Vignett-kondiskommentaren.jpg

5
Kondis 7 • 2017
«Varmt, skyet vær. Jeg tar utstyret mitt ut av
bilen og setter sammen sykkelen. På terras-
sene står turister og innbyggere og ser på. Ikke-
sykkelryttere. Tomheten i livet deres sjokkerer
meg.»
Sitatet over er hentet fra det lille mesterver-
ket av en bok, «Sykkelrytteren» av Tim Krabbe.
Det er et sitat jeg ofte har i bakhodet enten jeg
sykler eller løper.
I dag – to dager etter årets Oslo Maraton – er
det lett å ha det i bakhodet. For vi mennesker
er noen rare dyr! Selv hadde jeg gleden av å stå
som løypevakt ca. 1 km før mål på 10 kilomete-
ren. Der var det veldig mye trafikk av folk som
skulle passere.
Det som slo meg, er at de fleste har absolutt
ingen respekt for løpere som prøver å gjøre sitt
beste samtidig som de er slitne. Og jeg tenker
med en gang litt i retning av sitatet – at de ikke
har den fjerneste anelse om hva som skjer. For
jeg tror og håper at dersom hadde folk vært
borti trening og konkurranser, så hadde de
respektert de som løp en eller annen distanse
lørdag – og ventet den lille stunden det tar. Selv
politiet hadde en ganske vanskelig jobb der, for
folk ignorerte også dem!
Ordinær folkeskikk
Jeg sier absolutt ikke at vi har enerett på gater
og veier, men vanlig ordinær folkeskikk skal
man kunne forvente uansett. Nå gikk det bra
der jeg stod, men det skyldtes like mye vaktene
sin innsats, som de som på død og liv skulle
passere.
For meg som er genuint opptatt av at vi
skal bevege oss, er det på tross av det jeg har
skildret her, veldig moro å stå og se på. Å se
folk i alle aldre og i alle størrelser løpe gjør
meg veldig glad, og jeg kan gjøre det i timevis.
Jeg beundrer alle de som går til start med en
ting for øyet – nemlig det å komme seg til mål.
Alle har ikke like stor kapasitet eller like gode
forutsetninger, men de gir likevel alt. Det krever
ganske mye guts.
For meg blir det da helt obligatorisk å stå og
heie på alle sammen uansett fart. Du kan lese
ganske mye ut av en løpers ansikt når du står
slik og heier. Lidelsen står noen ganger helt i
stil med grimasene som gjøres. Noen er også
helt i sin egen verden og har nok ganske mye
boblende rundt i eget hode. Det gjør det hele
enda mer fascinerende å se på.
Til og med folk jeg aldri trodde jeg ville se
løpe, dukker opp. Gamle kompiser – kall det
svirebrødre – som alltid har vært mer opptatt av
helt andre greier, er stolte som haner når de ser
meg. Det er veldig kult å få med seg.
Gladiatorene
Løping er enkelt og likevel ikke noen enkel
øvelse. Poenget er jo å komme seg fra A til B, og
stopper en opp, går tiden fort. Jeg har jo vært
der selv noen ganger, at det har stoppet opp, og
jeg har mye å lære av de som på mange måter
slåss en ganske så tøff kamp der bak. I mine
øyne er dette de virkelige gladiatorene, og en
gladiator skal en ikke kimse av!
Så får vi som er litt raskere heller gnåle over
mangelen på egen suksess til vi blir grønne i
trynet. For min egen del vet jeg innerst inne at i
forhold til ganske mye annet så er det en baga-
tell at tida helst skulle blitt litt bedre.
Høsten har mange fine løp å by på, så ikke
legg deg ned for å hvile frem mot jul ennå.
Hold det gående og husk at det å bli heiet på
er noe vi alle setter pris på, uansett hvilke tider
vi løper på. Den lille oppmerksomheten har vi
alle tid til

Du kan klare mer enn du tror

Jeg er mer enn sånn halvveis interessert i sport. Noen vil kanskje si jeg er en sportsidiot, og jeg kan nok ikke akkurat nekte for det. Så for meg som egentlig er ganske lat, så er det enkelt å tilbringe en hel helg foran tv-en med diverse idretter å se på. Som regel prøver jeg jo å trene selv først da, for det nytter ikke med en president som bare sitter foran tv-en!

Sist søndag fant jeg ut hvordan jeg kunne se London Marathon live, så da ble det 2 timer, 2 minutter og 37 sekunder sittende på sykkelrulle, mens jeg så Eliud Kipchoge løpe rundt i Londons gater. For en sportsidiot som meg, så er det å se de store gutta løpe maraton på tv heftig. Og man kan jo ikke si noe særlig annet enn at det Kipchoge driver med er stor idrett. Det mest fascinerende var å se hvor uberørt han så ut hele veien. Har verden sett en bedre maratonløper noen gang?

Alt er mulig
Jeg ble akkurat passe motivert av å se på han, så min egen sykling gikk veldig lett – selv med en maraton i Bergen dagen før i beina. Og jeg tenkte for meg selv at hvis han går for under 2 timer på maraton, så skal søren meg jeg gå for under 3 timer! Og da våknet gnisten i meg igjen gitt. Så enkelt kan det være å få motivasjon faktisk. Og så får vi heller se hvem av oss som eventuelt når målet først. Alt er faktisk mulig – det handler bare om å prøve.

Noe jeg også så i Bergen dagen før. Det fine med løping er jo at det er for absolutt alle; det handler jo altså bare om å prøve – og å tørre. Og så lenge man er sånn passe realistisk i målsettingen, så går det som regel bra. Vi vil jo alltid gjøre vårt beste, men det vi glemmer, er jo at vi ikke er bedre enn det vi gjør akkurat den dagen. Vi er jo ikke maskiner, vi er mennesker – selv om det kan virke som Kipchoge er en maskin da.

Jeg så mange mennesker i Bergen. For det fine der er at hele løpet er ganske komprimert. Dermed løper du hele tiden med løpere som er i andre faser, noe som gir meg inspirasjon. Så på slutten av min maraton endte jeg opp i en spurtduell med en stafettløper opp den siste, lille brosteinskneika på Nordnes. Ganske morsomt å gjøre sånne greier, for da får jeg i hvert fall noe annet å tenke på noen minutter. Og igjen så viser det seg jo at jeg klarer mer enn jeg tror.

Det mentale
Jeg tror kanskje maratonløping handler litt om det – å klare mer enn du tror. Og tilbake til den godeste Kipchoge, som har sagt at maraton handler mye om det mentale, noe som igjen har vist seg å være ganske riktig for mitt vedkommende. For jeg har sjelden trodd nok på at jeg ville klare det jeg hadde som mål før start. Da går det som regel ikke helt etter planen heller.

Så kjære medlem, når du er ute og trener, drøm deg litt bort, se mulighetene som ligger foran deg. Og ikke ha noen negative tanker. Du kan klare mer enn du tror, og om drømmen kanskje er litt urealistisk, så får du i hvert fall et lite friminutt fra hverdagen. En skal ikke kimse av det. Sånn sett er det godt å være en kondisjonist!

President i Kondis
Tim Bennett

Denne kommentaren sto også på trykk i Kondis 4-2019.

Tim Bennett (54) har vært styremedlem i Kondis siden 2003, og organisasjonens president siden 2009. I det sivile er han ansatt som applikasjonsforvalter på IT-avdelingen i TDC AS. Som idrettsutøver er han både allsidig og svært aktiv med deltagelse i sykling, triatlon og løping på alle mulige distanser.