Blogg: Sentrumsløpet 2023 - Skal jeg bare bryte?

Men Sentrumsløpet er jo litt annereldes da. Det er absolutt ingen superrask løype, det er både grus og brostein som stikker kjepper i hjulene, i tillegg til bakkene da. Og de var det uendelig mange flere av i årets trasé. Forstå det den som kan. I tillegg er det nesten uten unntak den varmeste dagen så langt i året, og det kommer oftest som selveste julekvelden på kjerringa. Akkurat det siste var ikke riktig i år, da våren brøt ut i full sommervarme allerede mandag eller tirsdag denne uken. Så, det var mulig å forberede seg litt på de endrede betingelsene. i år.

Dessverre gjorde jeg kanskje nettopp for mye av det! Det ble nok trent for mye og litt for hardt denne uka, særlig de siste to dagene var det vanskelig å holde igjen. I tillegg har jeg sovet for lite. Det er fugleorkester som kjører i gang i firetida - og nå har det blitt varmt på soverommet igjen. Du skulle kanskje tro det var nok bortforklaringer nå, men legg på tre bursdager på 6 dager og en dugnad tidligere på lørdagen - så er det komplett. Jeg var så sliten da jeg skulle dra ned til byen at jeg utsatt syklinga ned til sentrum så lenge at jeg måtte trå godt på.  Men NÅ holder det altså! Det var ikke mer å klage på enn dette. Og, for å være ærlig så er det sånn det ofte blir på Sentrumsløpet.  Jeg foretrekker helt klart at løpene starter tidligere, sånn at gjelda ikke har bygget seg så mye opp gjennom dagen.

I byen møtte jeg først Kristin, vi fikk lagt fra oss og skifta til de raskeste skoene og den letteste singleten vi eier, på jobben hennes - før vi møtte Heming på Stortorvet. Heming hadde stor tro på at jeg skulle lose han gjennom - og ville vi skulle starte sammen. Heming er en skikkelig ringrev, så det å gå rundt på løpsarrangement og forsøke varme opp sammen med han er en morsom og interessant opplevelse. Han kjenner så sjukt mye folk i løpemiljøet, så her var det mest skravla som fikk kjørt seg. Det er uansett ikke nødvendig å varme opp så mye før Sentrumsløpet, da det absolutt ikke er en fordel å sette for stort fart fra start opp Slottsbakken og videre mot Frognerparken.  Heming, Thine og jeg startet sammen i pulje 2, og her glei det fint ut av startfeltet - og egentlig var det bra flyt i feltet hele veien.  Med unntak av de siste 3 km da alskens oldemødre, og sykkelbud skulle krysse løypa i ett eneste kjør. Man kan kanskje si at søndag er en mer egna dag for å stenge sentrum av Oslo.
 

Og nå kommer vi faktisk til selve løpinga

Jeg løper relativt kontrollert opp til Slottet, syns det fungerer bra på alle måter - på toppen står Marianne og heier oss videre. Jeg lar beina fly ned til Parkveien og prøver finne noe som ligner på riktig fart. I svingen opp Colbjørnsens gate heier Nina av full hals, om jeg husker rett. Her passerer vi 1 km og klokka sier jeg har brukt 4:56, som er en del mer enn jeg hadde tenkt. Men jeg vet løypa ikke legger opp til jevn løping, så jeg legger det bak meg. Vi løper videre oppover her mot fine Gyldenløves gate, og Strava sier det er 9 høydemeter på km 2 - og Garmin sier 4:44 på denne kilometeren. Det er litt trøst å finne i GAP (Grade adjusted pace) på Strava etterpå, som sier at de to første kilometerne gikk på 4:32 og 4:35.  

Det flyter ok, Heming og jeg løper relativt likt - men det er mye folk så vi løper ikke akkurat sammen heller. Nå kommer vi ut på Kirkeveien og løper opp mot Majorstua før vi krysser trikkeskinnene og løper inn Middelthunsgt og mot Frognerparken. Jeg liker godt å løpe intervaller og gjennom parken på løpeturer, men syns underlaget her suger for mye til at jeg er veldig glad i å løpe løp her inne. Men, fint er det jo alltid i parken. Her piper klokka igjen og forteller meg at km 3 heller ikke ble noen høydare; 4:45. Det er bare 4 høydemeter på denne kilometeren, så her er det bare grusen, trikkeskinnene og sola man kan skylde på. Og evt seg selv da.

Det kunne godt vært en drikkestasjon av noe slag i parken i år. #justsayin
 

Etter den tredje kilometeren skal vi rundt og opp, og det er på ingen måte noe gratis å hente noe sted. På baksida av monolitten, omtrent der 4 km passeres( 4:45 og 7 hm), tror jeg at jeg hører Tove heie på meg før. Så kommer en kort og brutal bakke opp, før løypa endelig går i utforbakke. Det er mulig jeg spar på litt mye nedover, men det er jo digg å få litt fart i beina etter denne treige starten. Denne femte kilometeren passeres på 4:30 og her er det -22 hm. Jeg er knusktørr i munnen, og jeg tenker at dette har kostet alt for mye altfor tidlig.

Vi løper ut i Bygdøy allé, og jeg tenker på at jeg skal ha positive tanker opp denne lille kneika også - selv om jeg vet Ingrid Kristiansen ikke kommer til å stå her i år pga London marathon.  Jeg må bare jobbe på, det er “bare” 4,5 km igjen og jeg holder bare på å dø. Tross alt, dette er ingen direkte krise. Folk dør i hopetall hver dag. Men det er seigt altså! Her kommer 45-toget også, og jeg har ikke sjans å henge meg på. Det burde jo vært drikkestasjon før denne bakken, ikke etter - men jeg nærmer meg den nå endelig. Tror den er rett etter passering 6 km (4:41, 0 hm netto). Der er det bare kaos, tomt for vann så jeg ender opp med et glass sportsdrikk som jeg griser utover. Prøver meg på noen positive tanker om at den energien gjør sikkert susen. Men jeg tror det bare var kliss uten energi faktisk.

Jeg har resignert nå. Heming har dratt fra sammen med 45 toget. Det er 4 kilometer igjen, og den safta jeg burde hatt i beina er klint utover fingrene mine. Som også har begynt å hovne opp, mest sannsynligvis pga varmen. Det er vanskelig å finne lyspunkt rett og slett. Skal jeg bare bryte?

Jeg har jo aldri brutt et løp, og selvsagt gjør jeg ikke det. Men det er fristende. Vi løper over Solli og Ruseløkka, km 7 passeres på 4:31 (-12 hm). Jeg jeg lar beina fly litt ned her - og så er vi på Rådhusplassen og det kunne gjerne vært målgang her. Jeg erkjenner at jeg ikke sjekka løypekartet så godt på forhånd om hvor løypa går nå de siste 3 km.  Men skjønner jo det blir en lengre strafferunde før jeg kan få noe mer å drikke. Vi løper opp mot Hansketorget, og her er det jo brostein i bøtter og spann, og jeg er så lei at jeg nesten løper til venstre og tar en snarvei til mål. Men løypa går til høyre og km 8 passeres på 4:39 (-10 hm, netto fall er jug ass!! ). Her tror jeg Liv heia av full hals og jeg forsøkte desperat å suge energien hennes ut og over på meg. Den dama er bare helt utrolig! 

Jeg har logga av for lenge siden. Jeg bare står i det og håper beina kan bære meg helt til mål. Men vi får se da. Vi skal jo rundt hele kvadraturen og den har jo aldri vært lengre og mer tidkrevende enn i dag. Føles som ei evig lang og blaut trøndermyr. Tar det noen gang slutt?

I myntgata passeres endelig 9 km (4:42, -4 hm som også bare er jug). Jeg har absolutt ingenting å sette inn. Det er ingen hjemme, gardinene er trekt for og lemmene er på.  Jeg drømmer om å få legge meg ned, og ikke minst drømmer jeg om å få noe å drikke. En 5 liters dunk med vann hadde vært fint takk. Nå går det bare i sirup, jeg skjønner ikke poenget med dette. Men mål kommer nærmere for hvert skritt jeg løper/vralter, og endelig svinger vi opp Karl Johan. Og jeg vet at mål ikke er på den første ballongporten, heldigvis. Km 10 piper mellom den falske målporten og den ekte (4;57!! og 4 hm). Jeg løp visst en maraton i dag! Jeg har søren meg avslutta raskere på maraton! Jeg ble helt satt ut av dette - og skjønner ikke helt hva som skjedde. Jeg har alltid litt mer å gi  på siste kilometeren- men i dag var det altså bare helt sluttkjørt.


Kilometerpasseringer.


Jeg kom i mål på 47:24. Mer enn 3 minutter bak 10k i Drammen for 3 uker siden - og jeg vet formen egentlig er bedre nå. Det var rett og slett begredelige greier. Men om man ser på GAP tidene er de totalt mer enn 1 minutt  raskere, det sier noe om løypa. Varmen kommer i tillegg:-)

Jeg tenker at jeg skal ikke bruke for mye tid og energi på dette. Løpet er ferdig løpt, det gikk dårlig - og sånn er det av og til. Jeg vet jeg tåler varmen dårlig, og kanskje enda dårligere tidlig i sesongen enn sent. I tillegg har det kanskje vært en hard uke og jeg har kanskje trent litt for mye. Det er greit, det kommer nye sjanser. Og om du som meg hadde en dårlig dag - finn lyspunktene! Det ikke alltid så lett, men de er der. For min del tar jeg med meg at jeg fullfører (ikke akkurat med stil). Og dårlige løp gjør at man setter skikkelig pris på de gode! Dessuten har jeg mange løpevenner, så det er uansett veldig hyggelig å være med. Dessuten er Sentrumsløpet obligatorisk i april - Oslo er fin og vi elsker våren, sola og den bare asfalten. 

Nå høres det kanskje ut som jeg har røyka sokkene mine - men da tror jeg kanskje jeg faktisk hadde strøket med.
 

Siri Slotterøy Johnsen og Thine Wilkens Jernberg. (Foto: Privat)
 

Egen løpsopplevelse til tross, Sentrumsløpet er stas. Oslos gater er fylt opp med singleter, vaporflys og mange, mange kjente fjes! Det er jo derfor vi er med ! Vi deler løpegleden, og klemmene og smilene sitter løst - selv om vi er flere som har gått i veggen i dag. Vi ler av dårlig disponering og elendig form, og gleder oss med de som faktisk har fått til et bra løp. Og vi som har fått kjenne på at ressursene tok slutt litt tidlig slukker våre sorger sammen, og sverger at vi kommer sterkere tilbake neste gang. Så bare vent du!

Gratulerer til alle som kom gjennom, og til arrangør vil jeg bare si at drikken må komme før medaljene på en sånn varm dag (og været kom jo ikke overraskende på noen da) . Ellers er Sentrumsløpet tipp topp altså! Og ikke minst AFTERRUN på kvelden da:-)
 

Heming Leira og Siri Slotterøy Johnsen. (Foto: Privat)
 

Kristin Overvaag, Siri Slotterøy Johnsen og Marita Sandberg. (Foto: Privat)