BLOGG: Jakten på Hjelmeset

Tekst: Jon Ilseng
Foto: Sylvain Cavatz og diverse

I dag er det roligere enn vanlig. Folk sparer krefter der de kan. Sola forsetter å steike og klokken tikker ubønnhørlig mot start. Med ett legger en bred skygge seg over startfeltet. En krum, kraftig nakke skimtes en liten meter foran oss, helt forrest i startfeltet. Det er Odd-Bjørn Hjelmeset som har inntatt sin posisjon. Helt fremst. Han kommer sent, men ingen står i veien når han finner sin plass. Vi andre står plutselig i skyggen. Så smeller det, og Odd-Bjørn forsvinner som en vind over asfalten. Etter 1 km er Oddbjørn borte og kampen over. Min argeste konkurrent? Tja, noen ganger føles det som jeg kjemper mot en skygge. En konkurrent jeg knapt kan se. Annet enn på resultatlisten. Helt øverst.
 

Holder stilen i varmen på Fornebu. For anledningen i meget kort shorts. Foto: Sylvain Cavatz
 

Ski-kongen Odd-Bjørn Hjelmeset er en av Norges beste veteranløpere. Det prøver jeg også på. Det likevel mye som skiller oss tidsmessig, på normale dager. Heldigvis er ikke alle dager normale. Og det er en av disse unormale dagene denne teksten skal handle om. La meg bare plassere Hjelmeset som løper, så du skjønner hva slags kondis-monster vi snakker om her.

1.11.45 på halvmaraton fra 2015
31.57 på 10 km i 2016
16.06 på 5 km i fjor.
 

Vi tar også med 33.14 fra Sentrumsløpet i fjor også, bare for å vise at han ikke er HELT umenneskelig. Han har derimot en fortid fra friidrett som gjøre han ekstra sterk.

Odd-Bjørn Hjelmeset jobber for tiden med skiskytterlandslaget. Her på et pressebilde med en delvis smilende kollega.
 

Blar vi litt lengre tilbake så ser vi at mannen har to medaljer fra NM på 3000 meter hinder med 8:54.42 fra 1999 som bestetid. I M 45 klassen holder han ikke bare nasjonalt, men ganske sikkert også internasjonalt nivå. At han er best i klassen her på berget er derfor ingen overdrivelse. Og det er altså hva jeg skal konkurrere mot?

Skal jeg slå noen som er bedre enn meg så bør konkurransen finne sted i starten av april. Det er da jeg er best. Og skal du slå meg tidlig i april, så må du ha trent en del i løpet av vinteren. Også hvis du heter Odd-Bjørn Hjelmeset. Det er derimot ikke han jeg tenker på når jeg varmer opp før Sentrumsløpet 21. april 2018. Faktisk vet jeg ikke at Hjelmeset skal delta engang. Han må ha meldt seg på i siste liten, og som regel ser jeg han aldri, siden har står så langt fremme i feltet. Står han sammen med eliten. Ja, hvem vet?

Det som opptar meg mer der jeg tripper opp og ned Karl Johansgate er annen løper i min klasse, Knut Eraker Hole. Holes 33.21 på 10 km fra i fjor er et halvt minutt bedre en min pers fra samme år, men opp på det nivået er det mulig å komme. Og iår kan det ha jevnet seg ut? Dessuten er jeg i god form etter pers på halvmaraton to uker tidligere.
 

Til venstre i bilde, i grønn drakt, Knut Eraker Hole. Jeg er mest opptatt av meg selv og passeringstiden etter 4 km.  Foto: Sylvain Cavatz
 

Det er ikke afrikavarme under Sentrumsløpet. Det begrepet blir først funnet opp noen uker senere. Det er likevel varmt nok til at alle tenker «dette blir varmt». Altså, ikke ideelt. Det gjelder derfor å løpe med hodet i starten. Og det kan jeg. Jeg skimter Eraker Hole i det fjernet, men løper mitt løp og finner en slags ro, selv om det gjør veldig vondt å flytte seg rundt i Oslo denne dagen. Å finne rytme de første 5 km under Sentrumsløpet er nemlig ikke lett. Likevel: 5 km passeres på skjema 17 blank. Jeg føler meg kjørt. Dette kan da ikke gå bra?

 – Det er nå det begynner, roper min treningskompis Bjørnar, som har kommet opp i ryggen på meg i det vi runder opp Bygdøy Alle. Han har så rett!

I det vi passere 5 km blir jeg passert av Bjørnar Slettvåg. På det tidspunktet aner jeg ikke hvilken lykke av et løp dette faktisk kommer til å bli.  Holder man stilen og bevarer fornuften så kan man oppnå gode ting, også i løp som på et tidspunkt virker helt håpløs.
 

Jeg løper alltid rolig i oppoverbakker. For det er ikke der jeg skal gjøre det. Det er nedover. Så ned fra Frogner kirke banker jeg løs. Og innen vi kommer til Rådhuset har jeg tatt inn 20 sekunder å begynner å nærme meg skjema til pers. En liten bakke opp til Hansken forseres med ytterst varsomme skritt. Så gunner jeg på nedover langs festningen.  Jeg er på nå. Sliten, men farta er fin. Det er i dette partiet jeg skal være best. 10 meter foran meg dukker den grønne selvlysende drakta til Eraker Hole plutselig opp. Jeg har aldri slått han, så det er en rygg jeg har respekt for. Tempoet mitt er så bra at jeg bare glir forbi. Også, atter 10 meter foran der igjen – den brede ryggen til Odd-Bjørn Hjelmeset. Holy shiit. This is happening!!.

Igjen glir jeg forbi som en langrennsløper med bedre gli på skiene. Skal jeg holde meg bak må jeg bremse. Men jeg bremser ikke. Jeg langer ut det jeg kan. Eraker Hole roper noen oppløftende ord og på et blunk har jeg de to veteranlegendene bak meg akkurat der vi runder festningen. Jeg har 1500 meter igjen og vet jeg må løpe for livet!

I enden av gata her passere jeg en liten klynge. To av de drar jeg kjensel på…
 

En god vane jeg har lært meg, er å aldri snu meg under et løp. Gjør man det, er man som regel sliten, og gleden over se meg slite skal ingen få gratis. Jeg heier på alle, men på dette tidspunktet i løpet handler det om å vinne. I alle fall i dag. Klasseseier under Sentrumsløpet henger for meg høyre enn skyene.

Det er jo dette man trener for. Og dette er en av grunnene til at jeg elsker å  konkurrerer. Kampen. Det å kjenne at noe helt uviktig plutselig betyr alt. At livet nærmest avhenger av prestasjonen de neste minuttene, sekundene og de neste meterne man løper. Så jeg løper. For livet. 

Resultatlisten i klasse M45. Jeg tok altså 14 sekunder på andremann på 1,5 km.
 

Opp Karl Johan begynner jeg for alvor å få trua på at dette skal gå. Jeg hører ingen bak meg og tar sjansen på å forlate prinsippet mitt, snur meg, og ganske riktig, ingen der, Jeg taper et sekund eller to opp bakken, men føler jeg har kontroll inn mot mål. Kan dette virkelig holde?

Plutselig dukker Bjørnar opp igjen. Vi spurter om kapp mot mål. Den vinner 15 år ynge Bjørnar, men for meg handler kampen om å slå en jeg aldri trodde jeg kunne slå. Og den kampen vinner jeg.
 

Så er vi på Fornebu igjen. Det er varmere enn i Oslo. Og denne gangen ser jeg Oddbjørn hele veien. Men det er så langt fram at jeg stopper å tenke på han allerede etter passering 1 km. Selv åpner jeg i det suicidale tempoet 3.07. Det er galskap når snittet ender på 3.20. I det jeg passere første km ligger Oddbjørn minst 50 meter foran meg. Han må ha passert 1 km på under 3 blank! Hvordan skal jeg konkurrere mot dette?  Og ganske riktig – det ble ingen konkurranse denne gangen. Som så ofte før.  Jeg visste jo det, at min tid på tronen kun var lånt.

Denne historien hadde sikkert vært enda bedre dersom det var en reel konkurranse mellom Odd Bjørn og meg. Og det har det som du ser, egentlig aldri vært. Hans tider har vært ledestjerner på hvilken retning jeg skal bevege meg, men ingen reelle tidsmål jeg skal slå. Så god er jeg ikke. Og så god kommer jeg kanskje aldri til å bli.

Det er likevel lov å drømme. Og å prøve. Så det gjør jeg. Hver gang. Kanskje slår jeg han aldri igjen. Men jeg lover å prøve. Og det er mer enn godt nok for meg.

For å få et avbrekk fra kampen om personlige rekorder løper jeg Birken Maraton 9. juni. Meldte meg på i fjor fordi jeg er glad i fin natur. Den så jeg så lite til at jeg meldte meg på i år igjen. Foto: Marathon-photos.com