Blogg: 5K Parkrun i Brighton

Først og fremst var det bare mye større. Jeg har deltatt på Tøyen og Nansenparken her i Oslo, samt på Festningen i Trondheim. På Tøyen er det nok litt flere deltakere, men der jeg løper oftest (Nansenparken) er deltakerantallet rundt 50 tror jeg. I Brighton krydde det av folk - jeg var jo i utgangspunktet litt usikker på hvor starten gikk fra siden jeg ikke var kjent i det hele tatt. Men da jeg nærmet meg var det lett å forstå at jeg var på rett vei. Mange har parkrun trøyer med rundt tall på ryggen som viser om de har nådd f eks 50 starter.
 

Foto: Privat

Jeg hadde bare en drøy km bort til startområdet, så jeg fikk løpt gjennom mesteparten av løypa i oppvarmingen. Det skulle løpes 2 runder langs strandpromenaden. Og det eneste jeg var usikker på var hvor start og mål var sånn eksakt. Planen var å stå ganske langt fremme, og så bare følge på en rygg som visste hvor vi skulle løpe i mål. Det er alltid en god plan!

Ved start så jeg to menn rett foran meg i lyseblå vester, den ene med 19 på ryggen og den andre med 21. Syns det var litt snålt at de hadde helt like vester, før jeg kom til å tenke på at de kanskje var pacere. Og det stemte! Mannen foran meg skulle løpe jevnt inn til 21, og jeg sa jeg ville forsøke å henge på han, men at jeg hadde ambisjon om 21:30, så neppe ville greie holde helt inn. Før starten går er det annonsering av hvem som har parkrun jubilieum av noe slag, og hvem som kommer langveis fra. Jeg hadde pratet så vidt med en av de frivillige arrangørene som ga meg briefing om løypa, så han visste jeg kom fra Oslo og Norge. Jeg ble imidlertid slått grundig på avstand da det også var deltakere helt fra New Zealand. Etter disse tingene ble det etter hvert start, og det er virkelig et kuslepp!

Jeg forsøker å holde mannen med 21 på ryggen i syne, men det er ganske kaotisk. Vi skal løpe vestover først, kanskje rundt 500 meter så er det krapp vending. Litt rart de ikke gjør disse vendingene litt bredere, løypa er helt paddeflat og kunne vært noe raskere med større bue. Nå blir det litt stopp og start før vi er i gang og løper motsatt retning mot Brighton. Etter første vending møter jeg alle bak, og det er virkelig en stor flokk! 21 mannen er allerede en del foran meg, selv om jeg åpna ganske kjapt fram mot vending. Klokka sier 4:21 på første kilometer.

Nå skal vi løpe nesten bort til et utkikkstårn (Brighton360), der møter en ny krapp sving og kilometer 2 piper på 4:34. Så skal vi løpe tilbake mot der vi startet, et eller annet sted midt på dette strekket er mål på neste runde, og vi er dermed rundt halvveis. Men det er jo ingen markering av mål, så jeg skjønner fortsatt ikke helt hvor det er. Jeg er i alle fall rundt halvveis, og nå skal det løpes bort til den første vendingen igjen.

Litt før svingen piper det i klokka igjen, km 3 også den på 4:34. Etter ny start og stopp i svingen gyver jeg løs på de siste to kilometerne. Det er ganske tungt, vinden kjennes godt uansett hvilken retning vi løper, jeg greier ikke pakke meg inn bak noen store nok rygger. Jeg lurer på om det bare er mentalt at det kjennes ut som motvind begge veier. Jeg har i alle fall blitt forbiløpt av mange, og selv om de ikke kommer i racerfart greier jeg ikke henge meg på. Midtveis på flata piper de for fjerde gang, nå på 4:33 og jeg forsøker mobilisere litt. Men det er dårlig med respons, og jeg skal ha en siste vending borte ved utsiktstårnet før sluttspurten skal settes inn. Jeg har gode rygger, og nå greier jeg å bite meg fast også. Faktisk tror jeg også jeg løper forbi noen på den siste kilometeren. Og jeg skjønte jeg var i mål, men greide lappe i stedet for stoppe klokka, så visste ikke helt hva tida faktisk ble da jeg stod og ventet på å bli registrert. Det ble 4:27 på den siste, så ikke all verdens av spurt da altså. Men men. Sluttida blir 22:33, ett minutt bak målsetningen. Det var ikke mer å hente dessverre, jeg kunne kanskje vært litt mer offensiv på de tre midterste kilometerne - men så mange sekund hadde det uansett ikke blitt. Helt ok - ikke noe fantastisk flyt følelse, men helt ok.

Det var uansett gøy å debutere på Parkrun i UK, løpsrapporten som kom noen timer etter løpet sa det var over 600 deltakere - noe som var rekord. Det var mange pacere, jeg så 19, 21, 22, 23 og et par på 30-tallet også. Jeg vet ikke om det faktisk er en på hvert minutt eller hvordan dette fungerer. Løypa var ganske lettløpt, og man kunne i alle fall ikke løpe feil noe sted her. Men en del vind er det kanskje her alltid når det ligger så åpent og flatt ved den engelsek kanal. Frister definitvt til gjentakelse, og Brighton & Hove har faktisk hele fire parkrun å by på. Hove Promenade var det som var nærmest hotellet, og jeg ble litt frista av at det så flatt og lettløpt ut.

Brighton er forøvrig verdt et besøk! Koselig liten by, jeg tror vi kommer tilbake:-)
 

Løpere som har løpt i mål og som venter på å bli registrert med sluttid (Foto: Privat)