Hvordan omstille seg når konkurransemålet forsvinner?

Det finnes kun et fåtall som hadde OL som årets hovedmål. Enda færre hadde ambisjoner om å ta OL-medalje i øvelsen roing. Men det er enormt mange som på grunn av avlysninger og utsettelser har mistet det de opprinnelig hadde som årets store konkurransemål.

Uansett om ambisjonsnivået var OL-medalje eller ny pers i det lokale mosjonsløpet, så gjelder det å omstille seg når det planlagte konkurransemålet blir utsatt eller avlyst.

Ett år lenger fram i tid
Nylig hadde Norges Roforbund en livestreaming på youtube der flere av Norges OL-håp i roing deltok. Nærmere bestemt Are Strandli, Kristoffer Brun og Kjetil Borch. Alle tre har blant annet både VM-gull og OL-bronse fra tidligere mesterskap. Med var også landslagets trener Johan Flodin. Samtalen dreide seg blant annet om hvordan omstille seg når det hovedmålet du har trent for i fire år plutselig blir utsatt med ett år.

I den opprinnelige planen skulle "tidenes formtopp" for de OL-uttatte utøverne komme om 4 måneder. Målet er fremdeles det samme, men befinner seg nå isteden 16 måneder fram i tid.

14 dagers karantene
Da korona-epidemien eskalerte var landslaget i roing på treningssamling i Portugal. De måttte pakke sammen og dra i hui og hast. Ved ankomst Norge fikk de, som alle andre, 14 dagers karantene.

Landslagstrener Johan Flodin forteller at utøverne har vist ulike reaksjoner på at OL nå er utsatt til neste år. Noen utøvere er eldre og har levert resultater i verdenstoppen gjennom mange år, mens andre er yngre og synes det er bra med utsettelse for således å få et år ekstra med trening. Ulike personer har ulike måter å reagere på.

– Vi har hatt en del gruppesamtaler, og selv om reaksjoner som kommer er ulike, så er de naturligvis alle helt rette og riktige. For min del så har det også vært litt sorg i at vi ikke lenger kan gjøre det som vi hadde planlagt. Jeg syntes vi lå strålende bra an til årets OL da vi i full fart måtte forlate treningsleiren i Portugal for noen uker siden, forklarer svenske Johan Flodin som siden 2013 har vært trener for det norske rolandslaget.

– OL er fremdeles målet, men det er en ny utfordring at man nå skal klare å være i sitt livs form om ett år og fire måneder. I år kan det hende det ikke blir noen sesong i det hele tatt. Dette er en utfordring i forhold målsetninger, hovedmål og formtopping denne sesongen, tilføyer Flodin.

Men utsettelsen av OL kom selvfølgelig ikke som noen overraskelse.

– Allerede tidlig begynte vi å snakke om at uansett hva som skjer, så skal vi klare å skaffe oss en konkurransefordel ut av det. Vi skal håndtere dette bedre enn våre konkurrenter. Vi er derfor ved godt mot, og slik verden ser ut i dag, så er det vel ingen som mener utsettelse av OL var en gal avgjørelse, kommenterer Flodin som fremdeles håper at det skal bli en slags sesong i år også, for eksempel i form av et europamesterskap i slutten av september.

(Artikkelen fortsetter nedenfor bildet)

Landslagstreneren:Etter selv å ha vært roer på elitenivå, med to VM-sølv og 6. plass i OL i Atlanta i 1996 som best, begynte svenske Johan Flodin i 2013 som trener for det norske rolandslaget. (Foto: privat)

En ny treningshverdag
Selv om de så utsettelsen komme, forteller Are Strandli at det likevel var en litt sjokkartet opplevelse at OL ble utsatt såpass kort tid igjen til arrangementet.

– Utsettelsen har for oss alle resultert i en omveltning i treningshverdagen, men det går fint likevel. Det er individuelt hva som passer, men for min del handler det om å prøve å nullstille seg og gjøre litt lystbetonte ting. Holde treningen oppe selv om det blir veldig annerledes enn hva som var planen. Det er viktig å beholde strukturen og ha litt rutiner. For meg hjelper det å ha en jobb å gå til og dermed få tankene bort fra roing og usikkerheter knyttet til årets sesong, forteller Are Strandli.

Sammen med makker Kristoffer Brun tok han bronse i dobbeltsculler lettvekt sist OL ble arrangert.
– Det var et antiklimaks at målet som fort begynte å nærme ble flyttet med 12 måneder. Luften går litt ut av ballongen idet man får beskjeden, men så er man nødt til å nullstille seg og tenke litt nytt og annerledes om hva man skal gjøre framover. Når man har hatt fire måneder uten noe annet enn roing på programmet, så blir det et stort tomrom som skal fylles med noe annet. Men jeg tror vi er flinke til å finne løsninger og alternativer, sier Kristoffer Brun.

Hardtrening eller sofa?
Også Kjetil Borch, som i 2016 tok OL-bronse sammen med Olav Tufte, er enig med sine to ro-kolleger på landslaget.
– Det er litt spesielt at mesterskapet blir utsatt med et helt år. Det gjør helt klart noe med motivasjonen når tiden igjen til konkurransen plutselig firedobles. Det finnes ingen fasit på hvordan man bør reagere i en slik situasjon. Derfor tror jeg det er viktig å stole på at det som en føler er bra for en selv er det rette å gjøre. Så må en selv finne ut av om det betyr å legge seg i hardtrening eller legge seg på sofaen - eller et sted imellom, smiler Kjetil Borch.

– For min del har det vært veldig viktig å komme seg vekk fra roing og gjøre ting man ellers ikke har tid til. Trene alternativt og få tankene over på noe annet. Det er nå 16 måneder til OL. I 15 av dem skal jeg ha kvalitet, så da er det viktig for meg å i alle fall bruke en måned nå på andre ting, forteller Borch og sier at han allerede nå, etter å ha vært i karantene i to uker, har begynt å glede seg til å komme på vannet igjen.

(Artikkelen fortsetter nedenfor bildet)

OL-medalje:I 2016 tok Are Strandli og Kristoffer Brun OL-bronse i lettvektsklassen i dobbeltsculler. Årets store mål var selvfølgelig å ta ny medalje i Tokyo til sommeren, men det konkurransemålet ble nylig utsatt met ett år. (Foto: Caroline Dokken Wendelborg/NIF)

Høstpreg over treningen
Roerne forteller at det akkurat nå er litt høtspreg over treningen deres.
– For tiden gjør jeg treningen litt mer lystbetont og ser det samtidig som en kjempeanledning til å jobbe med ting man vet man burde forbedre - slik som for eksempel basistrening og stabilitet, forteller Kristoffer Brun.

Makker Are Strandli forteller at han selv ikke er så veldig glad i mye mengde og store, lange rolige treningsøkter,
– Derfor kjører jeg heller litt korte, harde økter. I tillegg har jeg kjørt litt bakke- og løpsintervaller. Vanligvis hadde jeg ikke gjort det på denne tiden av året, men akkurat nå gjør jeg ting som motiverer meg og som jeg synes er gøy, forklarer Strandli om treningen sin i øyeblikket.

Dette i motsetning til Kjetil Borch som for tiden prioriterer mer mengde og lavere intensitet.
– Annenhver dag har jeg kjørt langtur på sykkel, minimum 2,5 timer, med intensitet mellom I1 og I2. De andre dagene kjører jeg styrke eller basistrening i omtrent en time. Tirsdager har jeg kjørt bakkeintervaller, enten på sykkel opp Tryvann i Oslo eller på beina i Grefsenkollen. Da har det vært intensitet fra I3 til I5 og 5 x 7 minutters lange drag. Dette for å holde pumpa igang og gi kroppen signaler om at den ikke skal gå helt i dvale. Ellers har jeg en ganske løs timeplan. Jeg er litt i høstmodus. For oss som har siktet mot OL i fire år nå, så tror jeg det er viktig å gi seg selv litt slakk og gjøre ting som gir energi, mener Kjetil Borch.

Og trener Johan Flodin konkluderer:
– Akkurat nå blir det en litt mer lystbetont variant av treningen vi pleier å ha på høstsamlinger. Men når vi etter hvert får en form for målsetning denne sesongen, så kommer vi til å gå inn i en minisyklus der vi bygger opp litt mer volum, lengre drag og forsøker å få en formtopp ut av det, avslutter Flodin.