Barkley Marathon: Hallusinasjoner og null søvn sier Jasmin Paris om det historiske løpet

- Jeg var så nære på å besvime, forteller Jasmin Paris og tenker tilbake på årets Barkley Marathon, hvor hun ble den første kvinnen til å fullføre løpet. Barkley er allment kjent som det mest djevelske, skremmende og tøffeste av dem alle.
- Jeg følte at jeg enten ville nå mållinjen eller kollapse rett foran den. Det var en tunnel av brøl på hver side. Men jeg kunne ikke fokusere. Alt var uklart, fortsetter hun.

Verdens tøffeste ultramaraton

Siden 1989 har mer enn tusen ultramaratonløpere forsøkt seg på Barkley Marathons i Frozen Head State Park i Tennessee. Men kun 20 har noen gang fullført 100-mils løypa, som byr på omtrent 16500 meter med stigning, noe som tilsvarer bestigning av Mount Everest to ganger. Løypa må fullføres innenfor tidsfristen på seksti timer.

Illustrasjon av Jasmin Paris (illustrasjon av Tom-Arild Hansen)

Jasmin Paris: Første fullførende kvinne

Sist fredag løp Paris, den 40 år gamle seniorforeleseren ved Universitetet i Edinburgh, over mållinjen etter 59 timer, 58 minutter og 21 sekunder. Hun hadde med andre ord 99 sekunder tilgode før fristen gikk ut. Hun kollapset umiddelbart etter målgang.

- Det er ikke distansen på 100 miles som er problemet. Det handler om terrenget, forteller hun til Guardian i det som er hennes første intervju siden hun kom tilbake til Storbritannia etter løpet.

- Like etter starten måtte vi opp en skråning som var så bratt at føttene bare ville skli ned igjen. Et par steder måtte vi åle oss oppover på magen. I år var det også en ny seksjon som tidligere ble brukt til å drive gruvedrift i åssiden. Den var dekket av tornebusker, så beina våre ble fullstendig skåret opp, sier hun.

Hallusinerte

Videre forteller Paris om at det ikke var tid til å sove. Med unntak av en tre minutters powernap før den siste av de fem rundene. Det førte til hallusinasjoner.
- Jeg så ganske mange mennesker i sorte regnfrakker. De klatret samme bakke som meg, alltid en viss avstand foran. Og det var bisart, de hadde alle noe ondsinnet over seg, forteller hun.

- Jeg ser alltid dyr også i løp som dette, legger hun til.
- Det var trær som så ut som fjelløver eller store hunder, eller griser som lå, inntil jeg kom nærmere.

Ville gi opp åtte minutter før mål

Paris hadde forsøkt seg på Barkley-maratonet to ganger tidligere, men hadde aldri klart å fullføre alle fem rundene. Men denne gangen var hun selvsikker hele veien. Inntil et øyeblikk rett før det hele var over.

- Da jeg hadde omtrent åtte minutter igjen, tenkte jeg plutselig at jeg ikke ville klare det. Jeg hadde omtrent en kilometer igjen, men det var en motbakke. Jeg ville så inderlig stoppe, men klarte å motivere meg selv med at "Hvis du ikke klarer dette, må du gjøre alt på nytt".

- Det er det tøffeste jeg noen gang har gjort. Etterpå falt jeg bare sammen. Jeg har aldri hatt så oksygenmangel som jeg hadde da, og måtte puste tungt i fem minutter før jeg kom til meg selv, sier Paris.

(Illustrasjon av Tom-Arild Hansen)

Næringsinntak underveis

Underveis fylte hun på med pasta, grøt, riskrem og det hun kaller sitt hemmelige våpen - bananer.
- Bananer er den ene tingen som virkelig fungerer for meg når jeg gjør disse gale lange greiene. Jeg prøvde også å få i meg en blanding av salt og søtt, inkludert ost og sylteagurk-sandwicher, pizza, frittata, Snickers og havrekjeks. Etter hvert i løpet så blir det veldig vanskelig å spise, så man rett og slett spise det man kan, forteller hun.

I månedene før løpet fulgte Paris et strengt treningsprogram hvor hun løp hver morgen fra klokken 05.00 til 07.45, før barna stod opp og arbeidsdagen begynte. Det meste hun løp var 90 miles i uken, tilsvarende 145 km. Hun trente også på å takle stigningen ved å løpe 11000 til 12000 høydemeter enkelte uker.

- Jeg trente også styrkeøkter, som jeg tror var til stor hjelp. De fleste vet sannsynligvis ikke at jeg mangler fremre korsbånd i venstre kne. Det ble avrevet da jeg var 17 år og jeg har aldri gjennomgått noe rekonstruksjonskirurgi, forteller hun.

Hva driver henne til å presse seg som dette?

- Jeg finner det fortsatt veldig spennende å utfordre meg selv, spesielt når jeg ikke vet om jeg kan klare utfordringen. Man lærer mye om seg selv når man eliminerer alt som gjør livet lett. I disse løpene er det opp til en selv å holde seg ernært, skaffe vann og navigere i villmarken. Dette samtidig som man skal forsere tøffe stigninger og nedstigninger. I disse situasjonene skaper man også relasjoner til andre mennesker på en måte som ikke skjer i det daglige livet, forteller Paris.

Hun håper at historien om hennes triumfer kan oppmuntre folk til å finne seg hobbyer, til tross for at barn, arbeid og liv står "i veien".
- Det har absolutt vært positivt for min mentale helse, sier hun til The Guardian.

Yasmin Paris er på god vei tilbake i form etter den strabasiøse ferden, og ser allerede frem mot neste utfordring, som blir Scottish Island Peaks Race.

De fullførende i Barkleys historie

Se dokumentar fra Barkley Marathons 2023