Berlin Marathon – en folke- og rekordfest

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 7-2023

Den største sensasjonen i årets utgave av Berlin Marathon var uten tvil den fantastiske verdensrekorden til Tigst Assefa på 2.11.53. Tenk at det er mulig å slå den tidligere verdensrekorden med hele 2 minutter og 11 sekunder! Tida er også nesten 10 minutter bedre enn maratonrekorden til Ingrid Kristiansen fra 1985 som sto som verdensrekord i tre år. Det er helt enormt!

Tigst Assefa løp i de nye superskoene Adizero Adios Pro Evo 1 som kun veier 138 gram. Det er ikke bare ca. 40 prosent lettere enn andre supersko på markedet, men de har angivelig også et enda mer responsivt skum enn tidligere supersko, i hvert fall fra Adidas. Det er umulig å si noe om betydningen av de nye skoene fra Adidas, men det er ikke noe tvil om at det er en rivende utvikling på skofronten.

Maratonkongen utfordres

Eliud Kipchoge vant som forventet, og med årets førsteplass har han fem seire fra Berlin Marathon. Han lå halvveis an til å slå sin egen verdensrekord på 2.01.09 fra i fjor, men tapte tid mot slutten og endte på 2.02.42. Også det er en imponerende tid, men han var kun 31 og 42 sekunder foran henholdsvis 24-årige Vincent Kipkemboi og 21-årige Tadese Takele som begge var maratondebutanter.

Med tanke på at 23-årige Kelvin Kiptum satte verdensrekord med 2.00.35 i Chicago to uker etter Berlin Marathon, er det med stor sannsynlighet kun et spørsmål om tid før vi få se vinnertider på under to timer i offisielle maratonløp fremover.

Kipchoge har nå siktet innstilt på å vinne OL i Paris neste år. Selv om det er annerledes med mesterskapsløp, må han sannsynligvis ha kapasitet til å løpe helt ned mot to timer og i tillegg dra fordel av sin enorme erfaring dersom han skal klare å forsvare sine to maratongull fra OL i Rio og Tokyo. Det blir en svært spennende kamp i Paris neste år mellom den gamle maratonkongen og de nye supertalentene med Kiptum i spissen.

Det er interessant å se så unge talenter løpe så raskt på maraton. Det kommer sannsynligvis både av at de nye superskoene er så skånsomme at det ikke lenger er nødvendig med årevis med maratonspesifikk trening på hardt underlag, samt av at det er mest penger å tjene i de store maratonløpene.

På den annen side er det mange som hevder at Kipchoge er flere år eldre enn hans offisielle alder på 38 år, ja kanskje opp mot 45 år. Tenk at det er mulig å løpe så fort når man er så gammel! Det burde inspirere alle og enhver.

På blå løper:Å skjønne at det går, med bare ha noen få meter igjen av et maratonløp, betyr for de fleste både lettelse og lykke. (Foto: arrangøren)

Løpebølge for andre gang

Løpebølgen skyller over verden og Norge for andre gang i historien. Første gang var på 1970- og 1980-tallet, i Norge godt hjulpet av fremgangen til Grete Waitz og Ingrid Kristiansen. Så var det en kraftig nedgang, og i 2002 og 2003 ble Oslo Maraton ikke en gang arrangert på grunn av liten deltakelse. Nå er interessen for løping tilbake på topp, og av nesten 50 000 deltakere i Berlin var ca. 500 fra Norge. Hadde det ikke vært for at det er så vanskelig å få ta tak i en startplass, hadde nok antallet deltakere fra Norge vært mye høyere. Sannsynligvis har den økte rekrutteringen til løping kommet fra både sofaslitere og andre idretter, som langrenn og sykkel.

Den norske troppen var preget av stor bredde på supermosjonistnivå med flere gode prestasjoner i aldersklassene. For å komme på 100. plass blant nordmennene i Berlin måtte man i år løpe på 2.53. Det er imponerende og viser en større bredde på supermosjonistnivå enn noen gang tidligere i Norge. For å sette det i perspektiv hadde en maratontid på 2.53 gitt en 54. plass på årsbestestatistikken totalt i Norge i 2003, og kun 2 personer løp fortere enn 2.30 det året.

Gjølberg og Abdulaziz best av de norske

Beste norske kvinne og mann i Berlin Marathon ble Sigrun Gjølberg og Ebrahim Abdulaziz som løp i mål på henholdsvis 2.40.59 og 2.21.03. Gjølberg går inn på en femteplass på årets norske maratonstatistikk, mens Ebrahim blir liggende på tredjeplass med 2.18.41-løpet sitt fra London Marathon i vår. Strindheim-løperen tok en overlegen seier i aldersklasse 45-49 år.

Et stykke bak Ebrahim kom det ganske tett med norske løpere som alle kom inn på tider mellom 2.28 og 2.30: Tor Holager Rødde, Pål Johnsen, Sven Kilander, Richard Kverneland, Victor Borge Svendsen og Jørgen Feldt Sandnes.

Vera Nystad som i fjor satte en svært imponerende verdensrekord i klassen 75-79 år på 3.38.58, ble også i år klassevinner med 3.57.18.

For Sigrun Gjølberg ble Berlin Maraton en stor opptur av flere årsaker:

– Jeg perset med 6,5 minutter og opplevde en magisk stemning i løypa samtidig som jeg hadde en fin tur hit med familien.

Prestasjonen er spesielt imponerende med tanke på at Gjølberg ble mor så sent som i fjor, og at hun ser på løping mer som en livsstil enn en satsing, med et volum på ca. 60 km løping i uken. Det var første gangen hun løp i Berlin, og målet med turen var å løpe fort og sette personlig rekord i den raske løypa, oppleve stemningen langs traseen og å kombinere løpet med en hyggelig familietur. Neste mål for Sigrun er Hytteplanmila.

Den nest beste norske kvinnen i årets Berlin Marathon ble den tidligere mellomdistansespesialisten Ingvill Måkestad Bovim. Med tiden 2.47.38 fikk hun til en god forbedring av sin tid fra New York Maraton i fjor der hun løp inn til 2.56.46. Bovims Berlin-tid er årets nest beste norske tid i klasse 40-44 år.

Maratonmor:Sigrun Gjølberg fikk en lykkelig gjenforening med ettåringen etter at hun hadde satt pers og blitt beste norske dame med 2.40.59. (Foto: privat)

Mangel på norske eliteprestasjoner

Samtidig som bredden blant mosjonister og supermosjonister fra Norge var bedre enn noen gang i Berlin Marathon, så manglet det norske toppresultater. Bak Sondre Norstad Moen og Zerei Kbrom Mezngi, som altså ikke deltok i Berlin i år, er det tynt blant norske maratonløpere på elitenivå.

Man kan lure på årsaken til det. En forklaring kan være at brødrene Ingebrigtsen har inspirert flere norske løpetalenter til å satse på mellomdistanse i stedet for maraton. De fleste som satser på maraton i Norge, er eldre personer som har startet med løping senere i livet og som har mange andre forpliktelser som stjeler energi og fokus fra løpingen. Supermosjonister med andre ord. Sannsynligvis mangler de fleste av dem også det helt store talentet, og det går som kjent ikke å lage gull av gråstein.

Det mangler åpenbart ikke løpetalenter i Norge, men for å få flere gode norske maratonprestasjoner, må sannsynligvis flere unge talenter velge å satse på lengre distanser, og per i dag gir det kanskje mer status å prestere på kortere distanser i Norge. Kanskje Norge blir en like stor løpenasjon på maratondistansen som på mellomdistanse den dagen Jakob velger å satse på lengre distanser? Da kommer sannsynligvis flere etter. Potensialet er i alle fall enormt dersom noen av de som satser mellomdistanse, går over til maraton.

Løpsfest av de sjeldne

Stemningen i Berlin er til å ta å føle på hele maratonhelgen, og under selve løpet eksploderer det. Det er så mye liv og røre at det ikke er til å unngå å bli overveldet i løypa. Utallige orkestre, høyttalere med musikk og hornblåsere er plassert langs løypa, og noen ganger skvetter man nesten av all lyden. Publikumet langs traseen nærmest bærer frem løperne. Det er en fantastisk opplevelse.

Hele arrangementet er også ekstremt godt organisert. Fra man lander på flyplassen har deltakerne gratis transport med offentlig kommunikasjon. Utdeling av startnummer til 50 000 deltakere skjer uten kø, og selve løpet er som tatt ut av en lærebok i hvordan man organiserer et godt arrangement slik at alt bare flyter, samtidig som det er lagt opp til best mulig opplevelse for deltakerne.

Hyggelig norsk løpsmiljø

Mange av de norske deltakerne brukte også helgen til å ha en hyggelig helg sammen. Man kan ikke overvurdere betydningen Jann Post og Kristian Ulriksen har hatt for det norske maratonmiljøet. Podcasten «I det lange løp» har vært et samlingspunkt for hele det norske løpemiljøet i årevis. På plass i Berlin inviterte de til morgenløping dagen før løpet. Etter løpet inviterte de også til sosial samling på hotellet hvor de holdt til, etterfulgt av live podcast i nærheten av målområdet litt senere på ettermiddagen. Godt over hundre norske deltakere lyttet til innspillingen av den aller siste episoden av podcasten.

Mange gikk så videre til en felles bankett. All honnør til Jann og Kristian som uten tvil har bidratt sterkt til den løpsbølgen vi ser i Norge i dag, og til et inkluderende og svært hyggelig løpsmiljø!

Berlin Marathon 2023 leverte et prikkfritt arrangement, magisk stemning og verdens raskeste maratonløype med både verdensrekord og svært mange personlige rekorder. Det er bare å melde seg på i køen for å sikre seg plass til neste år.

Etter et langt løp:Kristian Ulriksen og Jann Post (ved steinen i midten bak) spilte inn deler av siste episode av «I det lange løp» etter målgang i Berlin. Både duoen og podcasten har betydd mye for løpsmiljøet i Norge. (Foto: Sven Kilander)