Dette er toppidrettsutøvernes favorittøkter

I en artikkel på forskersonen.no skriver duoen Espen Tønnessen og Thomas Haugen, som begge er professorer ved Høyskolen Kristianias avdeling for helsevitenskap, om en nylig gjennomført studie om øktmodeller i utholdenhetsidretter. Studien er gjennomført av flere norske toppidrettsforskere, og det er toppidrettsutøveres trening studien dreier seg om.

Forskningsprosjektet baserer seg på intervjuer av tolv norske trenere fra åtte olympiske utholdenhetsidretter. Idrettene er langdistanseløp, langrenn, skiskyting, skøyter, roing, svømming, triatlon og sykling. Disse trenerne har hatt ansvar for utøvere som til sammen har vunnet mer enn 370 medaljer i internasjonale mesterskap, heter det i artikkelen.

Halv dose for mosjonister

I tabellen nedenfor vises det som forskningsprosjektet fant å være to typiske øktmodeller på henholdsvis lav, moderat og høy intensitet for toppidrettsutøvere innenfor langdistanseløp, langrenn og sykling. Disse idrettsgrenene skal være valgt fordi de representerer nedre, midtre og øvre sjikt med tanke på ukentlig treningsvolum blant de undersøkte idrettene i studien.

Forskerne understreker imidlertid at det for mosjonister og utøvere med dårlig treningsgrunnlag ikke er anbefalt å kopiere treningsøktene.

– For en middels trent mosjonist kan halve dosen være tilstrekkelig, mener forskerne.

Forskjell mellom forskning og praksis

I sin artikkel drøfter professorduoen Tønnessen og Haugen også årsaken til at treningsopplegget til toppidrettsuøverne bryter med flere forskningsbaserte anbefalinger.

Mens mange vitenskapelige studier framhever intervalløkter på høy intensitet (og opp til utmattelse), så gjennomfører toppidrettsutøverne størstedelen av intervalløktene sine på moderat intensitet der de holder igjen på farten og isteden har et større volum på intervalløkta. Varigheten på intervalløkta er omtrent det dobbelte av det som forskningslitteraturen anbefaler. Dette skal, ifølge trenerne som var med i studien, være mer bærekraftig over tid.

Og det er nettopp dette med over tid som utgjør mye av forskjellen mellom forskning og beste praksis.

– Innenfor prestasjonsrettet trening vil det alltid være slik at de beste praktikerne leder an i utviklingen, og ikke forskere. Årsaken er at trenere og utøvere jobber ut ifra mer langsiktige perspektiv, skriver Tønnessen og Haugen.

Mens en toppidrettsutøvers karriere kan vare i 10-12 år, så er det sjelden datainnsamling i et forskningsprosjekt varer lengre enn noen få måneder. Dessuten er det svært få toppidrettsutøvere som deltar i forskningprosjekt. Forskerne benytter isteden studenter eller mosjonister i sine studier.

– Slike studier har svært begrenset overføringsverdi til toppidretten, konkluderer Tønnessen og Haugen.