Flytende og uanstrengt i Lofoten
Fem dager i Lofoten ga meg spektakulære naturopplevelser, krevende fjellturer og 42 kilometer i Lofoten Skyrace. Men det jeg husker aller best, er de lokale fjelløperne som beveget seg gjennom terrenget med en ro og letthet jeg bare kunne misunne.
Han trenger ikke å tenke seg om.
Jeg står nå på kanten av den første ordentlige nedstigningen av Lofoten Sky Race. En lokal fjelløper har akkurat flydd forbi meg ned steinuren. Han var godt voksen og gled rett inn i terrenget. Langt nede ser jeg fjorden. Den skinner blank og likegyldig. Foran meg venter en brutal steinur, som i mine øyne like gjerne kunne vært loddrett. Jeg tar meg noen sekunder, bare noen få, må samle meg.
Mannen foran meg er allerede borte.
Første møte med Lofoten
Lofoten startet for meg med et pang. Rundt meg var det fjell og fjorder. En insisterende skjønnhet som ikke gir seg. Du runder en sving, kjører gjennom en tunnel på E10 og tror du har sett det fineste. Så runder du en til, og en til. De første timene bak rattet besto av en kontinuerlig prosess av å gni seg i øynene og følge med på veien.
I min familie er det en evig debatt om hva som er best av fjell eller strand. I Lofoten slipper du å velge. Du får begge deler – hele tiden, i alle retninger, oppå og ved siden av hverandre som om noen ikke klarte å bestemme seg, og bare ga deg alt.
Tirsdag 30. juni landet vi på Evenes med løpesko, en løs plan om å ikke ha noen plan og et vrak av en leiebil ventende på oss. Min gode makker Oscar og jeg kjørte avgårde, stoppet der det føltes riktig, og lot naturen og veien bestemme. Omtrent midt mellom Svolvær og Leknes begynte vi å bli rastløse. Vi så en topp, og så på hverandre. Vi trengte ikke si noe mer.
Haveren heter den – og som vi erfarte der og resten av uken er det sjelden like lett som det ser ut som fra bunnen. Turen begynte mykt, vi fulgte lettløpt sti inn et dalsøkk og opp til et fjellvann. Plutselig ble det bratt, virkelig bratt, og vi jobbet oss opp mot det som så ut som et platå – men det viser seg å være et lureplatå. Bak venter det et nytt. Og et til. Vi kommer opp til platået vi ventet på, endelig lettløpt sti, og en utrolig utsikt. Videre opp følger vi en kam, den smalner i takt med høydemeterne, og mot toppen er det eksponert og smalt. Men fortsatt løpbart, på toppen venter utsikten; fjellkammer, fjellvann, og strender så langt øyet kan se. Vi skylte oss i fjellvannet på vei ned og spiste polarbrød mens vi varmet oss i bilen. Uanstrengt og enkelt.
Det var den første turen den dagen, men flere ventet. Slik ble mønsteret for hele uken. Lofoten var rett og slett for fristende. Vi gikk gjerne to turer om dagen, noen korte, noen lange. Tankegangen var enkel: Så det kult ut, dro vi dit.
Ene natten sov vi på en hvit strand med fjorden utenfor soveposen, neste på toppen av et fjell og nøt midnattssolen. Vi hadde også et par netter i bilen hvor vi gjemte oss for regnet, men da var det bare å nyte tørr sovepose, og planlegge neste tur.
Når fjellet bestemmer
Men – fra idyll til noe seriøst – Lofoten er ikke til å ta lett på. Fjellene er bratte, eksponerte, og været endrer seg raskt. Det var et par tilfeller hvor vi måtte snu, eller endre løype på grunn av regnvær og løs steinur. Vi hadde med oss riktig bekledning, utstyr og erfaringer nok til å snu når det var riktig. Det er ikke klatreferdigheter eller eliteform som avgjør om det er trygt eller ikke. Det er ærlighet om egne ferdigheter, respekt for fjellet og evne til å sette egoet til side. Fjellet er likegyldig til ambisjonene våre.
Dagen etter kom vi over «Batman-veggen». Oscar og jeg har et uttrykk på tur: «Er det grønt, kan vi gå der?». Vi sto under den loddrette veggen. Nabofjellet hadde en grønn stripe, smal og bratt, men innbydende. Vi nikket til hverandre og begynte turen.
Vi kom opp på eggen, eksponert, rått og vakkert på en brutal måte bare norske fjell klarer. Så begynte det å regne.
Nedstigningen ble annerledes enn planlagt. Vi befant oss på en hylle og hadde to alternativer: to timers omvei tilbake over fjellet, eller et hopp ned i iskaldt brevann. Jeg hoppet uti først og tok imot løpevestene som vi hadde forberedt med drypack. Vannet var som man forventet av smeltevann, og det føltes som at det vekket noe inni kroppen. Vestene holdt seg tørre og vi tok på oss tørr ull.
Lofoten Skyrace
Torsdag tilhørte løpet. Vi dro inn til Svolvær, hentet startnummer, møtte opp til racebrief og spiste pasta med de andre løperne. Perfekt oppladning. En lokal fjelløper holdt briefen, den var jordnær, direkte og uten innpakning. Akkurat som løpet. Allerede her ble forventningene om et tøft løp satt i stein.
I salen satt alt fra verdensstjerner til lokale fjelløpere. Fjellet brydde seg ikke om forskjellen.
Det var en varm og spent stemning i luften, slik det ofte er før løp. Vi satt der og prøvde å nyte pastaen, men alt vi klarte å tenke på var hva morgendagen ville bringe.
Fredag morgen gikk bussen til Lauvvika. Fra vinduet så vi fjellene vi snart skulle løpe over, mens praten om bord dreide seg om løypa som ventet. Nede ved vannet i Lauvvika satte vi oss på et par steiner i solen, rundt oss var det fullt liv, noen varmet opp og noen tok bilder foran start. Nervene satt i kroppen, men på den myke og positive måten. Felles oppvarming sto i stil med VM-feberen, nemlig rolig.
Startskuddet gikk, adrenalinet og nervene gikk rett til beina. De første fem kilometerne var flat asfalt og som alle andre var planen å komme seg tidlig inn på den smale stien. Jeg løp i grenseland av egen evne, og det fikk jeg betale for i første bakke. Det var «heldigvis» kø på stien, og beina kom seg ganske fort. Noe jeg liker med fjelløp er hvor brutalt ærlig det er, du får nøyaktig som fortjent.
Halvveis inn i løpet kom regningen fra uken. Magen begynte å protestere etter en asfaltstrekke med litt for høy hastighet. Bakkene som ventet var ekstra seige og lengre enn planlagt. Her var det bare å bite tennene sammen.
Kunsten å slippe seg løs
Et stykke ut i løpet spurte jeg en erfaren lokal løper om tips for nedover, da sa han: «Bare slipp deg løs.» «Vær avslappet.» Noen øyeblikk senere fløy han avgårde ned den bratte steinuren. Ikke ukontrollert fort, men uanstrengt som om han hadde et samarbeid med stien jeg ikke visste om. Jeg prøvde som han sa å være avslappet i kroppen, men det var ikke et magisk triks som plutselig endret alt. Gi meg ti år der oppe i fjellet, så kanskje det begynner å ligne på noe.
Omtrent halvveis inn i løpet havnet jeg i samtale med en annen lokal løper. Tydelig yngre enn den første jeg møtte, men han hadde den samme roen over seg. Begge hadde den samme fornemmelsen av at de tilhørte landskapet og terrenget på en måte det er vanskelig å forklare. Mens vi løp fortalte jeg om turene vi hadde løpt dagene i forkant, og det var en han bet seg merke i. Da jeg nevnte «Haveren» lyste han opp, dette var nemlig en tur som nærmest startet bak i hagen hans. En skjult perle, sa han.
Så kom stien igjen. Og vipps så var han også borte.
Løpets største knekk kom opp siste fjellet. Etter fem timer med hardt arbeid satt pulsen i taket, og jeg satte meg ned på en stein. Hvis noen spør, var det for utsikten, og tro meg den var der, like dramatisk og vakker som alltid. Absolutt verdt to minutter av et løp på nesten seks timer. Etter to minutter hadde gått husket jeg på at jeg hadde reist ned hit for å kose meg med fjelløp. Jeg var klar for nedstigningen, og her var det godt med et litt friskere hode. Igjen var det utrolig teknisk, og det var ikke rom for å snu ut.
Mer enn et skyrace
Jeg krysset mål etter 5 timer og 50 minutter. 38. plass. I mål ventet det folk jeg hadde løpt og blitt kjent med underveis. Ansiktene bar preg av fjellene vi nettopp hadde løpt over. Venner man kanskje aldri ser igjen, eller møter på neste løp. Oscar og jeg hoppet i sjøen og skylte av oss svetten og gjørmen fra dagens moro. Vi fant oss en solseng ved målområdet og nøt grillmat fra arrangøren. Vi så folk løpe inn i mål, alle med et ansiktsuttrykk som viser at de har vært gjennom noe som er vanskelig å forklare med ord.
Lofoten kan gi deg alt, men det var ikke uten grunn at vi måtte gjøre om på et par turer i løpet av uken. Fjellene går rett opp fra havet, de er eksponerte og lite interessert i hva du har planlagt. Det vi ble minnet på, kanskje tydeligere enn noen gang, er at å snu ikke er å gi opp. Det å legge om turen, snu, komme tilbake senere er del av eventyret. Vær ærlig med deg selv, ta med riktig utstyr og vær åpen for endringer, da får du trolig mer ut enn du kom for.
Det jeg sitter igjen med etter turen er at det finnes en vei gjennom terrenget som ikke handler om å presse seg. Det handler om å gli med. De to lokale løperne jeg møtte underveis i løpet har mestret det. De beveger seg gjennom fjellet i en behagelig og uanstrengt rytme.
Jeg er ikke der ennå. Men det er definitivt noe jeg vil strekke meg mot.
-
