Da Cathrine ble skilt, startet hun å løpe – siden har hun løpt

– De ukene barna var hos faren etter at vi ble skilt, trengte jeg noe å fylle tida med. Valget falt tilfeldigvis på løping, som jeg egentlig hatet. Etter hvert fant jeg ut at jeg likte å løpe og se hva kroppen var i stand til å utrette, sier Cathrine som til neste år skal løpe Soria Moria – Verdens Ende, et 100 miles ultraløp.

– Jeg har aldri løpt så langt før og er spent på om jeg klarer det. 160 kilometer fra Oslo til Tjøme er langt. Det blir nok en del gåing underveis, sier hun.

Som oppladning på veien har hun tenkt å ta med seg 10-kilometeren i Sentrumsløpet en måned tidligere.

– Det blir en fin gjennomkjøring selv om distansen er kort, sier Cathrine som elsker å delta i løp.

– Jeg elsker konkurranser. Jeg har nok et stort konkurranseinstinkt og elsker å konkurrere selv om jeg sjelden klarer å hevde meg noe særlig. Jeg havner vanligvis sånn midt på treet, sier hun.

I 2019 har hun deltatt i hele 15 løp der flere av dem var ultraløp.

Under Oslo Maraton løp hun for Arne som hadde meldt seg på, men som døde før løpsdagen. Datteren hans ønsket at noe kunne overta startnummeret hans og la ut en annonsering på Facebook etter en person som var villig til å løpe maraton under gitte forutsetninger: Vedkommende kunne selv velge om han/hun ville løpe i Arnes navn eller sitt eget, men vedkommende måtte ikke slå farens rekord på 3.49 og datteren skulle ha medaljen etterpå, mens deltakeren kunne beholde T-skjorta. Det var mange interessenter som meldte seg, men valget falt på Cathrine.

– Det var et svært hyggelig og spesielt stunt. Jeg valgte å løpe i Arnes navn, og det var helt i orden for arrangøren. I tillegg fikk vi to medaljer da jeg kom i mål, en til meg og en til Arnes datter som stod og tok meg imot. Det var rørende. Hun hadde med blomster til meg, og vi gråt og klemte hverandre. Jeg hadde underveis glemt hva som var rekorden til Arne og løp i mål på 3.46. Det synes jeg var dumt, men jeg ble tilgitt med en gang, sier hun.

Startet med halvmaraton

Da Cathrine begynte å løpe i 2007, startet hun i de små og løpe lengre og lengre.

– Jeg syntes det var spennende å se hva kroppen var i stand til. De første konkurransene ble halvmaraton. Jeg ville teste ut hvordan jeg lå an i forhold til andre 40-åringer, og meldte meg på Telemarkshelten. Jeg kom sånn midt på treet. Året etter ble det Birken Fjellmaraton på 42 kilometer. Jeg startet med å løpe sammen med min nye mann, Espen, men han fikk kramper etter hvert, og det ble da så jeg isteden fulgte en annen mann videre. Han var erfaren med å løpe lengre distanser, og ga meg råd om at jeg måtte disponere kreftene og løpe rolig. Da jeg kom i mål hadde jeg fortsatt masse overskudd igjen, ler Cathrine.

Terrenget: Cathrine løper gjerne i terrenget og får naturen tett på kroppen.( Foto: Privat)

Seinere ble det Hof Toppers som er et løp over fire topper med 46 kilometer og totalt 1600 høydemeter. Her kom hun på andre plass.

– Det var utrolig morsomt. I 2018 meldte jeg meg på KRS Ultra på 63 kilometer og kom på 13. plass blant damene. Da var jeg glad. Siden har det blitt flere ultraløp, og det er moro å se hva jeg kan presse meg selv til. Jeg har ennå ikke brutt et eneste løp, sier hun.

Presser seg når det passer

En skulle tru at hardhausen fra Fetsund likte å presse seg, men ikke alltid. Hun kan presse seg selv til å løpe langt, men hun hater å kjøre intervaller.

– Jeg liker ikke intervaller, sier hun bestemt.

– Jeg trener derfor aldri intervaller målbevisst. Jeg løper bare uten mål og mening, og følger ikke noe program. Selv om jeg har hørt at det er lurt å kjøre intervaller som en del av treningsopplegget, så gjør jeg ikke det, men jeg liker å slite i bakker, og får på den måten trening med høy puls uten at det er som en del av en innlagt intervalløkt, sier hun.

Cathrine elsker løpingen og løper hver dag. Innimellom prøver hun å legge inn en hvile dag, men ofte hopper hun over den.

– Hunden må jo ut uansett, og da kan jeg likegodt løpe som å gå med den, ler hun.

Så når hunden, en italiensk vannhund, ikke tar hviledager, så gjør sjelden Cathrine det også.

Totalt blir det rundt 70-80 kilometer i uka. Akkurat nå sliter hun med plantar fascitt og har fått løpeforbud i seks uker, men hun ser lyspunkter og håper at hun om ikke lenge skal komme tilbake der hun var før hun ble skadet.

– Det er selvfølgelig kjeldelig å bli skadet og ikke kan løpe, men når det først skulle skje, så var det fint at det skjedde nå. Vi står midt oppe i en flytteprosess og flytter i disse dager fra Skien til Kongsberg. Da sier jeg til meg selv at jeg ikke har tid til løping uansett, sier hun, men ser litt rastløs ut der hun sitter i sofaen under intervjuet. Hadde hun vært frisk, ville nok intervjuet blitt gjennomført løpende. Gjerne rundt Åletjern hvor hun har lagt så mange av sine løpeturer.

Nå når hun har fått løpeforbud, blir det også litt styrketrening, selv om hun heller ikke liker dette særlig godt.

– Det jeg liker best å trene er løping, langrenn og sykling. I tillegg blir det noe svømming, og nå når jeg er skadet blir det også litt styrketrening, men jeg må innrømme at jeg synes det er kjedelig, ler hun.

Selv om hun er glad i å løpe, har Cathrine tenkt å etterleve løpeforbudet.

– Jeg tar disse seks ukene nå, men så har jeg nok ikke tid til å vente lenger før jeg begynner å trene meg gradvis opp mot Soria Moria – Verdens Ende. Håper det går greit, sier hun.

Naturlige intervaller: Cathrine synes det er lett å finne plass til intensitetsøkninger i terrenget når det går litt opp og ned. Da får hun trent på høyere intensitet uten å måtte kalle det intervalltrening. (Foto: Privat)