https://overterskel.wordpress.com/
Jon Ilseng
EN DISTANSE TIL BESVÆR – OG PLUTSELIG UVENTET GLEDE – BIRKEN 2017
Jeg har slitt så mye med maraton at jeg egentlig hadde gitt opp distansen. Likevel meldte jeg meg på Birken Fjellmaraton, nærmest i mangel av noe bedre å gjøre. Det viste seg å være et lykketreff.
Alle foto: Sportograf.com
Målsetningen før løpet var beskjeden nok: Å gjennomføre et løp der jeg holder helt inn. De som kjenner meg vet likevel at sånne målsetninger delvis er en bløff. Jeg hadde selvsagt sjekket både resultatlisten fra året før og årets deltagerliste. Sistnevnte sa meg ikke mye, men resultatene fra året før tydet på at pallen i klassen var mulig på en god dag. Og slike gode dager har jeg heldigvis ganske mange av – selv om ingen av dem så langt har kommet på maraton.
Når man sitter foran PC-en og melder seg på et fjell-løp er det gjerne med en drøm om å oppleve storslått natur. Man ser på et vakkert bilde arrangøren har lagt ut der sola skinner og løperne smiler mot kamera. Kanskje tenker man på fuglen som kvitrer og en utsikt så langt øyet kan se. Men etterhvert som dette løpet nærmet seg ble det mer og mer klart at vi kunne se langt etter både solskinn og utsikt. Værmeldingene gikk fra å være elendige til å være regelrett grusomme. Det skulle lave ned i bøtter og spann. Spørsmålet ble derfor hvor ille det kom til å bli.
Klokken 08.00 lørdag morgen står jeg sammen med drøyt 250 halvnervøse løpere på Sjusjøen. Været er etter forholdene meget bra. Det renger faktisk ikke og personlig tenker jeg ikke så mye på den gjørma vi skal igjennom. Den eneste tanken jeg har i hodet i starten av slike løp er å finne riktig tempo. Her skal jeg nemlig holde helt inn. Løypa kan jeg gjøre lite med, og jeg har uansett ikke klart å forestille meg hvor ille det kom til å bli.
Startskuddet går og røyken fra startpistolen blir borte i tåka. Fire løpere bykser av sted og etter noen minutter er de borte. Jeg finner en fin rygg og en plass i et felt på 6-7 mann. Her ligger vi og prater mens vi bytter på å dra. Jeg har ikke dårlig tid og skravler i vei. Delvis fordi jeg liker å prate og delvis fordi jeg liker å vite hvem jeg løper med. I tur og orden noterer jeg meg bak øret hver enkelt sin personlige bestetid og hvilke forhåpninger de har. Dette lover bra. Her er jeg helt klart raskeste mann i feltet. Den dårlige nyheten er at alle utenom en løper i klassen min; den utvidede aldersklassen 40-50. Her må jeg bruke hue like mye som beina. Og ikke minst holde helt inn. For en gang skyld på maraton.
Nedoverbakker er min svakhet når det skal løpes i natur. Derfor blir jeg fort liggende bak etter nedoverbakkene. En av løperne merket nok tidlig min svakhet, for ned fra løypas høyest punkt rykket han fra. Sikkert en lur taktikk hvis du er i kjempeform og kan holde forspranget. Ikke like lurt hvis du blir løpt inn. Etter noen kilometer trodde jeg han hadde stukket, for det var uaktuelt å følge, men etter ytterligere noen kilometer så jeg plutselig en sort silhuett mot den hvite tåka. I denne perioden lå jeg først i feltet og jeg merket at vi tok innpå noen meter hver eneste gang han dukket opp foran oss. På drikkestasjonen ved 20 km var forspranget hans spist opp og det var siste gang jeg så noe til han. Folk må løpe som de vil, men her har vi en som solgte seg for billig. I en konkurranse som denne sier man bare takk. Og i dette tilfelle: takk og farvel.
Når jeg skriver denne teksten en ukes tid etter løpet, tenker jeg ikke så mye på gjørma og alt vannet vi måtte forsere. Litt pussig egentlig, for det tenkte jeg mye på rett etter løpet. Nå fremstår de utfordringene vi måtte igjennom bare som en naturlig del av opplevelsen. Men det er klart, når du står med gjørme til kneet midt i en maraton, så er det nettopp gjørme du tenker på. På samme måte som du legger merke til vannet som fosser mot deg når du løper opp en sti som like gjerne kunne ha vært en bekk. En kan si at jeg, som var på jakt etter en tøff gjennomkjøring, fikk mer enn jeg kunne drømme om.
I min delvis kronologiske gjennomgang av løpet har jeg nå kommet til matstasjonen på 31 km. Her stakk en av løperne av. Knut Kongshaug hadde tydeligvis lyst på en plass på pallen. Jeg kastet glasset med sportsdrikk og hev meg etter. ‘Nå begynner det’, tenkte jeg. Etter en liten stund tok jeg han igjen og vi hadde en fin luke til resten av feltet. Selv om beina nå begynte å bli kjørt, var følelsen veldig god. Min kollega Knut virket sliten og jeg følte meg sikker på at dette er en konkurrent jeg skulle klare å slå. Knut derimot ville det annerledes og viste seg å være en seig djevel av en nordmøring. Sakte, men sikkert gled han fra meg. Og sånn lå han kilometer etter kilometer, femti, seksti, sytti meter foran meg. Beina begynte å kjennes skjøre og kramproblemene var like om hjørnet. ‘MÅ holde inn. Bare må.’ Knut lot jeg bare løpe. Alt handlet om å holde inn. Så, plutselig, i en sving nederst i bakken så jeg Knut stå og holde seg på knærne i noen sekunder, før han la på sprang igjen. Kramper der også kanskje?
Et par kilometer igjen var beina i ferd med å svikte. Det nærmest boblet fra låret og ned til leggen. 2 km før mål måtte jeg stoppe. Krampa måtte tøyes. Bare fem sekunder. Så løp jeg igjen. ‘Det går. Nesten. En stopp til. Fem sekunder til.’ Jeg snudde meg og så en rød t-skjorte noen hundre meter bak meg. ‘Satan, skal dette glippe nå helt på slutten!’ Jeg visste det sto om en plass på pallen i klassen og ba til høyre makter om at krampene skulle gi seg. Og så løp jeg. Og krampa tok meg ikke. Var jeg bønnhørt?
På toppen av den lille plassen før innløpet mot mål skjønte jeg at dette kom til å gå. I siste svingen kjente jeg en følelse jeg aldri tidlige hadde kjent i et løp: gråten som presset på. Jeg løftet hendene og ble heiet i mål av en opplagt speaker. Nummer tre i klassen og sjettemann i mål. Denne gangen holdt det. – Lykke!
