Arne Kvalheim snakket høyt og backet uttalelsene med beina

Intervjuet stod på trykk i Kondis nr. 1–2023

Arne Kvalheim skrev norsk idrettshistorie i 1960- og 1970-årene, med blant annet elleve NM-gull, kongepokal, åtte norske rekorder, EM- og OL-deltagelse på løpe-CV-en. I 1967 ble Arne første nordmann under den mye omtalte 4-minuttersgrensen på én engelsk mil og året etter løp han 1500 m på 3.38,5 på den gamle grusbanen på Bislett Stadion. Med slike meritter vil navnet Arne Kvalheim for alltid stå skrevet med gullskrift i norsk idrettshistorie. Han er per definisjon også høyst verdig betegnelsen Kondis-legende.

Treningen i barneårene

I barne- og ungdomsårene var det likevel lite fokus på kondisjon. Da Arne var guttunge i 1950-årene fikk man faktisk ikke lov til å konkurrere på distanser lengre enn 100 meter

– Det var ansett som skadelig. Jeg var alltid med, men jeg var ikke rask nok, så jeg ble slått ut i forsøksheatet i alle stevnene jeg deltok i.

Noen mener det å fokusere på kortere distanser enn man konkurrerer i, vil kunne utvikle egenskaper man får stor nytte av seinere. Slik kan man anse forbudet fra lengre løp som hell i uhell. I dette tilfellet er Arne fundamentalt uenig.

– Snarere tvert imot. Du ser på Jakob Ingebrigtsen, som løp mye og langt i ung alder. Det gir et helt annet kondisjonsgrunnlag. Det var først da jeg ble 16 år og fikk lov til å løpe lenger, at jeg begynte å gjøre det bra.

Kanskje enda mer oppsiktsvekkende var barne- og ungdomsårenes organisering av langrenn. Barna fikk ikke lov til å gå så fort de kunne på ski. Fremfor tidtaking ble det fokusert på stilkarakter. I «stillangrenn» var dommerne gjemt i skogen og vurderte løpernes stil på lik linje som vi nå kjenner fra hoppsporten.

Aktiv hele dagen

Til tross for at fokuset i denne perioden ikke var på kondisjon, drev Arne med idrett hele dagen.

– Selv om vi ikke hadde noe systematisk og organisert trening, var vi aktive hele dagen – det var rett og slett ikke noe annet å drive med. Vi spilte ishockey, gikk på ski, spilte fotball, løp i terrenget og var generelt aktive hele dagen. Vi tenkte overhodet ikke på at vi skulle bli idrettsfolk. Det var rasjonering på alt, vi hadde ikke TV og der jeg bodde var det kino én gang i måneden.

Da Arne ble 16 år ble alt mer organisert. Han trente i denne perioden med Tjalve tre ganger i uka. Treningsuken ble bygd opp rundt én kortintervall, én langintervall, samt én fartslek eller langkjøring. De andre dagene i uka løp man på egenhånd hjemme.

Arne fokuserte på 800 og 1500 m. Han opplevde umiddelbar fremgang og var raskt i norgestoppen. Fremgangen skyldes likevel ikke typisk terskelbasert trening, som man ser hos mange fremgangsrike mellom- og langdistanseløpere i dag.

– Vi trente mest som 800 m-/1500 m-løpere, med én økt med drag på 200 m eller 300 m. Samtidig hadde vi den ene økta i uka der vi løp 5-6 x 1200 m eller 1500 m.

Arne forteller at treningsgruppa ikke hadde et bevisst forhold til intensitetsstyring. Så lenge intervallene ikke ble løpt på bane, hadde de heller ikke kontrollmålt distansen. Laktat og puls var ikke en naturlig del av ordforrådet.

– Det hadde vi ikke noe begrep om. Vi løp så fort som forholdene tillot det. Vi lærte over tid å porsjonere kreftene så vi evnet å løpe alle dragene omtrent like fort. Jeg trengte ikke noe laktatmåling for å skjønne at jeg løp for fort. Det kjente jeg i beina og på kroppen.

Arne minnes at han i en alder av 20-21 år var den første i Norge som begynte å løpe to økter om dagen. Det besto gjerne av en halvtimes joggetur på morgenen og deretter en intervalløkt eller ny joggetur på ettermiddagen. Treningen ble gjennomført under svært enkle kår og med enkel organisering.

– Om vinteren løp vi på hardtrampet snø med piggsko i Frognerparken. Vi løp 200 metere og jogget tilbake i pausen. Det var ikke målt opp, men dragene var på 30-32 sekunder. På de lange dragene løp vi litt raskere enn langkjøringsfart med et par minutters pause. Ellers var det mye løping i marka. Det var fast innslag helt fra jeg var liten.

Før tartanens tid:Mange av de gode tidene Arne Kvalheim løp på, ble oppnådd på grusbaner. Her ser vi han i duell med den australske storløperen Ron Clarke på en heller våt versjon av Bislett i 1969. (Foto: supplert av Arne Kvalheim)

Leppa fra Grorud

Arne forteller nokså beskjedent og fremstår generelt svært ydmyk. Han er likevel tydelig på at det ikke var slik han ble oppfattet. Som en tidlig utgave av Petter Northug var ikke Arne redd for å fremstå kjepphøy og melde om høye ambisjoner. Under Arnes år i USA ble sammenligningene raskt dratt mot Mohammed Alis vesen. Enkelte omtalte han dermed også som «Cassius Clay» – Alis opprinnelige navn. Selv ble Mohammed Ali kalt «The Louisville Lip», og ettersom Arne på mange måter ble norsk løpings svar på Mohammed Ali, bar han etter hvert kallenavnet «Leppa fra Grorud».

– Jeg meldte at jeg skulle vinne – litt på fleip og litt på alvor. Folk var ikke vant til å høre sånt. Idrettsfolk var gjerne beskjedne og sa de skulle gjøre sitt beste. Jeg sa blant annet i 1968 at jeg skulle slå Ron Clarke på Bislett. Det gjorde jeg ikke.

Arnes selvtillit preget også hvordan han gjennomførte løpene sine.

– Jeg løp alle løpene for å komme først i mål – jeg brydde meg aldri om tiden. Det tapte jeg nok mange løp på. Det ga nok også flere dårlige tider ettersom jeg sprakk mange ganger. For å være på skuddhold til å vinne prøvde jeg å henge med selv om motstanderne var bedre. Det var nok mitt særmerke som løper. Bortsett fra i 1974 vant jeg stort sett de løpene jeg deltok i, men jeg vant aldri i internasjonale mesterskap.

Arne er ikke like rask til beins som for 50 år siden, men han er fremdeles like munnrapp når han tilføyer:

– Det heter jo kappløp for f***. Det handler om å komme først i mål! Derfor liker jeg ikke alle disse harene og at man skal komme inn på sjetteplass å være dønn fornøyd. Det var aldri jeg.

Brødrene:Etter hvert fikk Arne selskap av sin lillebror Knut på både trening og i konkurranser. Her leder Knut an med Arne skrått bak under en landskamp på Bislett i 1970. (Foto: Sportsboken 1970)

Høydepunkter og nedturer

Arnes særegne væremåte og løpestil ga både store oppturer og forsmedelige nedturer. Han minnes sine åtte norske rekorder, elleve NM-titler, samt det å være første nordmann under fire minutter på én engelsk mil. Det er likevel én prestasjon Arne rangerer over disse.

– Jeg rangerer 1500 meteren på den gamle grusbanen på Bislett i landskamp mot Spania høyest. Jeg hadde drahjelp på førsterunden, deretter ble det sololøp i tre runder. Sluttiden ble 3.38,5 og jeg vant med fire sekunder.

Ifølge det internasjonale friidrettsforbundet er Arnes 7.44,8 på 3000 m rangert høyere. Arne understreker at det hører med til historien at Bislett da hadde fått fast underlag. Uten å spekulere i hvor mye fortere han faktisk kunne løpt den gangen med mer moderne teknologi, sier det i hvert fall en del at han rangerer persen på 1500 m over persen på 3000 m seks år seinere.

– Det er helt umulig å si hvor mye de nye banedekkene har å si, så det blir bare spekulasjoner. Det viktigste er nok at man kan trene mye hardere med de nye skoene. Man tåler mer løping.

Som hardbarket toppidrettsmann minnes Arne vel så godt sitt største nederlag: Da han ble slått ut i semifinalen i OL i 1968. Det året hadde han fjerde beste tid på 1500 m før mesterskapet. Sånn sett burde han vært representert blant de tolv i finalen. Løpsopplegget i semifinalen passet ikke Arnes egenskaper, og han angrer på at han ikke tok kommandoen selv.

– Jeg burde tatt teten tidligere og løpt mye fortere. Vi «gikk» i 1000 meter. Så selv om sisterunden var på rundt 51 sekunder, kom vi bare inn på 3.50. Jeg løp nok mitt livs raskeste sisterunde, men jeg var likevel ikke rask nok. Det ble nesten som en 400-meter med flying start. Det er noe helt annet å spurte når alle er slitne. Jeg burde tatt føringen med 700-800 meter til mål.

En annen periode Arne gjerne skulle sett en annen utgang på, var 1971-sesongen.

– Da vant jeg suverent fire løp i USA. Tre av disse var norske rekorder. Så gikk akillessen til h****** like før avreise tilbake til Norge. Etter operasjon trøblet jeg også gjennom hele 1972-sesongen og gikk glipp av OL i München.

Arne hadde nylig perset på én engelsk mil med 3.56,4. I California fikk han også vist sin styrke på den doble distansen.

– Jeg hadde jeg ingen problem med å slå Juha Väätäinen, som ble Europamester på 5000 m og 10000 m. Da var jeg skikkelig gjennomtrent og i kjempeslag.

Arne minnes en treningsøkt med Jim Ryan, der det ble løpt 18 x 400 meter på 58 sekunder med ett minutt pause. I etterkant inntraff skaden som skulle holde han borte fra toppnivå en lengre periode.

– Hadde jeg fått løpt flere løp i den perioden, skulle jeg forbedret norgesrekordene på både 1500, én engelsk mil, 3000 m og 5000 m.

Arne og Steve:Det er kommet fast dekke på Bislett, og til og med bildet er i farger. Arne Kvalheim har tatt teten med en annen løpelegende, Steve Prefontaine, på hjul under et internasjonalt stevne i 1972. (Foto: fra Jan Hemsvisk private samling)

Kjepphest

Til tross for sin selvsikre fremtoning, er Arne ydmyk nok til å si han ikke har peiling på trening for mosjonister. Han er derfor svært forsiktig med å dele tips og veiledning.

– Jeg har ingen råd å gi til mosjonister. Jeg kan mosjonere meg selv, men jeg kan først og fremst noe om å trene de som virkelig ønsker å bli gode til å løpe.

Han har likevel en kjepphest.

– Det kan fremstå kontroversielt for noen, men jeg mener det er viktig å ha noe annet å drive med enn idrett. Vi hadde studier og etter hvert jobb ved siden av løpingen. Selv om vi fryktelig gjerne ønsket å bli gode til å løpe, var det andre ting i livet som var nesten like viktige. Jeg tror det er allright. Man kan kanskje gjøre noen unntak for dem som er på nivå med Karsten Warholm og Jakob Ingebrigtsen. Samtidig er Laura Muir et fantastisk eksempel. Hun er ferdig med veterinærstudiene og samtidig blant verdens beste.

For de som virkelig ønsker å bli gode, råder Arne til å se på hva Ingebrigtsen-brødrene gjør.

– Det de kaller «terskel» er vel det vi kalte «medium eller hurtig langkjøring». Vi brukte andre terminologier, stort sett enkelt: rolig, medium og hardt.

Feiltrent

Til tross for at Arne perset på både 3000 m, 5000 m og 10 000 m i 1974-sesongen, skulle han gjerne endret på treningen det året. Han bedyrer at han ble feiltrent. Arne løp over 200 kilometer i uka, og fordelingen mellom rolig, moderat og hardt ble skjev. Samtidig ble det altfor lite styrketrening og uheldig kroppssammensetning.

– Vi var ikke bevisste på vekt, og plutselig var jeg 184 cm høy og veide 60 kg. Det bare ble sånn. Jeg ble for sped. Beina mine sviktet mot slutten av løpene – jeg var rett og slett ikke sterk nok. Noe av «hemmeligheten med løping» er to ting: Du må ha god utholdenhet, og du må være sterk i leggene.

Arne løp fantastisk – spesielt på 1500 m, én engelsk mil og 3000 m. Han bærer ikke noe nag ved at han aldri satset mot lengre distanser – som 10 000 m, halvmaraton og maraton.

– Nei, ikke i det hele tatt! Jeg hadde ikke noe glede av å løpe så langt. Jeg løp tre 10 000-metere, og det er det jævligste jeg gjorde i min karriere – alle tre. Vi satset skikkelig en gang og passerte halvveis på 14.05, men krabbet i mål på 28.47, totalt utslitt. Det gikk bra i 20 runder, så visnet beina. Jeg hadde et for langt og tungt steg for lange løp.

Leppa fra Grorud definerer seg selv som «jævlig sta, ambisiøs og utadvendt». Egenskapene ga fantastiske oppturer og enkelte nedturer. Det la også grunnlaget for betegnelsen Kondis-legende. Vi takker for alle gode minner!

Arne Kvalheim

Fullt navn: Arne Magnus Kvalheim
Født: 25.04.1945
Idrett: Mellom- og langdistanseløper
Perser:
Distanse Tid År
400 m 49,4 1966
800 m 1.48,7 1967
1500 m 3.38,5 1968
1 engelsk mil 3.56,4 1971
3000 m 7.44,8 1974
5000 m 13.26,4 1974
10 000 m 28.47,0 1974
Høyde: 184 centimeter
Beskjeftigelse: Seniorrådgiver / Bystyret i Arbeiderpartiet i Oslo
Klubb: IK Tjalve
NM-gull: 11 (800 m, 1500 m x 5, 5000 m x 3, 8 km terrengløp, 3 km terrengløp)
Kongepokal: 1969