Jeg kom meg faktisk helt til start uten å bli syk, det er det mest oppsiktsvekkende faktisk. Så mye smitte rundt meg på alle kanter, og jeg greide manøvrere meg gjennom tunellen og slalåmportene. Det er jo en prestasjon i seg selv!
Jeg har blitt en sånn som bare snakker om det. At jeg skal være med på et bestemt løp, men som ikke er på listene før kvelden før. Jeg vet ikke hvorfor det er så vanskelig å krabbe seg inn i startlistene - jeg tror jeg er blitt skadd av pandemi og kontinuerlige løpeskader. “Vi får se” har liksom blitt det nye mantra.
Etter veldig mye om og men var det endelig klart for maraton igjen! Første maraton etter nesten fire år med pandemi, tusen millioner skader og alskens uflaks. Oppladning langt under pari og en kropp som sporadisk virker. Skulle det faktisk gå nå?
Det nærmer seg veldig Trondheim maraton nå! Jeg skal innrømme at da jeg skrev forrige oppdatering her så hadde jeg relativt liten tro på at jeg skulle komme meg til start.
Endelig fikk jeg det til ! Jeg har deltatt på mitt første parkrun utenlands! Og det var jammen ganske annerledes enn de jeg har løpt her til lands. Jeg prøvde få det til da vi var i Singapore, og jeg har prøvd flere ganger på Londonhelg, men det har liksom vært stang ut på logistikken. Men jentehelg i Brighton ga en ny sjanse!
Svenskene kan det der med å samle folk og lage god stemning! Varvet er verdens største halvmaraton, og det arrangeres i sjarmerende og fine Gøteborg. Jeg kan ikke si annet enn at jeg syns du skal melde deg på i 24!
Etter Drammen 10 k hadde jeg faktisk forventninger til at jeg kunne løpe en god mil i Oslos gater denne lørdagen. Løpingen etter Drammen har vært ganske bra, og jeg har tatt nye, små steg i riktig retning. Jeg løp også Parkrun på Fornebu igjen for en uke siden, og det gikk hele 50 sekund fortere enn på den første der ute. I tillegg ser jeg også fremgang på trening. Jeg var rett og slett optimistisk.