Når er man for gammel til å konkurrere? Svaret på dette spørsmålet er vel omtrent som å spørre: Hvor langt er et tau? Det er det mange som på ulike stadier og alderstrinn tar en diskusjon med seg selv om dette. Årsakene kan være alder alene, eller i kombinasjon med skader, sykdom eller manglende motivasjon.
Toppidrettsutøvere definerer ofte slutten på konkurranseperioden til den dagen de legger opp på toppnivå, og svært mange av dem dukker aldri senere opp i konkurranser. Det er for så vidt lett å forstå at de som trent knallhardt fra ungdomsårene til slutten på en seniorkarriere på elitenivå mangler motivasjon til å konkurrere senere og på et lavere nivå. Men de er ikke for gamle til å konkurrere…
Jeg har gått denne runden med meg selv mange ganger, og det startet lenge før jeg ble pensjonist. Fram til nå har konkusjonen hver gang vært at jeg selvsagt ikke er for gammel, men at jeg måtte senke ambisjonene – at jeg måtte akseptere at det går saktere med økende alder. Hvis jeg på toppen av alderstillegget slet med sykdom eller skade – og hvem gjør vel ikke det i blant – var det enda lettere å vurdere å legge konkurransekarrieren på hylla. Motivasjonen sviktet… men jeg var ikke for gammel til å konkurrere.
Når jeg i framskreden alder trenger gåstol for å komme til postkassa har nok tiden gått fra meg, men et eller annet sted mellom «mine beste år» og «gåstolstadiet» er vel den egentlige alderen for når jeg for gammel til å konkurrere? Denne alderen er ikke et tall – en forhåndsbestemt alder! Det er svært individuelt hvor lenge man er i stand til å fullføre en mosjonskonkurranse.
Jeg vil definere det som «den dagen man ikke er i stand til å fullføre en konkurranse i det hele tatt eller innenfor en oppgitt maksimaltid» - og for de som har trent og mosjonert regelmessig og vært heldig med skader og sykdom ellers – vil dette kunne være en sært høy alder.
Er det så noe mål å delta i konkurranser helt til man ikke lenger er i stand til å fullføre? For de fleste er nok svaret nei. For noen er svaret ja. Det er i svært få tilfeller alderen som setter den egentlige grensen. Skader og sykdom er en del av helhetsbildet, men det er det også for yngre mennesker – og jeg tenker her bare på de som faktisk er i stand til å fullføre en konkurranse.
Når noen sier: Nå er jeg blitt for gammel til å konkurrere!
Da er det oftere en motivasjonsgreie enn at man faktisk er for gammel eller ute av stand til å fullføre flere konkurranser. Og det er dette som er det fine. Noen er veldig glad i å konkurrere til tross for høyt fremskreden alder – spesielt blant de som startet med trening og konkurranser først i godt voksen alder.
Ikke la andre definere når du er for gammel til å konkurrere!
Det er du først den dagen du ikke er i stand til å fullføre.
Og slutter du tidligere er det gjerne av andre årsaker – det er også forståelig.
Jeg selv er ikke for gammel til å konkurrere.
Det er bare ikke-mosjonister som kommer med hint om at jeg er for gammel til dette…
Jeg er bare 65, og selv med en åpen hjerteoperasjon i fjor har jeg konkurrert i år.
Det er altså ikke alderen som stopper meg når jeg snart deltar i min siste konkurranse.
Formen er bra den, men jeg vil prioritere annerledes.
Jeg skal mosjonere – men jeg skal slutte med konkurranser, og det er ikke fordi jeg er for gammel.
UltraVasan 22. august blir min konkurranse nr 2 157 – og den siste.
Det har vært en vanskelig avgørelse – jeg elsker å konkurrere.
Da er det deilig å være en del av kondis.no teamet som er på mosjonskonkurranser og skriver om ulike løp, renn og ritt – der jeg fortsatt kan kjenne på miljøet og grave meg litt ned i sagmuggen.
Og skulle jeg sprekke, mange rehabilterte avhengige har sprukket før meg, er det fint å vite at jeg fremdeles ikke er for gammel til å konkurrere!
Olav
