Drømmen knust av toget

Etter å ha løpt i over 14 timer og blitt nummer seks, tok norsk-svenske Borgersen seg god til til å prate i målområdet.

Dette i kontrast til kvinnen på plassen foran henne, italienske Guiditta Tuirini. Straks hun hadde passert den etterlengtede målportalen, skjente hun tre meter til siden og kollapset under sperringene, der hun ble liggende.

Borgersen derimot framsto uforståelig fresh og opplagt der hun ble stående i gågata hvor de grønne apotekkorsene lyste varsler om 34 grader celsius i den skyggen som ikke fantes.

Fattige to minutter var det mellom Borgersen og Guiditta etter over 14 timers løping. Det er som et drøyt sekund på en 3000 meter. Og sekundet – det skyldtes toget:

– Jeg hadde satt meg som mål å bli topp fem. Ned den siste bakken på tusen høydemeter hadde jeg øyekontakt med Tuirini. Jeg var rett bak henne da vi kom inn i byen. Plutselig gikk det to togbommer ned midt mellom oss. Jeg sto der på feil side da toget passerte. Hun løp videre. Da kokte det inni meg.

– Kom det noen gloser?

– Nei, men jeg rakk å tenke at det minste togføreren kunne gjort, var å fløyte til meg.

Spesielt forhold
38 år gamle Elisabeth Borgersen er relativt fersk som løper. Likevel er hun en veteran på distansene i Chamonix. Hun har fullført Kilometre Vertical (1000 hm), OCC (54 km), CCC (102 km) og TDS (123 km). Hun svarer slik når vi spør om hvorfor hun kommer tilbake til byen ved foten av Mont Blanc-massivet gang etter gang.

– Fjellene her i Chamonix er helt spesielle. De er mer mektige enn andre steder. Jeg pleide å komme hit for å drive med alpin klatring før jeg begynte å løpe. Faktisk møtte jeg også mannen min her, så jeg har et spesielt forhold til byen, forteller Elisabeth og gir et kyss til ektemannen Skjalg Gjengedal, som var støttemannskap under 90 kilometeren den 27. juni.

– Hun prøvde å være morsom kvelden før løpet og spøkte med at hun kunne rekke å løpe Verticalen etter at hun kom i mål, forteller han.
– Ja, og jeg rakk det jo, ler hun – og peker opp mot rekken som snegler seg fra kirken og oppover under taubanen mot Plan Praz.

– Men jeg skulle hatt en veldig stor pengesum dersom jeg skulle begynt på den bakken nå.

Smelta ost
Elisabeth Borgersen betegner 9-mila i årets Mont Blanc Marathon som sin beste løpsopplevelse noen gang. Ehm: De første tre milene.

– Da fløt det så lett. Jeg bare kosa meg. Jeg hadde vært her i to uker før løpet og studert løypa godt. Jeg holdt skjema og visste at jeg lå an til 14 timer og en plass blant topp fem.

Langdistansen startet klokka 04 om natta, så de første milene ble unnagjort i mørket.

– Da jeg kom til byen Le Tour etter 73 kilometer, ble det grusomt varmt. Jeg følte meg som smelta ost. Det ble mer gåing derfra enn planlagt.

– Var du i tvil om du skulle klare å fullføre?

– Nei, aldri. Det er ikke uten grunn at brødrene mine alltid har sagt at jeg er sta som en pissmaur.

– Hvordan var den indre dialogen da det gikk som tyngst?

– Jeg minnet meg selv om hvordan det var under OCC for tre år siden. Også da var det veldig varmt, men jeg overlevde mentalt og fysisk. Det tenkte jeg på underveis.

Smarte triks
Ultraløperen fra Bærum hadde smurt salt på brødskivene sine for å erstatte saltet i svetten underveis. Andre triks hun tok i bruk var:

• Hun puttet snø i capsen og lot den langsomt smelte mens hun løp, slik at hun fikk avkjølende vann rennende ned i nakken.
• Hun fikk et tørkle med isbiter i som hun brukte til å kjøle seg ned underveis. Ektemannen Skjalg hadde kjølebag i sekken, slik at han stadig kunne fylle på med mer is.

– Begge deler fungerte veldig bra. Dette er triks jeg tar med meg videre til neste gang.

– Og hva er neste gang?

– Jeg skal være med på TDS her i august. Egentlig sto UTMB (167 km) for tur, men i og med at TDS i år er forlenget til 145 kilometer, ble det fristende å få det med seg. Denne løypa er ekstrem, den har hele 9200 høydemetere!

– Så du liker bakker?

– Ja, jeg er best oppover. Jeg er også brukbar nedover. Bortover er jeg dårligst.

Bakkene i Bærum
Svenske Borgersen kom til Norge allerede i 1987 da mammaen hennes giftet seg med en nordmann. Hun snakker norsk uten noen aksent, men løp med et lite blågult svensk flagg på startnummeret i Chamonix.

Med bolig i Bærum er det ikke så lett å få til nok høydemetere i treningen på hjemstedet. Men rett som det er tar Borgersen turen til Wyllerløypa i Sørkedalen. Der løper hun gjerne 6-10 repetisjoner opp alpinbakken som har 300 høydemetre i forskjell på bunn og topp.

– Man må bruke de mulighetene man har. Vil man, så kan man som regel. Men ja, jeg skulle jo ønsket at jeg hadde oppdaget fjellløpingen tidligere, erkjenner Elisabeth Borgersen.

Elisabeth Borgersen var knapt kommet i mål før hun begynte å glede seg til nye løp i de mektige fjella rundt Chamonix. (Foto: Runar Gilberg)

Elisabeth Borgersen ble nr. 6 på 90 kilometeren i Mont Blanc Marathon

Norsk fjerdeplass i meget varm Vertical KM i Chamonix

Tre norske pallplasser på 10 kilometeren i Mont Blanc Marathon

10 norske fullførte 23 kilometeren i Mont Blanc Marathon

Maratonferd mellom himmel og et hett sted