OL i Rio er godt og vel over. Lekene resulterte i mange sterke prestasjoner, og en av de mest oppsiktsvekkende var Almaz Ayanas utrolige verdensrekord på kvinnenes 10 000 m. Det var mange som mistenkte at prestasjonen ikke var «ekte», men basert på doping. Den etiopiske jenta hadde tross alt slått en 23 år gammel «uslåelig» verdensrekord som sannsynligvis ble satt på urent vis.
Jeg må innrømme at tanken om doping også har slått meg – både i dette eksempelet og i andre (litt for?) fantastiske idrettsprestasjoner. Men om man alltid tenker i slike negative baner, så fratar man seg samtidig muligheten til å kunne glede seg over noen av de største øyeblikkene. Det vil for eksempel være adskillig vanskeligere å glede seg over den nevnte verdensrekorden på 10 000 m om det om noen år viser seg at Ayana etter all sannsynlighet faktisk var «ren» da hun satte rekorden. Om det derimot viser seg at hun drev med ulovligheter, så får vi heller tåle å ta den baksmellen da. Da har vi i alle fall på et tidligere tidspunkt fått noe glede ut av prestasjonen også.
Brann i rosenes leir?
Vi har lett for å tro at det bare er «alle andre» som driver med ulovligheter, mens vi selv har plettfri vandel. Den siste tiden har vist at ikke alt her hjemme i Norge er like rosenrødt som vi har likt å tro. Avsløringene rundt astmamedisinering av friske langrennsutøvere er et eksempel på dette.
Jeg har verken satt meg godt nok inn i saken eller har kunnskap nok til å mene noe om norske langrennsløpere har ligget i, over eller under grensa for hva som er lovlig og etisk riktig. Men uansett utfall av saken og hvilke avsløringer som eventuelt måtte komme, så er jeg veldig glad for at jeg gjennom årene har vært i stand til å glede meg over de norske langrennsprestasjonene. De har gitt meg mange gode øyeblikk. Om det nå skulle vise seg at ikke alt var oppnådd på redelig vis, så får jeg heller ta skuffelsen og følelsen av å ha blitt lurt når den måtte komme. Det skal jeg tåle.
En tur med uventet utfall
I august var jeg halvannen uke i Chamonix. Løping, trening og friluftsliv i fantastisk natur var formålet. I tillegg til fotografering og dekking av Ultra-trail du Mont Blanc på kondis.no
Men det gikk ikke helt som jeg hadde forventet. På en intervalløkt en av de aller første dagene i oppholdet pådro jeg meg det som senere skulle vise seg å være en delvis muskelavrivning i hamstrings. Den skjebnesvangre intervalløkta måtte avbrytes, og etter et kvarters nedkjøling i isvann for å begrense skadeomfanget kravlet jeg meg bort til en gressplen og ble der liggende på ryggen med beina høyt plassert på en benk.
Mens jeg lå der i gresset og skalv, sannsynligvis i en blanding av kulde etter isbadet og frykt for hvor stort skadeomfanget var, kikket jeg opp mot den knallblå himmelen og de snødekte Mont Blanc-fjellene. Det var et fantastisk skue, og i tillegg var jeg omgitt av like fantastiske mennesker i mitt reisefølge. Der og da bestemte jeg meg for at jeg heller skulle glede meg over alt det positive framfor å være deprimert over at jeg måtte legge inn mine første løpefrie dager på 4-5 år. Jeg har vært gjennom større utfordringer, og forsonet meg med at en løpeskade nå egentlig passet godt inn puslespillet.
Det ble ikke noe mer løping på meg i Chamonix (og foreløpig ikke etterpå heller), men jeg hadde likevel et fantastisk opphold. Og det hører med til historien at jeg på turen kjøpte to par nye løpesko, selv om jeg på det tidspunktet knapt var i stand til å gå. Så optimismen var til stede.
Det er gode muligheter til å finne ting å glede seg over selv om situasjonen blir litt annerledes enn forutsett. Her fra fjellene ved Chamonix, med Mont Blanc i bakgrunnen. (Foto: Bjørn Johannessen)
