Blogg: Trondheim maraton 2023 - Siri S. Johnsen

Jeg var absolutt ikke sikker på at det ble maraton på meg nå, men jeg kom meg faktisk opp til Trondheim på fredagen som planlagt. Og jammen kom jeg meg også til start lørdag morgen. Blek om nebbet, og ikke særlig fattet. Ganske urolig faktisk.

Jeg fant startområdet, doene og bagasjeinnleveringa. Jeg greide det med glans faktisk. Før start traff jeg på noen få kjente, men mange var det ikke. Egentlig ganske chill område på denne tiden av døgnet fordi maraton startet kl 9:15, mens halvmaraton og 10 k som sikkert er de to mest populære distansene ikke startet før etter at maraton var i mål. Det betød korte dokøer og generelt enkel logistikk. Veldig godt med plass i startfeltet, her traff jeg på Liv og Geir. Startskuddet gikk, men vi skulle faktisk løpe et stykke før matta og tiden begynte. Dette var litt forvirrende, og jeg hadde ikke sett noe info om det på forhånd heller. Det var en funksjonær som sa det da jeg spurte før start, og Geir bekreftet også det. Da jeg hentet startnummeret kvelden før tenkte jeg på at det var rart de ikke delte ut en liten infoblekke med løypekart, tider og sånt - og denne typen info hadde jo vært naturlig inn her!

I Trondheim maraton løper man en runde på ca 10.5 km, fire ganger. Det er en fin runde, lettløpt kan jeg ikke si den er, men den er heller ikke blytung. Variert er kanskje et mer dekkende ord. Det står at det er 55 høydemeter per runde, og de fleste av de kommer som tre ganske små bakker ved IIa. Uten å foregripe noe som helst kan jeg likevel røpe at de bakkene var langt lettere i 2019.

Geir og jeg løp sammen ut på den første runden. Temperaturen var fin, rundt 15 grader, og lettskyet. Det var god plass i feltet og praten gikk lett mens kilometerne tikka på. Vi passerte den første drikkestasjonen på ca 2,5 km, og i det jeg hadde løpt gjennom den kjente jeg at jeg egentlig godt kunne tatt meg litt drikke. Syns det var litt snålt at jeg skulle kjenne meg tørst så tidlig, særlig når temperaturen ikke var så høy. Så bestemte meg for å ta et glass på neste. Herfra løpes det et ganske rett strekke på 2-3 km langs fjorden før vi vender og løper tilbake mot sentrum. Tror neste drikkestasjon var her før vending, og jeg fikk tak i en kopp. Det er her ute de tre bakkene kommer. De var helt annerledes enn jeg husket de! I tillegg var det veiarbeid i området rett før broa over til Øya og Nidarø, så der lå det løs stein i stedet for deilig fast og flat asfalt. Etter broa kommer en ny drikkestasjon, og så løper vi langs Nidelva før vi løper over den fine gamle Bybro på Bakklandet. Så er det en sving eller tre og så er vi på Trondheim Torg og passerer start/mål. Også her var det en drikkestasjon.
 

Foto: Marianne Røhme / Kondis.no
 

Geir og jeg løp som allerede nevnt sammen ut fra start, og holdt følge på den første runden. Det gikk litt fortere enn jeg hadde tenkt, og jeg prøvde bremse noe. Målet mitt sånn offisielt var sub 3:40. Men det var jo ikke det jeg egentlig ville. Persen min er 3:26, og jeg ville jo aller helst under 3:30. Uansett hvor urealistisk det var. Dermed ble jeg løpende med et hode som sa “ta det rolig” og et hjerte som sa “det går fint!” Vi passerte 10 km på 50:30 i følge strava, og det var vel rundt her at 3:30 toget tok oss igjen. De hadde starta litt bak oss, og jeg husker jeg sa til Geir, at hvis jeg greier å holde meg i nærheten av dette toget skal jeg være kjempefornøyd. Og det er sant. Jeg ville blitt kjempefornøyd med noe rett over 3:30. Men, jeg kjente at det ikke fløyt så lett lenger. Jeg ikke hadde drukket nok og hadde litt trykk i hodet. Jeg tok en gel omtrent her, og jeg drakk på stasjonene. Men det hjalp ikke. Sannheten om at formen min slett ikke var noe i nærheten av 3:30 skulle sige gradvis inn. Mens storken stadig gravde huet dypere ned i sanden.

Jeg drakk nok for lite på stasjonene, antakelig hadde jeg drukket for lite i forkant også. Hodepine er aldri et godt tegn. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke gjorde noe med dette, det hadde vært utrolig enkelt å stoppe i 30 sek for å bøtte nedpå på en av stasjonene. Isteden løp jeg gjennom, brettet koppen og fikk i meg kun det lille som var i den. Koppene var små og halvfulle, og jeg burde stoppet på noen av de mange drikkestasjonene og drukket mer. Så oppsummert, jeg åpna i et høyere tempo enn jeg hadde planlagt og jeg gjorde ingen tiltak da jeg ganske tidlig innså at jeg var dehydrert. Det var først på tredje eller fjerde runde jeg stoppet for å drikke, og da var det jo alt for sent.
 

Foto: Marianne Røhme / kondis.no

Så jeg gikk i veggen, ikke sånn i en smell, mer som å se på at maling tørker. Det er ikke vakkert uansett

Tempoet gikk fra fem blank ish til 5:10 på andre runden. Jeg mista kontakten med både Geir og 3:30 toget, men jeg tror det var bra jeg ikke prøvde å følge. Andre runden gikk sånn tålelig, hodepina begynte å bli slitsom, og jeg følte meg alt for varm og kokt. Da jeg passerte halvveis hadde jeg mest lyst til å stå av. Men jeg skulle selvsagt gjennomføre, og jeg vet også at det kan løsne. Maraton er langt og følelsen underveis kan endre seg mange ganger. Så jeg tok fatt på tredje runden, nest siste runde. Ting ble ikke det spor bedre, tempoet dalte videre nedover, nå rundt 5:20-5:25. Regna ut hvordan jeg lå an, og tenkte at sub 3:40 kunne fortsatt gå.

Det var både en lettelse og et slit å ta fatt på fjerde runde, jeg var egentlig helt ferdig - men nå skulle jeg jo endelig ta fatt på den fine sisterunden! Summen av gels og sportsdrikk på stasjonene gjorde meg gradvis mer og mer kvalm, men det ble en trading mellom det og gå fullstendig tom. På siste runden, kanskje rundt 35 km, begynte leggene å shake også. Jeg kjente først venstre leggen true med kramper, det har jeg aldri hatt problemer med før. Etter en stund flyttet det seg over til høyre legg, og jeg tenkte at dette kan faktisk bety full stopp. Det var litt til og fra, men det slo heldigvis aldri ut i full blomst. Jeg holdt tempoet rundt 5:25-5:30 til ca 37 km, men da var det virkelig over og ut. 5:30 og helt opp til 6:00 (!!) siste delen, men det var nok i bakkene på Ila og ved drikkestasjonen på Nidarø som jeg måtte gå gjennom og seriøst få i meg både sportsdrikk, cola og vann. Og svamp! Her stod forresten Tove også, den eneste heinga jeg fikk i år - det var skikkelig fint, men samtidig alt for sent! Og fyttikatta de bakkene var mye lettere i 2019! Jeg er sikker på de var både brattere og lengre i år. Banna bein om de var!! Bakken ned til broa til Nidarø var også brattere. Så det har skjedd ting på disse årene, både med løypa og formen min.

Endelig nærmet jeg meg mål, men det var ikke sjangs å øke tempoet noe som helst, vakkert var det heller ikke. Jeg fikk henda over hodet og pressa fram et smil. Det var tross alt det aller viktigste å komme seg til mål. Plutselig svikta beina, kan ha vært de krampene i leggene som spilte meg et puss. Det var nære på jeg gikk rett ned. Men jeg holdt meg såvidt på beina, fikk litt hjelp da.
 

Ekstremt digg å passere dette skiltet for fjerde gang!
 

Sånn oppsummert så vil jeg si at det er mye gøyere å løpe maraton når man er i bra form. Overraskende greier! Det ble langt, fryktelig langt. Mye lengre enn jeg husker at det var forrige gang. Og mye lenger enn det trenger å være. Jeg gikk i den største fella av alle martonfeller: Jeg løp raskere enn jeg hadde tenkt, og fikk skikkelig smekk på fingern. Jeg syns det er litt rart jeg ble så dehydrert og varm, temperaturen var egentlig ikke så høy, men det ser ut som det var litt trykkende vær med 80% luftfuktighet under løpet. Jeg tror også jeg fikk betale for manglende/for lite nedtrapping, samt litt mye annet dagene før.

Men nå er det gjort, og jeg har en plan for hvordan jeg skal komme meg til start og ikke minst mål i neste maraton. Ingen skader, kontinuitet, hode på plass og en bedre drikkeplan! Og løpe som en jente selvsagt, ikke en full mann. Jeg har vært i ganske fin form etter løpet, har ikke løpt ennå - men har hatt to lange turer gående på 2-3 timer samt en sykkeltur. Regner med jeg kommer i gang igjen nå snart, og at en noen dager av bare er smart når maraton kostet så mye som den gjorde.

Uansett, Trondheim maraton var et bra arrangement. det har løftet seg veldig mye siden jeg deltok i 2019. Da var det full krasj mellom maraton og start av en annen distanse, nå fløyt det veldig fint. Maraton startet samtidig med maratonstafett, der 4 deler opp med en runde hver. Det betød at maratonfeltet aldri ble glissent. Publikum var det mer av i 2019 når de ulike distansene løp mer samlet, men det tar seg sikkert opp slik dette vokser nå. Været var litt i overkant for meg som løp, men det var jo perfekt for arrangør og publikum! Løypa er fin, variert, litt smal noen sted, men alt i alt en hyggelig trasé der du får sett mye av Trondheim by. Tommel opp fra meg! Normalt vil det også være gode sjanser for kjøligere vær første helga i september også:-)
 

Her er en kort demo av hvordan man IKKE løper maraton.