Den talentløse Mr. Nordås

Dette intervjuet stod på trykk i Kondis nr. 8 - 2020

Noen historier kan like gjerne starte med begynnelsen.

Innenfor sanddynene på Sele ser alle de som er ute og lufter seg i havkanten, en seksåring som bykser av gårde. Vi er på Jæren. Gutten med joggeskoene er gjerne i følge med faren og søsteren som er to år eldre. Et par ganger i uken løper han slik, for seg selv, på lang avstand fra noe friidrettsmiljø. Det blir gjerne fire-fem kilometer for hver tur, og han stopper ikke. Han blir sju og han blir åtte, og nå springer han så det gjør vondt, til han hiver etter pusten og det trykker mot det spinkle brystet. Etterpå nyter han den fantastiske følelsen av å ha løpt, av å være ferdig.

Narve Gilje Nordås vokser opp i et bygdemiljø på Voll, midt i det jærske matfatet. Guttene spiller fotball og håndball og kikker med vidåpne øyne på traktorer og store maskiner. Narve løper, og i løpingen har han noe som er hans eget. Drivkraften er også bare hans. Men aldri tenker han at han skal bli virkelig god. Aldri kaprer han medaljer i ungdomsmesterskap. Han kan se for seg at han løper en 10 000 meter i NM, at han har sin plass i toget som legger bak seg runde på runde på rustrød tartan. Men trene to ganger om dagen? Leve for dette? Nei.

Ja til en invitasjon

Tirsdag 9. september i 2014 har han rukket å pakke ut fra helgens UM i Haugesund. Det ble en fjerde- og en femteplass der, selvfølgelig ble det ikke noe bedre. 12 sekunder manglet opp til bronsen på 3000 meter og noen tideler på 800 meteren. Han har tenkt å gi seg nå. Valget er gjort, han skal stille i noen mosjonsløp, han skal fortsatt kjenne beina gå av seg selv på sine turer ute ved havet. Men det er også alt. Når han likevel snører på seg skoene og stiller ved Gisketjern like nedenfor Sandnes stadion i et mildt høstvær, betyr det at han har sagt ja til en invitasjon.

– Jeg meldte meg inn i Sandnes IL året før og fikk beskjed om at jeg skulle begynne i sprintgruppa. Teknisk lå jeg milevis bak de andre. Jeg har jo ikke noe talent, jeg hadde løpt og spilt fotball, og var ubrukelig i begge deler, men litt mindre ubrukelig i løpingen. Nå lå jeg langt bak i alle øvelser. Det ga ingen mestringsfølelse, for å si det sånn. Jeg bestemte meg for å slutte, sprint var ikke noe for meg. Men en av løperne i gruppen som Gjert Ingebrigtsen trente, Øystein Wergeland (for øvrig fortsatt en ivrig og god løper), sendte en melding. Kunne jeg ikke bli med på en trening der?

Økten startet klokken seks. Han kom halsende med et par sko som sikkert hadde 2000 kilometer bak seg og som han hadde tenkt å varme opp med, løpe intervaller med og jogge ned med. Han hadde ingen GPS-klokke og måtte spørre de andre hva de sprang intervallene på. Jakob Ingebrigtsen var der, Øystein og broren Jan Erik også. Henrik og Filip hadde sesongpause.

– Jeg fikk et «hei» og et smil fra Gjert. Det var en slags åpen trening, ikke sånn som nå. Vi løp 25 x 400 meter. Det lengste jeg hadde sprunget tidligere var 10 x 400 meter. Men vi gjorde det kontrollert, og jeg visste akkurat hvordan terskelfølelsen var. Etter tredje eller fjerde økten, sa Gjert: «Narve, kom her!» Han sto der med det berømmelige laktatapparatet sitt. Jeg hadde 2,5. «Hm, ja da kan du springe fortere», sa Gjert. Han var nok overbevist om at jeg løp med 10 i laktat.

Ikke bare medvind

Veien videre har ikke vært strak. På Jæren blåser det aldri bare medvind, naturligvis er det heller ikke sånn i friidretten. Men da, i september for seks år siden, tok Narve Gilje Nordås et valg. Løp til venstre i et T-kryss, i stedet for til høyre. Han hadde kommet til et miljø og et sted som fortalte ham at det er treningen som avgjør hvem som blir best, ikke talentet.

Alt som siden har skjedd i karrieren til Narve Gilje Nordås startet her, med den forståelsen.

Siden har han trent, jevnt og trutt. I perioder i og i perioder utenfor Team Ingebrigtsen. Men alltid langs det samme havet og på de samme skogstiene som han fløy av gårde på da han var en liten pjokk i T-skjorte og fotballshorts.

– Det tror jeg har betydd mye for at jeg ofte har holdt meg skadefri. Jeg startet tidlig og sprang kun på mykt underlag da jeg var ung. Jeg måtte generere all kraften selv. I dag får jeg høre at jeg har et spenstig steg. Det kan skyldes at jeg løp mye i løs sand, noe som samtidig var skadeforebyggende. Fremdeles løper jeg de fleste rolige turene alene på sti. Det henger igjen fra barndommen da jeg fant stor glede i akkurat det. Jeg springer innenfor sanddynene, på grassletter som er myke, responsive og flate, men ikke monotone, og jeg springer i skogene på Jæren. Sånn belaster jeg ulike muskelgrupper og får veldig fin variasjon i treningen. Jeg sykler ikke, jeg tråkker ikke på en ellipsemaskin, jeg løper når jeg trener.

En torsdag nå i høst har han krysset av for morgenøkten på hjemmebane når han etter oppvarmingen tar et par slurker med drikke, trykker «start» på den klokken han etter hvert fikk seg, og drar av gårde på langintervaller på Sandnes stadion sammen med Henrik Ingebrigtsen. Det er ikke lenge siden han ble nummer to på Hytteplanmila med 28.28, norsk aldersrekord i klassen M 20-22. Han var en del av Team Ingebrigtsen under Impossible Games på Bislett tidligere på sommeren. Han har i det hele tatt løpt oppløftende fort i 2020, som på en engelsk mile, der han står med den femte beste tiden i verden. I løpet av året har han satt personlige rekorder på alle sine banedistanser.

4 x sub 4:På et lite stevna i Arna løp Narve Gilje Nordås inn til det som fremdeles er verdens femte beste tid på 1 mile i år. (Foto: Bjørn Harald Bongom)

Bygger videre

Nå skal det bygges videre på fundamentet. Runde på runde løper de to. På sidelinjen står Gjert Ingebrigtsen og et filmteam som følger Jakob der han springer etter eget program denne ettermiddagen. Narve drar, kikker på klokka, det er to løpere i jevnt tempo. De stopper, sjekker klokka, veksler et par ord med treneren, trekker pusten dypt og setter fart på nytt.

Nå tåler han det. Takler de 150-160 kilometerne i uka, de doble øktene. Det var ikke alltid sånn. Det har tatt tid å komme hit hvor han er stabil på et nivå som tilsier at han under normale forhold rett og slett kan hekte på seg startnummeret og ganske sikkert løpe det som i en «ingebrigtsensk» verden kalles «bra», og som mange andre ser på som et par hakk kvassere enn som så. Det var dager og måneder da ingenting fungerte. For å bruke hans egne ord om løpingen, «våren 2018 var det ikke sånn at det bare raknet, det brøt sammen».

– Fram til sommeren 2017 hadde jeg aldri stått over en trening. Men da kom skadene. Jeg fikk stressreaksjoner i begge lårbeina, skade i ryggen, i ankel, legg, kne og oppå foten. Det var ikke alvorlige skader, men sånne som satt i, og de skyldtes en arrogant mentalitet. Jeg jobbet. Jeg sprang mye på asfalt og brød meg ikke om dempingen i skoene. Jeg tenkte ikke på om jeg fikk i meg nok mat. Søvn ble det for lite av. Fundamentet er svakt, det skal ikke mye til for å blåse det over ende, og det hele kulminerte på et hotellrom i Flagstaff, Arizona, våren 2018, forteller han og utdyper:

– I tre uker hadde jeg hatt så vondt i lårbeina at jeg nesten ikke kom meg opp av sengen. Treningsprogram fikk jeg av Gjert, men opplegget hans krever at løpingen følges av restitusjon. Nå var det slutt på kontakten. Han hadde advart meg, sagt at jeg måtte slutte med å arbeide, at jeg måtte sove, ellers ville jeg gå på en kjempesmell. Hadde han fortsatt å sende meg programmer, ville jeg nok også bare fortsatt. Men han stoppet, han tenkte nok at det var meningsløst. Og jeg lærte noe.

Sin egen trener

Narve Gilje Nordås var tilbake som sin egen trener. Alle faktorene han slet med, tok han for seg, en etter en. Men det ble blytungt. Han sprang to-tre ganger mer enn han hadde gjort bare noen år tidligere, og samtidig, han sprang mye langsommere. Trente hardt og tungt og ble knust i hver eneste konkurranse. Et år tok det før han igjen merket framgang, før det løsnet. Konklusjonen ga seg selv. Nordås skjønte at det lønte seg å jobbe hardt – og smart.

I fjor sommer dro han til U23-EM i Gävle, kvalifisert for 10 000 meteren. 19 av de 25 løperne i feltet hadde en bedre tid enn ham. På en god dag kunne han bli blant de femten beste, kanskje, muligens topp 10 om alt klaffet. Han lå på halen av feltet. Etter 7000 meter gikk han opp og satte fart. Når han først skulle løpe distansen og var i bra slag, ønsket han seg en god tid. Feltet ble sprengt. Han var nær ved å bli det selv også, men endte på sjetteplass med oppsiktsvekkende 28.59,04, bare 4 sekunder fra kravet til EM for seniorer.

– Et eventyr, sa han etterpå. Løpet endret hans egen oppfatning av hva som er mulig.

– Fra juni i år har jeg 100 prosent vært medlem av Team Ingebrigtsen, fått et program, løpt, trent styrke, drill og spenst med dem. Når jeg tidligere gjorde alt dette selv, ble det ikke det samme. Det er fint å ha en gruppe å lene seg på. All treningen tar tid, to-tre timer for hver økt, men det skaper et sterkt fundament. Og etter hvert går det av seg selv, det koster ikke noe. Det er digg å legge ned et så stort arbeid.

Programmet følges

– Er opplegget veldig annerledes enn om du la det opp selv?

– Nei, nei, det er bare mer grundig, og det gjennomføres mye bedre. Programmet følges, det blir gjort. Det er ikke noe å tenke over, står det i programmet så blir det sånn.

– Fra a til å?

– Ja, og det er ekstremt viktig. Ikke på kort sikt, men over tid bygger det et sterkt fundament i forhold til å unngå skader. Nøkkelen til å løpe fort er kontinuitet. Holder du hjulene i gang, og får lagt ned så mye arbeid som mulig uten å bli skadet, da blir du god.

– Så hvordan balanserer du livet ditt?

– Jeg har landet veldig fint. Jeg jobber ikke, men studerer fullt til maskiningeniør på Universitetet i Stavanger der det er lite møteplikt. Studiet legges opp etter treningen. Øktene går når de skal. Jeg sover til jeg har fått den søvnen jeg skal ha. Jeg dropper ikke et måltid for å lese til en eksamen. Men det er fint å ha noe annet i livet som også gir mestringsfølelse, og som gir trygghet. Når jeg slutter å springe, er kontoen bunnskrapt. I og med studiene vil veien ut i hverdagslivet da være halvert, jeg slipper å gå på skole og ikke ha noe liv før langt ut i 30-årene.

– Hva gir deg glede ved løpingen?

– Framgang i det daglige. En rolig økt ute ved jærstrendene, med sjøluften og det myke underlaget. Når jeg kjenner at det flyter, kanskje det småregner, kanskje det er litt sol, og jeg opplever løpingen i sin enkleste form og den ikke koster noe, svarer han.

Lagtempo:2000 meteren under Bislett Impossible Games ble en manifestasjon av styrken til Team Ingebrigtsen. (Foto: Bjørn Johannessen)

OL-kvalifisering

På Sandnes stadion flyr kråkene over en himmel i ferd med å mørkne. Narve Gilje Nordås tenker at han befinner seg i en god posisjon. Står han i dette, kan han trene i et strengt, kontrollert og fokusert regime fram til neste år, blir han skuffet om det ikke medfører en OL-kvalifisering.

– Holder jeg kontinuitet i et år til, forblir skadefri i et år til, kommer alle utenom meg til å bli sjokkert.

– Hva betyr løpemiljøet i den forbindelsen?

– Det er ekstremt viktig. Om det ikke eksisterte en gruppe som Team Ingebrigtsen hadde jeg ikke vært der jeg er i dag, jeg ville bodd i en annen by og jeg ville studert. Ingebrigtsen-familien har bygget opp et toppidrettsmiljø som er uvanlig å finne ute i et idrettslag.

– Nå løpes det fort over hele landet?

– Folk er trappetrinn for hverandre. Når jeg når et nivå, er det andre som tar det neste, og da skal jeg også bli bedre. Denne dominoeffekten startet på Lura. Jeg så nettopp på den nasjonale statistikken for 10 000 meter i 2020. Godt over 20 løpere er under 30 minutter på distansen. For et par år siden var det fire-fem. I 2010 bare én person, og han het Sondre Nordstrand Moen. Sub 30 er helt dagligdags.

– Du løper distanser fra 1500 meter til halvmaraton. Er det spekteret ditt?

– Det er spekteret, det er utholdenhetsidrett. Er du god på 1500 meter og i bra form, vil du være god på halvmaraton også. Det er justeringer som gjør om du kan springe fort på den ene eller den andre distansen.

– Hvordan snevrer du inn i 2021?

– 1500, 3000 og 5000 meter. Skal jeg på lang sikt bli god nok på 10 000 meter og halvmaraton, må nivået opp på de kortere distansene. Planen er å peake på 10 000 meter i 2024. Da skal det være OL i Paris. Hva som skjer etterpå, må jeg vente med. Økonomi spiller inn. Toppidrett er også usunt, og det er et spørsmål om hva helsa holder til.

Overdrevent beskjeden

– Hvilken rolle har du i Team Ingebrigtsen?

– Overdrevent beskjeden. Jeg snakker meg selv ned. De andre er mye bedre enn jeg, men samtidig, så mye dårligere er jeg heller ikke. Slår jeg dem på intervallene, kan de kanskje tenke, «hvordan kan jeg bli slått av ham, et talentløst «naud» fra Voll.»

– Tror du ikke at du blir avslørt?

– Etter hvert faller nok noe av den historien i fisk. Men jeg prøver å holde liv i bildet av den talentløse løperen fra Jæren.

Narve Gilje Nordås

Alder: 22 år
Bor: På Voll, Jæren
Yrke: Student
Sivil status: Singel
Klubb: Sandnes IL
Trener: Gjert Ingebrigtsen
Idrett: Mellom- og langdistanseløper.
Perser: 3.39,15 på 1500 m, 3.56,62 på mile, 7.50,57 på 3000 m, 13.33,39 på 5000 m, 28.20,55 på 10 000 m, 1.04.57 på halvmaraton
Meritter: Nordisk og norsk mester 1500 m innendørs 2020, NM-gull 5000 m 2020, NM-sølv 10 000 m 2019 og 2020, 6. plass 10 000 m U23 EM 2019. 5. plass 10 000 m junior-EM i 2017.

Ei vanlig treningsuke for Narve Gilje Nordås

Trener Gjert Ingebrigtsen sier dette om sin elev:

– Narve har vært i systemet over lang tid og tålt litt og litt mer for hvert år. Men han hadde mange fikse ideer, skulle løpe halvmaraton og maraton, jobbe som avløser og på Löplabbet. Han ødela seg. Det stilles relativt høye krav for å være med her. Men gjør du det rett, er opplegget nesten en garanti for at løpingen vil funke. Det er strukturen i bunn som er så viktig. Den største feilen er å flytte på øktene eller å springe for fort. Da roter du det til. Du må bare gi det tid, kanskje tar det tre år, og underveis må du være villig til å gjøre det som skal til.

Slik ser en ordinær løpeuke ut

Mandag
Rolig løping samt diverse løpsspesifikke øvelser

Tirsdag
Intervalldag

Onsdag
Som mandag

Torsdag
Som tirsdag

Fredag
Rolig løping

Lørdag
Medium harde intervaller

Søndag
Rolig løping

Narve Gilje Nordås spurta fra sterke løpere da han vant 1500 meteren i innendørs-NM sist vinter. (Foto: Arne Dag Myking)