Finsk sisu
De tre unge brødrene Kolehmainen stikker ut på løpetur, kledd i ytterfrakk og lange beinklær. Ledelsen ved et sinnssjukehus i nærheten tvinger dem til det. De tre må ikke skremme møtende mennesker eller gi inntrykk av å være pasienter på flukt. Hvis det skjer, kan de risikere å bli anmeldt og arrestert.

Av Thor Gotaas

Mange går langt og mye, men få løper i Finland i 1906 – en løper bryter med samfunnets aksepterte fart for å reise til fots. En løper overdriver og jager, og ingen lovlydig, vel bevart person behøver å haste slik. Det er uverdig å slå om fra gange til løp, bare barn gjør det.

Brødrene Kolehmainen i Kuopio vet dette. En treningstur er også en øvelse i å beherske seg, ikke pese for mye, ikke vifte med armer og virke totalt utslitt. I møtet med folk langs veien og i skogen må de virke avbalansert og normale, for ikke å påkalle mistanke. Derfor drar de ut på trening når færrest mulig ser dem, om morgenen og i mørket, og dit sjansene for å oppdages er minst. Det er noe småkriminelt over framgangsmåten når de lusker ut og håper færrest mulig ser dem. «Kom og se en som springer naken!» sier folk ved synet av sportsmenn i kortbukse og korte ermer – naken på den tida var ikke nødvendigvis helt uten klær.

Dessuten skal ikke ungdom eller voksne, arbeidsføre mennesker kaste bort tid og energi på uproduktive sysler. «Dere er late!» hører klikken av løpere, for idrett kan gå på bekostning av hvile og mye annet. Derfor får de lett dårlig samvittighet når de blir slitne av trening og konkurranser. Hver mann jobber 60 timer i uka eller mer, ofte med tungt fysisk arbeid, og hvile og søvn er mest fornuftig utenom.

Brødrene Kolehmainen er egentlig langrennsløpere, men får mer og mer sansen for løping. Særlig Johannes er talentfull, snart er friidrett viktigere enn langrenn, og OL i Sverige i 1912 lokker.

Der tar Johannes («Hannes») Kolehmainen gull på 5000 meter, 10.000 meter og i terrengløp. Verdensrekorder setter han også, men gremmer seg når det russiske flagget heises og han står øverst på seierspallen. Det er forbannet at Russland får æren for gullmedaljene til Finland, som inderlig ønsker selvstendighet etter langvarig svensk og russisk styre.

Johannes Kolehmainen ble finsk folkehelt, og langdistanseløping ble snart finsk nasjonalidrett. Men det var få år mellom brødrene Kolehmainens økter i frakk og lang bukse og tida med heltedyrking. Hvordan ble en tidligere så utskjelt aktivitet for særinger plutselig allemannseie?
OL i 1912 var en epokegjørende begivenhet.

Rett etter disse olympiske lekene beskrev Lauri Pikhala den tette forbindelsen mellom langdistanseløping og langrenn. Men det stemte ikke at de to grenene hadde en parallell historisk utvikling og at begge hadde rot i gammel finsk kultur. Likevel vant dette synet fram og ble en del av myten. Langdistanseløping fikk et nasjonalfarget opphav og ble som langrenn satt inn i en større nasjonal sammenheng.

Det skjedde på et tidspunkt da Finland hadde få helter og trang til å forsterke sin egen identitet. Løpere med sisu, viljestyrke (avledet av sisus, noe indre eller innvendig), uttrykte den unge nasjonens tæl og pågangsmot. De ble symbolet på det finske etter at landet ble uavhengig fra Russland i 1917. Det kulturelle begrepet sisu ble overført til idrettsbanen, det var finnenes kjennetegn og en ekstra porsjon med vilje til bruk i trengte situasjoner.


"Nurmi og hans likesinnede er som dyr i skogen. De begynte å løpe fordi det var en djup trang, fordi et særegent, drømmeaktig landskap lokket dem med sine fortryllende mysterier."
Tyskeren Jack Schumacher om finske løpere

Langdistanseløping kom sent til Finland i forhold til andre nordiske land. Det første maratonløpet i Finland ble avholdt i 1906, ti år etter de nordiske nabolandene. Steinhoggeren Kaarlo Nieminen vant på 3 timer og 15 minutter, etter å ha begynt seriøs trening på lange distanser året før, som førstmann i Finland.

Det var uvanlig med konkurranser over lange distanser i det gamle finske bondesamfunnet. I 1883 tok den finske snekkeren K. J. Johansson imot utfordringen fra wieneren Adolf Dibbels i et timesløp nær jernbanestasjonen i Helsinki. Finnen startet for sent til å kjempe om premiepengene, men holdt høyere fart enn Dibbels. Senere er løpet framhevet som starten på det finske løpeunderet, men ifølge forskeren Erkki Vettenniemi går det ingen linje derfra og til langdistanseløping. Innføringen av moderne sport i Finland kan riktignok tidfestes til 1880-årene, gjennom langrenn, sykling og turn. Men man må kikke sørover etter avgjørende impulser om lange løp.

Finnen Emil Karlsson studerte bokbinding i Tyskland og Danmark og tilhørte et løpemiljø i København. Da han flyttet hjem i 1897, stiftet han Helsingfors Fotsportklubb, som eksisterte i tre år og arrangerte løp på veier, i parker, på travbaner og velodromer.

Men dette gjaldt bare en liten klikk.

Finnene samlet seg heller om andre idretter, som sykling og langrenn. Langrenn ble straks akseptert i alle sosiale lag, også fordi det var gjenkjennelig og tradisjonelt. Nasjonaleposet Kalevala beskrev skiløping, og gode langrennsløpere i 1890-årene ble folkehelter. Hele familier dro ut i vinterkulda på tur, og ski ble sagt å være moralsk oppbyggende. Mange finner som la grunnlaget i skirenn, konverterte til løping med stort hell.

I en artikkel i et finsk idrettsblad i 1898 ble idretter i Finland rangert etter nytte og viktighet. Typisk nevnes ikke løping i oversikten, for i 1898 var det så ukjent og en idrettsgren vittighetsblader latterliggjorde. Løping var nok bare et dumt påfunn og ungdommelig galskap, eller noe helsefanatikere gjorde på kurbad. Fram til høsten 1899 var det ikke blitt løpt lenger enn ti kilometer i Finland i organisert friidrett.

Landets forkjempere for fysisk fostring hadde i flere tiår anbefalt korte løp innenfor en gymnastisk filosofi. Fra 1860-årene var også sekkeløp og andre sprintdistanser vanlig på markeder. Viktor Heikel studerte gymnastikk i Sverige og Tyskland og arrangerte det første løpet i Finland i 1871 hvor man kjenner resultatene. Unger sprang 70 meter og studenter 356 meter, en tredel av en russisk verst i de såkalte Akilles-stevnene fra 1882 til 1884, som også omfattet gymnastikk og bruk av stoppeklokke. Heikel la vekt på teknikk og kroppsholdning. Han advarte mot distanser over to–tre kilometer og rovdrift på kroppen – nettopp det som ble kjennetegnet på det finske løpeunderet.

Steinansiktet

Det finnes et bilde av Paavo Nurmi i dress og slips, lett framoverlent som om det var starten i et løp, sammen med en elegant kledd mann og en kvinne som begge etterlignet en pistolskytende friidrettsstarter. Bildet ble tatt i Hollywood i 1924, og Nurmi smilte hemmelighetsfullt og så skrått ned i bakken. Fotografen klarte å forevige et lurt smil i det magre ansiktet, og kanskje skyldtes det ekteparet på bildet: skuespillerne Douglas Fairbanks og Mary Pickford, to av stumfilmæraens største og lystigste stjerner. Kanskje fikk de selveste Paavo Nurmi til å gi slipp på den sfinxaktige masken han vanligvis bar på.

Han var en gåte, det finske løpevidunderet som satte verdensrekorder i 1920-årene i maskinmessig tempo.

Paavo Nurmi var født i Turku i Finland i 1897 og vokste opp som eldstemann i en søskenflokk hvor fire levde opp. Den strengt kristne familien bodde på et lite rom, og kjøkkenet leide de ut til en arbeiderfamilie. Faren Johan Fredrik var av bondeslekt og var snekker da han giftet seg med Mathilda Wilhelmina. Han hadde dårlig helse og svakt hjerte og var plaget av stadige anfall av svimmelhet. Da han døde 50 år gammel i 1910, ble den knapt 13 år gamle Paavo familiens hovedforsørger.

Allerede da hadde han staket ut livsbanen: Han skulle bli løper og hadde arvet talent og en energisk konstitusjon fra den lettbeinte moren.

Etter farens bortgang avsluttet Paavo folkeskolen og begynte å jobbe. Han ble visergutt og dro tunge håndtraller opp bakkene i Turku, det styrket beina og viljen. Han ble vegetarianer for idrettens skyld og sluttet også å drikke kaffe. I seks år smakte ikke Nurmi kjøtt, kaffe, te, alkohol eller tobakk og levde så regelmessig og asketisk at han isolerte seg fra jevnaldrende. Mens disse vanket på kafeer, gikk og løp han i skogene nær hjemmet – alltid alene, alltid alvorlig og målbevisst.

Han tenkte langsiktig. Sommeren 1912 begynte tusenvis av finske gutter å trene i begeistring over Johannes Kolehmainens gull i olympiske leker. Mange brente seg ut på overtrening, men ikke Nurmi, som porsjonerte kreftene utover de nærmeste årene i tre–fire ukentlige økter på to–seks kilometer. Han begynte å konkurrere ordentlig som 17-åring og presterte sesongen etter 9.30 på 3000 meter og 15.57 på 5000 meter. Men han var treg og manglet en god spurt. Etter mye terping med innlagte sprinter og hastighetstrening fryktet han ingen motstandere. Nurmi
kuttet ned på skigåingen og levde mindre asketisk, spiste også kjøtt og drakk kaffe og te, om enn i små mengder. Men korn- og melkeprodukter forble hovedkosten.

Som 19-åring utvidet Nurmi treningsprogrammet. Han la til mye gåing, opptil 25 kilometer daglig, pluss to–seks kilometer løping fem ganger i uka med innlagte spurter. Etterpå fulgte intens gymnastikk. Paavo Nurmi avtjente militærtjenesten fra 1919 og sjokkerte med å løpe i full soldatutrustning på lange marsjer i stedet for å gå, totalt overlegen både på vei og i terreng.

Sesongen 1919 ble gjennombruddsåret, da han også begynte å springe med stoppeklokke på trening og i konkurranser og utvikle sin fine fartsfølelse. Uret i neven ble et kjennetegn. Han kastet det på indre bane mot slutten, trygg på at tempoet var riktig. Det irriterte konkurrentene og fascinerte tilskuerne når Nurmi kikket på sekundviseren underveis. Hva pønsket han på? Stoppeklokka ga løpingen et matematisk innslag, og folk skjønte at man kunne beregne konkurranser. Nurmi ønsket ikke å slå rekorder i store jafs, men små og hyppige forbedringer passet bedre.

Nurmi oppsøkte jernbanen for å øke hurtighet og steglengde. I 1920 sprang han etter toget fra Turku til Littois, to kilometer i slengen, i større fart enn vanlig og med ekstra lange steg, på togets høyreside med venstrehånden på siste vogn. Slik drev han på etter saktegående tog, skrittet ut og tøyde kapasiteten, mens passasjerene glodde og pekte. På flatmark og i motbakke gikk det bra. Nedover økte farten vel mye, men alt hjalp.

Det selvstendige Finland sendte for første gang utøvere til olympiske leker i Antwerpen i 1920. Nurmi var stjerne og medaljehåp og tok gull på 10.000 meter og sølv på 5000 meter.

Utover på 1920-tallet lyste Paavo Nurmi og andre landsmenn opp på løpingens stjernehimmel. Det finske løperunderet fascinerte journalister, tilskuere og medisinske autoriteter. Finner løp fortest i verden på distanser fra 1500 meter og oppover, og mellom 1912 og 1940 satte de over 70 verdens-rekorder. De virket nesten uslåelige der de lå tre–fire mann på rekke, senete, hulkinnede typer med høye kinnbein, tilsynelatende spesialskapt for løping.

Etter å ha vunnet 1500 meter og 5000 meter i løpet av knappe to timer i OL i 1924, stakk Nurmi ut for å danse på en nattklubb. En finsk journalist stusset over å se mesteren på dansegulvet. Men Nurmi skjønte verdien av dans og avslapning etter et tett løpeprogram. På seks dager vant han fem OL-gull, tre individuelle og to i lagløp.

Etter militærtjenesten utdannet Nurmi seg til tekniker i Helsinki og bodde hos en eldre frue. Fra hybelen dro han ut på marsjøkter tidlig om morgenen. En bondekone utenfor byen stabbet til fjøset for å stelle dyrene da hun så en underlig, hurtiggående skikkelse på landeveien, kledd i pels av saueskinn, med militærstøvler og diger oppakning. Vandreren dukket opp til faste tider i mørket, og kona antok at han ikke var vel bevart. Hun tok feil, det var Paavo Nurmi som tilbakela to mil med 30 kilo på ryggen før skoledagen. Klokka åtte hver morgen satt han ved skolepulten og lyttet til forelesninger.

Nå begynte Nurmis karakteristiske løpestil å få fast fasong. Han løp med armene nokså langt ut til siden, mens de jobbet kraftig og kroppen nærmest ble presset framover med lange, sugende steg og ekstra hoftebruk. Stilen utviklet seg, og mange prøvde å kopiere den i forsøket på å ta igjen forspranget. Løpestilen krevde sterke hofter og en evne til å skritte langt uten å stivne.

Også USA ønsket seg en bit av Nurmi. Han løp på skipsdekk over Atlanteren og lå timevis i badekaret ombord for å holde musklene mjuke til ankomst i New York City 9. desember 1924. I stedet for å flytte inn i en tilbudt praktvilla, bodde han enkelt i en kjeller hos en landsmann i utkanten av byen. I USA vakte tausheten hans enda mer oppsikt.

Nurmi trente og konkurrerte – tre–fire stevner i uka innendørs, sent om kvelden på små, intime baner med doserte svinger og sigarettrøykende publikum tett innpå. Det var uvant med elektrisk lys og mye ståhei etterpå, og programmet tok slutt først ved midnatt når han som hovedattraksjon hadde krysset mållinjen. Så var det hjemreise, og klokka ble ofte to før sengetid. Likevel sto han opp igjen i sjutida om morgenen, uten å duppe av på dagtid. Den samme rutinen fortsatte uke etter uke med tolv starter både i januar og februar, og 15 i mars. Det var lange reiser i automobil og med damptog, mange håndtrykk med fremmede, avfotografering med prominente personer, skolevisitter, oppvisningsløp i militærleirer og besøk på universiteter – alltid nye steder og nye anledninger til å demonstrere løping. Nurmi skulle egentlig ikke være så lenge i USA, men populariteten utsatte hjemreisen.

Innendørsfriidrett samlet mye folk i USA. I hver storby og på hvert universitet fantes det arenaer av ulike slag eller treningshaller med plankegulv, sement, flis og jordgulv, som ble raskt omgjort fra sirkusmanesjer eller boksering, til en løpebane med korte langsider og krappe svinger. Innendørsfriidrett var en perfekt arena for dueller og heftige veddemål, omtrent som travløp. Nurmi ble kongen av denne arenaen, assistert av manager og tolk Hugo Quist. De to underla seg nesten et helt kontinent.

For å kurere reisetrøtthet hoppet Nurmi av toget når det stoppet og sprang bortover perrongen. Der kom han, nordboeren som aldri hvilte eller sluntret unna treningen, jammen holdt han også stimen i dress og slips – han som lå flat på massasjebenken og mottok Quists harde behandling, innimellom saunaopphold med kraftig damp som bare finner tålte uten å måtte gå ut. Selv på reise gjennomførte Nurmi rutinen med kalde avrivninger og pisking med bjerkeris etter badstua.
Pressen fråtset i en personlighet som var som skapt for legendegalleriet. Avismogulen Randolph Hearst kunne ødelegge en mann for livet gjennom avissladder, men forstørret også mennesker til halvguder for å selge flere aviser. Nurmi var en europeisk urkraft og vinnertype som gagnet Hearsts business.

Nurmi representerte en verdensdel amerikanere romantiserte om. Mange hadde nylig utvandret til Amerika og lengtet tilbake til gamlelandet – eller i hvert fall til den forestillingen de hadde om det. Mystikken økte fordi Nurmi ikke ga intervjuer. Når journalistene var nærgående og fotografene knipset fra alle vinkler, fikk de ingenting ut av Nurmi. Da skrev de sin versjon i beundrende eller forbannet tilstand, i beste fall med informasjon fra manageren. Taushet kunne tolkes som arroganse, og uansett trengte Nurmi tolk. Denne nærheten og avstanden var effektiv for å skape myten Nurmi. Ingen annen utenlandsk løper før eller senere er feiret og mystifisert i USA i samme grad, og Nurmi fikk raskt legendestatus.

For Finland betydde Nurmi enormt mye, og den umiddelbare reklameverdien ble anslått til mange millioner dollar. En amerikansk bankier telegraferte til en kjent forretningsmann i Genève og tilbød uoppfordret Finland nye, gunstige lån. Når landet fostret slike enere, fortjente de all kreditt. Utvandrede finske butikkinnehavere annonserte varer i Nurmis navn, akkurat som arbeidsløse sa de kjente helten hjemmefra og fikk ansettelse på det. Finner ble forbundet med seighet og innsatsvilje.

Innendørsrekordene falt som dominobrikker. De uvanlige distansene i yards og miles – sistnevnte kunne også regnes i halve, kvarte og åttendedeler – gjorde sitt til at Nurmi slo over 30 rekorder i omkring 50 løp. Fordi publikum ønsket å se forbedringer, arrangerte man uvanlige distanser for å kunne annonsere en ny verdensrekord ved stevneslutt. Han tapte ett løp og brøt én gang.

Få hvite løpere slo Nurmi, men på USAs vestkyst verserte det historier om indianere som var uslåelige over lange distanser. I slutten av april konkurrerte Nurmi mot indianere over tre miles på Los Angeles’ kjempestadion. Han dro lett fra den beste hopi-indianeren foran 40.000 tilskuere i en opphausset duell mellom den hvite mann og landets urinnbyggere.

Det ble knipset et bilde etterpå, der en innbitt Nurmi sto med pokaler og blomster og én stevnearrangør på hver side. De to slipskledde og rundkinnede funksjonærene var sprekkeferdige av stolthet, som om de hadde funnet en stor gullklump. Man aner en djup tilfredsstillelse hos den innhule, asketisk utseende Nurmi – han så ut som en mann fra en annen planet som tenkte: «Jeg har vunnet, jeg er verdens beste løper og det kan ingen ta fra meg.» Mange års disiplin og innsats skinte ut av Nurmis gåtefulle uttrykk. Det var særingens revansje og lille hevn, mens massene applauderte. Slik sto han ofte foran henrykte tilskuere, fornøyd, men oppsatt på å forbedre seg og beholde tetposisjonen, smertelig klar over at det kom noen like bak.

Som vanlig fikk Nurmi proffanklager på USA-turneen i 1925. En del stevnepromotører fristet med svarte ekstrabeløp, i visshet om at det kunne føre til tapt amatørstatus. Atleter skumlet også om at amerikanerne ønsket å knipe europeiske konkurrenter i pengejuks for å luke dem vekk fra olympiske leker.

Nurmi fikk og avslo stadig profftilbud, som 60.000 dollar for å opptre fem måneder på sirkus og filmtilbud på inntil 25.000 dollar. En teatereier i New York ønsket å leie finnen til en tråmaskin for å demonstrere hvor stor fart et menneske kunne oppdrive med beina.

Paavo Nurmi konkurrerte ofte mot ulovlig betaling. Årsaken til dette var forståelig, ikke minst på grunn av den fattige bakgrunnen og byrden som familieforsørger. Han kunne sikre framtiden etter alle forsakelsene. Den pengesmarte mannen investerte senere i eiendom i Helsinki og ble mer velstående enn toppidrettsfolk flest.

Vage amatørregler åpnet for alternative betalingsmåter. La oss si at en storstjerne ønsket seg svarte startpenger – 800 dollar skal ha vært et vanlig tilbud på storstevnene i 1920-årene for de aller største stjernene i USA. Etter stevnet stakk promotøren innom utøverens hotellrom med sedler i lommene eller en avtalt sum innpakket i en konvolutt, avhengig av om dagen hadde innbrakt rekorder eller ei. «Jeg vedder 800 dollar på at du ikke klarer å hoppe over den stolen», kunne promotøren si. «Jeg vedder imot,» svarte utøveren og hoppet. Slik ble forbudt betaling omgjort til et uangripelig veddemål.

Alle innvidde visste om det, men få vurderte å melde fra fordi også de selv ofte var skyldige. Bestikkelser kjøpte langvarig taushet i flere ledd. Anklagede idrettsfolk nektet for beskyldningene fordi de også kjente til konkurrentenes synder. Men det fantes selvsagt ekte amatører på topplan som ikke brøt reglene.

Turneen i USA i 1925 tæret på Nurmis stålfysikk. På de olympiske distansene 1500, 5000 og 10 000 meter slo han aldri senere rekordene fra 1924 på henholdsvis 3.52,6, 14.28,2 og 30.06,2. En sakte, nedadgående spiral startet, og seiersmarginene ble mindre og nederlagene flere.

Sesongen 1928 var ment å bli hans siste. Men så dro han på en ny og kortere USA-turné vinteren etter og var snart tilbake i rekordform, sterkere enn noensinne på de aller lengste distansene og lysten på å toppe karrieren med gull på maraton i OL i Los Angeles i 1932.

Den drømmen ble knust. Han ble diskvalifisert våren 1932 av Det internasjonale friidrettsforbundet etter beskyldninger om profesjonalisme. Han dro til Los Angeles og fortsatte hardkjøret i håp om å få delta, skadet i beinet og irritert over utelukkelsen. Nurmi klarte knapt å gå, langt mindre å løpe, men trosset skadene og håpet på benådning inntil det siste.

Nurmi fikk ikke delta og orket ikke å se på 10.000 meter og maraton. Sistnevnte distanse ville han etter eget utsagn ha vunnet med fem minutter.

Finlands friidrettsforbund aksepterte ikke den internasjonale utestengelsen. Landets idrettsmyndigheter visste om idrettens dobbeltmoral på flere nivåer og kappet ikke beina av nasjonens største helt. Nurmi fortsatte å konkurrere i hjemlandet og tok sin siste seier på 10.000 meter høsten 1934, 37 år gammel.

«Løping er i blodet til hver finne»

Mange forsøkte å forklare det finske løpeunderet. Var finnene bedre skikket til løping enn andre folkeslag på grunn av sin sisu?

Nasjonens største avis, Helsingin Sanomat, nøret opp under myten om landets idrettsmenn som jevnbyrdige med bondestanden gjennom hardt arbeid og fysisk slit. I Finland, som i flere land, spredte en sosioøkonomisk elite nasjonale myter ved å ta elementer fra folkedypet og gjøre dem til allemannseie og noe særegent for nasjonen. Den sosiale eliten i Finland solte seg i glansen som sliterne fra lavere klasser skapte.

Mange finske lokalsamfunn var tuftet på jord- og skogbruk. Mangelen på industri og moderne infrastruktur ble for Helsingin Sanomat og andre aviser en styrke for å nå opp på idrettsbanen. Det som egentlig var en ulempe og årsak til stor utvandring til USA og Sverige, det vil si lite industri og variert arbeid utenom primærnæringene, ble finnenes trumfkort på løpingens verdensarena.

Hardt arbeid var en finsk dyd. Forestillingen om finner som sterke skogsfolk, ble spredt verden rundt. Når finner ble kalt «naturlige» idrettsmenn, gjaldt det menn fra bondestanden og lavere sosiale lag. Derfor ble finner forbauset over at sport i mange land var koblet til akademiske studier.

Finske toppidrettsmenn fortalte ofte om mye hard jobbing fra seks–sjuårsalderen. For arbeidsomme bondegutter, enten de kom fra Finland eller andre land, var det uvant å skusle bort hele dager på idrett, slik de gjorde på representasjonsoppdrag.

Tyskeren Jack Schumacher forklarte i 1930-årene det finske løpeunderet med landets landskap og fysiske forhold. Klima og topografi ga seighet og sisu:

Løping er i blodet til hver finne. Når du ser de rene, djupe skogene, de vide åpne, frodige markene med typiske rødmalte arbeiderhus, åsene dekket med klynger av trær – og den endeløse blå horisonten som smelter sammen med innsjøer, så blir en overveldet av en følelse av oppstemthet – og får lyst til å løpe fordi vi ikke har vinger. Ja, hast lettbeint
gjennom dette nordlige landskapet, i kilometer etter kilometer, i timevis. Nurmi og hans likesinnede er som dyr i skogen. De begynte å løpe fordi det var en djup trang, fordi et særegent, drømmeaktig landskap lokket dem inn i sine fortryllende mysterier.

Det er ikke bare jakten på rekorden, for berømmelse og ære ansporer hver Nordens sønn til bortimot overmenneskelige prestasjoner. Deres glimrende tider er også en måte å takke Moder Jord på.

Men om klimaet var årsaken til suksessen, burde Sverige og Norge ha til-
svarende gode løpere i mellomkrigstiden. Svenskene holdt bra nivå, men Norge, som var mer likt Finland i folketall, lå langt bak. I Norge fantes det ingen utbredt kultur for langdistanseløping. Nordmenn trente mindre, og norske treningsautoriteter advarte mot overtrening og utbrenthet.

Finnene var best fordi de trente mest og smartest i sin tid. De hadde best støtteapparat og satset hardest.

Mange finner i mellomkrigstiden og tiårene før vokste opp i enkle kår og fikk en fysisk og mental tøffhet som var nyttig i lange løp. De bodde på små bruk i storskogen og trasket mye i oppveksten, sto bøyd i åkeren eller over hoggestabben, brynte seg på naturkreftene. Men dette var ikke unikt for Finland – i nasjoner over hele Europa slet folk for å overleve. Lang skolevei og barnearbeid var vanlig. Schumachers syn var også formet av rykter og vandrehistorier om finnene, som virket sky i internasjonale mesterskap. De var kjent for sin taushet og sitt nedslåtte blikk, en slags underdanighet som forvandlet seg til selvtillit på store løpsarenaer. Det oppsto en nimbus rundt finske løpere, som ble forsterket av at de var fåmælte og lite språkmektige, også fordi det var lett og fristende å spekulere om det ukjente og eksotiske. I finnenes tilfelle ble mytene som oppsto og levde utenlands, også byggesteiner når viktige finske skribenter konstruerte landets identitet.

Den utbredte kulturen for løping i Finland var utslagsgivende for suksessen. Men ingen kunne benekte at lengre løp appellerte til den finske folkekarakteren. Det ble en moderne variant av slitet i tømmerskogen – noe å vise resten av verden og hente hjem laurbær med. Distansen ble som tida i badstua, der det gjaldt å holde ut lengst mulig tid i størst mulig varme. Det gjorde vondt underveis, men var deilig etterpå. Dessuten kunne man øve seg opp til å tåle mye.

Det største øyeblikket i finsk løping er umulig å kåre. Men det som kanskje føltes størst kom i 1952, da Finland arrangerte olympiske sommerleker i Helsinki.

Under åpningsseremonien er stadionet fullpakket av tilskuere, og Finland er i sentrum for verdens oppmerksomhet. Deltakerinnmarsjen og defileringen pågår til alle står oppstilt bak hver sin plakat.

Så skjer det alle venter på, OL-flammen ankommer i hånden til en liten, lettløpt kar. Stilen og de lange stegene er gjenkjennelige, løperen er avbalansert og alvorlig, og blir møtt av et jubeldrønn som stiger til himmels i den lyse finske sommeren. «Paavo Nurmi!» – navnet synger utover stadionet, og scenen rapporteres videre av radiostemmer til alle verdensdeler. Der er han, selve symbolet på finsk sisu, ennå uforskammet sprek og mystisk, bare tynnere i håret. Titusenvis av tilskuere kjenner gåsehuden prikke, og voksne menn får tårer i øyekroken mens de reiser seg, klapper og brøler.

Paavo Nurmi og Finland smelter sammen. Han er nasjonens prydeksempel på sisu og påkaller minner om selvstendigheten som finnene lengtet etter i hundrevis av år under fremmed styre. Han er et forunderlig eksempel på hva noe så enkelt som løping kan gjøre med et menneske og en nasjon.
--------------------------------------------------------------
Bli medlem! Les bokomtaler og smakebiter fra kondisjonerte bøker Få 9 feite Kondisnumre hvert år!
Les Kondis Per Lind ord om denne boken her
Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
NOVEMBER 2008
ÅRGANG
2008
KONDISARKIVET
oversikt over alle artikler siden juli 1998. Les smakebiter fra 2001 og alle senere år.