Blogg: Trondheim Maraton-preppen

All den tid jeg ikke er på start når jeg skriver dette, så skal jeg absolutt ikke innkassere noe som helst på forhånd. Det er fortsatt mye som kan gå galt. Men jeg skal si litt om veien hit, og hvordan jeg vurderer det.

Om du søker etter treningsprogram til maraton vil du få forslag som innebærer en god del uker med opptrapping og forberedelser. Jeg begynte vel mine forberedelser i april med noen langturer - men ellers var trening ganske normal med økter på 10-15 km ellers. I april løp jeg en langtur på 30 km, og i mai en på 28 km. Men jeg hadde i mai fått vondt i høyre legg , og etter det ble det egentlig bare rot. Jeg tok noen rolige uker i juni og juli, og etter hvert har leggen roet seg ned. Dette med god hjelp av kompresjonstrømper og godt dempa sko, og bare løping annen hver dag. Midt i juli hadde jeg en langtur på 18 km, som føltes ganske tung og slitsom ut. Det var ikke mye som lignet maratontrening i det hele tatt. Oppå denne elendigheten ble det enda mindre løping pga roadtrip nordover, og fryktelig mange timer i bil eller ferje. Så da august kom og jeg skrev julirapporten var det absolutt ingenting som tydet på at jeg skulle løpe maraton 4 uker senere.

Men jeg la en tvilsom plan, en klassisk briste eller bære plan. Jeg skulle prøve få til langtur de to neste søndagene, og deretter ta det litt ned. Håpet var å få til ca 30 km på disse to lange.

Jeg fikk samlet en fin liten gjeng, så søndag 6:45 på morgenen løp Ingunn og jeg ned til Gaustad for å treffe Lone og Marita der. Vi løp langs ring 3 ned mot Lysaker i duskregn, og jeg var veldig nøye med å ligge tett på 6:00 tempo. Jeg ble hun kjipe partypooperen som ba de i front om å roe seg litt ned. “Vi løper for fort”, tror Marita ble møkk lei den frasen på turen. Men hun smiler tappert likevel da. På Lysaker møtte vi Knut, og så løp vi sammen inn mot byen. Lone hoppet av ved Aker Brygge, så da var vi fire igjen. Kilometerne tikket på, vi var rundt 13-14 km da Lone stakk hjemover. Jeg følte meg fortsatt fin og ved godt mot., tenkte at jeg i alle fall skulle greie 20 km. Vi løp rundt Sørenga og så sørover mot Hvervenbukta. Kilometerne tikket stadig fint på, og humøret i gruppa var på topp til tross for at regnet tok seg mer og mer opp. Det er flatt og fint å løpe utover her, så det fløyt fint. Vi snudde rett etter Fiskvollsbukta, da på 26 km. På vei inn mot byen igjen skjønte jeg at vi ville komme over 30 km, og det var mye energi å få av at jeg fremdeles følte meg veldig sterk i beina. Så på vei mot sentrum var det bare å mate på, og tempoet holdt seg stabilt selv også nå. Vi stoppet klokkene på 35 km ved Oslo S og tok banen hjem.

Det var en skikkelig høydare, og det var her jeg faktisk begynte å tro på at jeg kunne løpe maraton. Problemet var bare at nå var det 3 uker til maraton, og nedtrapping skal etter boka starte. Ettersom jeg jeg ikke hadde noe oppladning, så tenkte jeg at da trenger jeg ikke så mye nedtrapping heller. Minus og minus blir jo pluss, ikke sant? Jeg hadde ikke noe annet valg egentlig, hvis det skulle bli noe maraton nå.

Søndagen etter løp jeg 31 km, det var litt tyngre, men vi løp da tur/retur Fornebu, og bakkene hjem ble litt drøye. Og med det sier jeg meg ferdig med langturforberedelsene!

Og bare for å ha det svart på hvitt; denne planen er ikke å anbefale. Don´t do this at home!

Ingunn, Marita og meg på Fornebu forrige søndag. (Foto: Privat)
 

Jeg har også fått gjort noen gode maratonspesifikke økter, først en 10-11 k i 5:00 fart i slutten av juli, en 4 x 2 km i samme fart uka etter. De to siste ukene har jeg hatt 5 x 2 km og 4 x 3 km, også de i 5 blank fart. Det har gått bedre og bedre, formen har kommet seg veldig disse ukene. Og det rare er at leggen bare har blitt bedre. Dette med ukestotaler på 83 og 72 km de to foregående ukene, mens denne uka antakeligvis lander på ca 60 km, med en kortere langtur i morgen. Litt nedtrapping har det blitt altså. Til uka blir det to lette og kortere intervalløkter, og så maraton på lørdagen. Det er i alle fall planen. I dag løp jeg er parkrun, for å få en liten konkurransefeeling, og blåse litt ut. Det var gøy! Det gikk ikke så fort som sist, men det gikk langt bedre enn frykta:-)

Veldig happy etter 4 x 3 km rundt Sognsvann! (Foto: Privat)


Herlig løpevær! Denne søndagen utsatte vi starten en time, det hjalp litt.
 

Men ennå kan ting gå galt. Det er 7 dager igjen å snuble inn i forkjølelse, en eller annen ny skade eller enda bedre; en gammel kjenning. Jeg har mange muligheter! Veien til Trondheim er med SAS, og de kan sikkert finne på noe tull de også. Så det er bare å ta en dag av gangen, og håpe jeg kommer meg oppover. Greier jeg det, og i tillegg kommer meg både til start og mål er jeg sikker på at det blir ganske mye grining i mål. 4 år siden siste maraton gjør dette spesielt, i tillegg til denne litt merkelige og alternative maratontreningen!

Sist hadde jeg egen support i Trondheim, det får jeg visst ikke nå. Så om du er i bartebyen og har lyst til å gi meg støtte underveis er det bare å melde seg. Det er helt gratis, og du kan få lyst til å løpe maraton selv. Så litt risky er det.

Tidsmål er vanskelig denne gangen, så jeg har ikke satt meg noe mål om sluttid. Det er jo litt krøkkete, for man må jo tross alt ha en eller annen formening om hvilket tempo man skal legge ut i. De spesifikke øktene har gått i 5:00, men jeg tror ikke jeg holder 42 km på rad med det. Men kanskje kan jeg prøve meg rundt 5:10, og justere litt underveis. Det blir spennende rett og slett. Men først altså; komme seg til start!