicolaisen, fysioterapeut og langrennsløper i Oddersjaa, om kvinnenes anatomi og hvor farlig det var å la de løpe, det var uansvarlig, så det måtte vi ikke finne på, så sånn var stillinga den gangen.
Torfinn: – På heimesida til Svalandsgubben står heile historia, men egentlig var det helt galneslig å tilby noe så langt for damer på den tida, det var jo uanstendig. Grete Andersen, seinere Waitz, fikk jo ikke lov å springe mer enn 800 meter, Holmenkollstafetten og Tiomila i Sverige var jo stengt for damer, og skiskyting for damer var ikke oppfunnen.

– I dag er dameandelen økende, og flere velger faktisk å løpe den tøffe 27-kilometeren enn den lettere 12 kilometer lange dameløypa – hva tenker dere om det?
Trygve: – Nå er likestillinga ferdig, jeg tror Camilla Collett hadde vært fornøyd med oss, så nå kan vi vel stryke 12-kilometeren.

– Hva tror dere damene sier da?
Trygve: – Det gjør ikke noe, men jeg tror Øystein Svaland blir himla sinna, for da mister han den gode lukta han har hatt der oppe i førti år.

– I Minigubben er det årsklasser, men i langløypa stiller 20-åringer og 60-åringer i samme klasse – hvorfor det?
Torfinn: – Vi har jo et prinsipp som sier at livet har tre faser; 1. Du er for ung til å springe Svalandsgubben, 2. Du springer Svalandsgubben, og 3. Du er for gammel til å springe Svalandsgubben.

Trivelig

– ”Gubben” er blitt en styrkeprøve folk over hele landet kjenner til og ønsker å være med på – hva er så spesielt med Gubben?
Kristian: – For det første samler du alle på Sørlandet som er interessert i å jogge og løpe, og det er mange hyggelige og spesielle mennesker.
Trygve: – De fleste sier det er så godt humør her og moro, det siste er antakelig litt galgenhumor, men det er så lettvint og trivelig å løpe her, sier de.

– Hva får dere til å arrangere og løpe Gubben år etter år – hva er det som driver dere?
Torfinn: – Jeg har jo lest om abstinens, da.
Trygve og Kristian: – Nei, vi vet jo ikke om noe annet.
Kristian: – Men du har jo vært med på å starte noe som er interessant for mange mennesker, og det er jo moro å fortsette med noe som har en suksess i seg. Og så er det moro å treffe folk som har vært med å løpe, eller som har tenkt å løpe.

– Hadde dere drømt om at løpet skulle passere 700 deltakere da dere starta for 40 år siden?
Torfinn: – Nei, vi hadde ikke det, i alle fall ikke at det skulle passere 40 år.

– Hvor lenge kommer Gubben til å bestå, tror dere?
Kristian: – Det hadde jo vært moro å passere femti, vi tar bare ti år av ganga.
Trygve: – Mi bare ser…

GODE MARKEDSFØRERE: Det spares ikke på effektene når gubbekomiteen øyner en mulighet til å markedsføre løpet sitt. Både kart, skilt og retningsanvisere, alt av beste hjemmelagde kvalitet, må med. Kristian Svaland tar helt naturlig rollen som liggende fotomodell, flankert av brødrene Løland, Torfinn til venstre og Trygve til høyre.

”Og dø og snyde å moro mi he’ det!”

Kristian: – Jeg må bare fortelle ei historie. Mi hadde jo Trygve Liane her i mange år. Han var veldig god i muntlig, han var fra Vennesla, bodde i byen og jobba i renholdsverket der, og hadde vært norgesmester i boksing. Han jogga veldig mye, så vi kjente han veldig godt, og Svalandsgubben var heilt topp. Men så hadde det seg sånn at det var kommet en maraton i Amerika, og Fevennen hadde lyst til å skrive litt ekstra om maraton, så avisen ville trekke ut en fra Sørlandet som de skulle koste på en tur over. Det ble selvfølgelig Trygve Liane. Det var ikke det granne rart, og det var heilt fortjent, det var det. For at de skulle få noen tips, eller mer å skrive om, då, så tok de han med inn til Oslo for å treffe Grete Waitz, så skulle han få noen tips om hva han skulle gjøre for å bli god til å springe maraton i New York. Blant mange tips var at han skulle spise et wienerbrød en dag i forveien. Etter ei stund skjønte journalisten at Trygve hadde lyst til å si noe, for han begynte å trippe så heljeli’. Så, da Grete var ferdig med å si det ho skulle, kom det fra Trygve: ”Du, du, du, du, du, du Grete, du kan ikkje tenke de’ å komme ned til oss og springe Svalandsgubben Skauløp?” Njaaa, hun visste ikke rektig å det var fornoe. ”Jau”, sa han, ”det er altså et skauløp der mi springer til knes i vann og saule, og dø og snyde å moro mi he’ det!”, sa han.

Kristians gubbedikt
Ufattelig stig den der gubben fram
Blaut og svett ut or skogen
Nå er han her for førtiende gang
Og fullføre vil han atter en gang

Svalandsgubbens heimeside