”I mange år har jeg tenkt at det kunne være moro å løpe en hel maraton. Men 42 kilometer er jo stygglangt, og noen halvmaraton har fortalt meg at det dobbelte ville bli en tøff utfordring. Men da antall år og antall kilometer etter hvert stemte overens, ble jeg i fjor høst enig med meg selv at vinterens treningsmål måtte være heldistansen på Oslo maraton.
Jeg har alltid likt å løpe, og selv om treningsinnsatsen har gått litt opp og ned, har det liksom aldri vært noen stor utfordring å komme seg gjennom Viggaløpet eller Brandbuløpet – selv om tidene nok ikke har vært de helt store. Men, en maraton, det var litt av en utfordring.
Treningen
Gjennom vinteren og våren økte jeg gradvis treningsmengden. Den vanlige 6-kilometeren ble en 10-kilometer, og langturene rundt Jarenvannet ble byttet ut med turer tur/retur Grymyr eller Sølvsberget. På det meste var turene på 35 kilometer medbragt mat og drikke i sekk på ryggen. Riktig hyggelige turer med lydbok på øret og god tid. Treningsprogrammet sa noe om intervalltrening også, men trening skal jo være gøy, så det ble ikke så mange av dem. Uansett – etter en grei gjennomføring av halvdistansen i Hadeland maraton i mai, og en sommer helt uten skader eller andre problemer, var jeg klar til innsats i Oslo maraton 22. september.
Maratonløpet
Og det var en folkefest – nesten 20000 løpere samlet på et sted – med både hele, halve og kvarte maratonløpere, 3 kilometer og stor ståhei. Jeg hadde satt meg som mål at jeg skulle i alle fall ikke bruke mer enn 5 timer – og håpte at jeg skulle komme meg under 4.30. Jeg var kanskje litt vel vågal da jeg i mengden så meg ut ballongen med 4.15 på – jeg visste at en sprek kollega i Sverige hadde løpt i Stockholm på 4.07 – og han har jeg slitt med å følge når vi har vært på tur. Men, jeg tenkte at det bør jo være mulig. 6 minutter på kilometeren er da ikke så ille?
De første 5 kilometerne løp jeg sammen med ballongløperen. Men, det var trangt om saligheten, så jeg tenkte at jeg kan like gjerne ligge foran ham som bak. Jeg passet klokken og kilometertiden, og fant en fin luke hvor jeg ikke hadde alt for mange som tråkket meg på hælene. Etter 8 kilometer var det fint å runde på Rådhusplassen – og spesielt hyggelig å få heiarop fra venner og familie som hadde funnet veien til løypa. Gjennom hele første runde holdt jeg tempoet strengt, og da jeg passerte halv-distansen hadde jeg ikke merket noe i verken bein eller andre steder i kroppen. Jeg lurte rett og slett på om jeg løp for sakte.
Så jeg økte – de neste 5 kilometerne tok jeg 30-40 sekunder til skjemaet og jeg begynte å lure på om jeg kunne slå svenskekollegaen. Ved runding på Rådhusplassen på 29 kilometer var jeg i strålende humør og så for meg at hvis jeg bare jaget på litt ekstra, kunne jeg kanskje snart se 4-timers-ballongen foran meg. Så feil kan man altså ta.
30 km-veggen?
Etter 3 mil var det ikke så veldig enkelt å holde farten oppe. Jeg fikk en kilometer over 6 minutter, og bet tennene sammen. Dette skulle ikke være den “veggen” jeg hadde hørt så mye om før. Den som alle maratonløpere treffer et sted mellom 30 og 35 kilometer. Samtidig irriterte jeg meg stort over at jeg hadde brent så mye krefter på den siste milen – jeg så for meg at både 4.15-ballongen og sikkert også 4.30-ballongen lå rett bak meg og var på vei til å passere meg.
Heldigvis var det ikke veggen, og jeg greide å holde meg under 6 minutter på de neste 5 passeringene. Utover mot Sørøya var det ganske kjedelig å løpe – ikke var det folk langs løypa, surt var det med litt regn og vind. Den eneste gleden var at jeg stadig vekk kunne løpe inn folk, og passerte nok mange som hadde vært enda mer offensive enn meg i begynnelsen. Etter 36 kilometer begynte jeg å glede meg til cola på neste drikkestasjon – den kunne vel ikke være langt unna?
Avslutningen – hva blir tiden?
Jeg begynte å bli stiv, og bestemte meg for at nå fikk tid være tid – så lenge jeg kom meg i mål burde det meste være bra nok. Jeg kunne jo krabbe til mål og allikevel være godt under målet på 4.30. Svensken fikk kjøre sitt løp. Den siste runden på Grønland var ikke hyggelig. Ikke var det cola på drikkestasjonen heller, og kilometertidene nærmet seg stygt 6.30. Men, det fikk stå til – nå var det bare drøye 4 kilometer igjen.
Gjennom kvaderaturen var det mye folk som heiet, og spesielt opp mot Egertorget var det mange som klappet og ropte – det gir ekstra energi til innspurten. Så jeg greide da en siste kilometer under 6 minutter før jeg var i mål – og klarte målet mitt med god margin på 4 timer og 12 minutter. Da var jeg både stolt og fornøyd med meg selv. Og syntes egentlig debuten som langløper var veldig fin.
Hva så?
Nå sitter jeg og tenker på hva det neste skal bli. I 2013 har jeg allerede meldt meg på både Oslo og Istanbul Maraton, og 19. november har jeg tenkt å prøve meg på Jessheim vintermaraton. Så får vi se hva beina vil være med på – hodet er i alle fall på god vei inn i neste løp.
Rune Meier,
langløper”
Jessheim Vintermaraton står snart for døren og vi ønsker Rune lykke til!
