Strålende sol, godt og varmt, mange hyggelige løpevenner, både før, under og etter løpet, tørre stier, et greit nok gjennomført løp og et veldig bra arrangement. Alt det som var tungt og utfordrende er liksom borte, men jeg skal klare å hente det frem for innleggets skyld.

Jeg hadde fortsatt manglende løpegrunnlag. Jeg har hatt to langturer i 2018, det er Transgrancanaria 42 km i februar og halvmaraton i Valencia i mars, ellers kun noen korte løpeturer. Resten av “treningen” har bestått av raske gåturer i bakker og fjell. Jeg vet at jeg ikke kan forvente å perse på distanser når treningsgrunnlaget mangler (men det hadde jo vært gøy da, spinner den alltid naivt optimistiske hjernen) Da det i tillegg var meldt opp mot 30 varmegrader, ble målsetningen nedskalert til å klare å gjennomføre 31 km på en bra måte. Med bra mente jeg at jeg skulle kose meg og nyte dagen, forhåpentligvis uten “feile” smerter.

Humøret var merkelig da jeg gikk for å ta t-banen til Røa, en smule nedstemt. Jeg er ikke så god til å overbevise meg selv om at det er greit å bare ha en fin dag i løypen, men visste at jeg ikke kunne forvente annet. Jeg trengte noe (noen), som kunne speede opp humøret mitt, og plutselig dukket dette “noe” opp, Abelone (blogger på Runners World). Hun ville dra sammen med meg til start. Hun skulle bare gjennomfør en kjapp langtur (31 km konkurranse) før hun måtte løpe på senvakt, det er dama som er effektiv! Humøret lettet betraktelig og alt ble bra!
 

Ingenting å si på Abelone-effekten. Umiddelbart godt humør!

I Sørkedalen, starten på 31 km, fikk jeg hilst på speaker Thomas Stordalen og andre instavenner, veldig kjekt! Jeg tok en liten runde på banen før start og kjente at det var tungt å løpe, vaaaarmt! Jeg var av et par andre grunner også, ekstra varm den dagen, yohooo…..bloody hell!

31 km starten begynner med en seig og over 2.5 km lang oppoverbakke. Jeg hadde bestemt meg for å løpe opp hele på tross av varmen. Jeg klarte å gjennomføre det, men det kostet, pulsen føk i taket og der stabiliserte den seg mer eller mindre resten av løpet, helt som forventet, jaddaaa! Jeg elsker teknisk sti og nedoverløping, men ikke den dagen og ikke når jeg ikke har fått trent som ønsket. Det skjedde derfor at jeg “ble observert gående” ved flere anledninger allerede mellom Sørkedalen og Fossum. Det mentale dommerpanelet var satt og aktivert: “Jeg tror jeg bør bestemme meg for å gå resten av løpet (det gjensto 23 km!), kroppen er helt i ulage, rare ubeskrivelige sensasjoner fyker gjennom meg, sikkert ikke bra for helsen, dette er ikke noe vits i når jeg ikke kan løpe optimalt, altså forbedre fjorårets tid”, osv osv. Tenkte til slutt at jeg skulle avvente videre tiltak til jeg kom til matstasjonen på Fossum. Plutselig var jeg på Fossum og før jeg klarte å orientere meg hørte jeg at navnet mitt ble ropt ut. Det var den reddende engelen Elisabeth (blogger på RW) og ektemannen, som sto klar med bøtte fylt med isvann og svamp og positiv energi. Følte meg som en havarert formel1 bil, som blir hanket inn på stasjonen til julskift og påfyll. Det funket faktisk. Avkjøling, påfyll av vann og potetgull, god stemning på stasjonen og fantastisk behandling ga meg nytt pågangsmot og revurdering av negative planer.

Misjon “avkjøl svimeferdige løpere med isvann og svamp”, eksemplarisk utført av Elisabeth.

Da jeg fortsatte mot Lysakerelven var formen bedre og det mentale dommerpanelet hadde pakket sammen for dagen. Lysakerelven er et stykke jeg vanligvis liker, men denne gangen var det vel mange bakker opp og ned. Jeg gikk de fleste oppoverbakkene og tiden for krampemekling mellom meg og leggene mine meldte seg. Jeg kom ut med en knepen seier.  Flere rundt meg snublet og falt. Nei, jeg spente ikke ben på dem! Årets utgave av Ecotrail var så tørr at støvskyen sto etter folk. Måtte bruke briller for å holde støvet unna øynene. Faren for å falle i år, skyldtes støvskred, i fjor var det gjørme.

Her har jeg gått inn i sommer party modus. Ser ut som om det er rett før jeg letter med de lange ørnearmene. Foto: Ecotrail, Sportograf.

Siste stykket fra Lysaker og inn til mål var det på med musikk. Jeg er typen som får endorfiner av å høre på latinsk dance. Jeg hadde for lengst skrudd av konkurransemoduset og tenkte at jeg like gjerne kunne glede meg over sydenvarmen, sommermusikk og glade mennesker, som badet og nøt solen. Jeg klarte faktisk å få en god opplevelse der jeg “subbet” mot mål. Det ble ikke poeng i løpestil under det løpet der, for å si det sånn.

Inne i målområdet på SALT sydet det i sydenvarmen. Årets Ecotrail handlet for min del om opplevelsen og menneskemøtene, ikke konkurranse denne gangen.

Vel i mål fikk jeg fylt på med nødvendig veske og tilbrakte noen timer sammen med meget hyggelige og inspirerende insta- og løpevenner. Det er så mange spennende historier blant løpere, som vitner om en utrolig ståpå-vilje og styrke. Helt imponert og rørt av hva vi som mennesker faktisk er i stand til, bare vi holder ut, trener og vil nok.

Årets utgave av Ecotrail Oslo må sies å være vellykket. Denne gangen var stasjonene godt utrustet, både med mat, drikke og velvillige frivillige. Målområdet SALT, var virkelig en flott oase for slitne og kokte løpere. Her kunne man velge og vrake i forskjellige etterløpsaktiviteter eller bare sitte ned og ta det rolig og komme litt til hektene igjen. Så tusen takk til arrangørene og alle frivillige!

Det ble ingen forbedring av tid, men heller ikke så gale som fryktet. Brukte 21 minutter lengre tid enn i fjor (3.25.14), kom på 5. plass i min aldersgruppe og ble nr. 42 totalt av 269 kvinner.