Ida Amelie Robsahm fant løpingen sent – og nådde verdenstoppen

Ida Amelie Robsahm har bakgrunn fra alpint og klatring, jobber som lærer og har løpt maraton på sterke 2.29.57. Men først og fremst er hun fjelløper – og på få år har hun etablert seg i verdenstoppen.

– Absolutt. Jeg har identitet som fjelløper. En fjelløper som er innom asfalten innimellom, sier hun og smiler.

Da Kondis møtte henne, kom hun rett fra en imponerende fjerdeplass i det prestisjetunge fjelløpet Zegama-Aizkorri. Siden intervjuet ble gjort, har hun fulgt opp med en enda sterkere andreplass i Mont Blanc Marathon – løpet hun selv beskriver som sitt beste noensinne.

– Samtidig vekter jeg også maratonløpet mitt under 2.30 veldig høyt.

I desember i fjor debuterte hun på maraton i Valencia. Der løp hun inn til 2.29.57, ble beste norske kvinne og brøt den magiske 2.30-grensa på første forsøk. Sist en norgesbosatt kvinne løp under 2.30 var da Annie Bersagel gjorde det i 2015.

Resultatene hennes har kommet raskt, men det er ikke først og fremst prestasjonene som er årsaken til at Ida begynte å løpe.

– Først og fremst er løpingen et mentalt fristed. Da jeg begynte å løpe, opplevde jeg at det var deilig bare å være ute uten distraksjoner. Det er gjennom løpingen jeg kobler aller best av, særlig når jeg løper i naturen. På asfalt føler jeg meg mye mer påkoblet verden og blir minnet på alt jeg skal gjøre. I marka glemmer jeg det.

Etter hvert har løpingen blitt mer prestasjonsorientert.

– Jeg har et veldig stort konkurranseinstinkt, så i dag er det en kombinasjon. Løpingen er både et frirom og en arena der jeg ønsker å prestere.

Fra alpint til karakterfokus

Ida Amelie Robsahm vokste opp i Bærum i en familie der idrett sto sentralt. Både hun og storebroren satset på alpint, og store deler av barndommen dreide seg om treninger, samlinger og konkurranser.

– Hele oppveksten handlet om at mamma og pappa la til rette for at vi skulle få drive med alpint. I tillegg spilte jeg fotball og drev med andre aktiviteter. Det var ofte flere treninger på samme dag. Jeg kunne først være på fotballtrening og deretter bli kjørt rett til alpinttrening. I helgene var det enten cuper eller treningssamlinger. Aktivitet var en naturlig del av hverdagen.

Etter hvert ble alpint den klare førsteprioriteten. Hun gikk på idrettsungdomsskole, satset videre på NTG og var blant de ti beste alpinistene i Norge i sin aldersklasse. Likevel var det én ting som skilte henne litt fra mange av konkurrentene. Hun gledet seg alltid mest til sommeren.

– Litt ironisk egentlig. Mamma og pappa hadde brukt masse penger på skiutstyr, for alpint er jo en dyr idrett. Likevel syntes jeg barmarkstreningen var morsommere enn å stå på ski. Jeg likte spesielt godt løpeøktene om sommeren og trivdes når vi hadde tester på 3000 meter. Men den gangen tenkte jeg aldri at løping kunne bli idretten min. Jeg var jo alpinist.

Da resultatene etter hvert stagnerte, forsvant også motivasjonen. Hun sluttet på NTG, begynte på Sandvika videregående og lot konkurranseinstinktet få et nytt utløp.

– Prestasjonsfokuset flyttet seg fra idrett til skole. Jeg ble veldig opptatt av å få gode karakterer.

Etter videregående startet hun på Industriell økonomi og teknologiledelse i Trondheim.

– Jeg hadde toppkarakterer og tenkte at jeg måtte bruke dem til noe. Da sto valget mellom Indøk og medisin.

Men heller ikke det skulle bli den endelige retningen. Ved siden av studiene brukte hun stadig mer tid i fjellet. Klatring, toppturer og friluftsliv tok gradvis større plass.

– Jeg fant ut at det var mye deiligere å være ute i fjellet enn bare å jage gode karakterer. Derfor sluttet jeg på Indøk og begynte på lektorstudiet i stedet.

Klatringen startet først som et hjelpemiddel.

– Jeg ville ikke at klatreferdighetene skulle være en begrensning når jeg var på fjelltur. Men så syntes jeg klatring var så gøy at jeg havnet litt inn i prestasjonsjaget der også. Jeg drev ganske aktivt med sportsklatring og har 8- som pers.

Likevel var det fortsatt ikke løping hun så for seg som framtiden. Den oppdagelsen skulle komme helt tilfeldig.

Fra stiintervaller til VM på under ett år

Fra hun sluttet med alpint og fram til sommeren 2022 løp Ida Amelie Robsahm svært lite. Det kunne gå en uke – av og til en hel måned – mellom hver løpetur. I stedet brukte hun tiden på klatring, randonee, fjellturer og friluftsliv.

Så kom sommeren 2022. Hun oppdaget tilfeldigvis en invitasjon til stiintervaller på Langsetløkka i Oslo. Alle var velkomne, og treningene ble ledet av blant andre den tidligere toppløperen Sindre Buraas – som senere skulle bli treneren hennes.

– Jeg syntes det hørtes veldig morsomt ut. Sti og intervaller appellerte til meg. Samtidig slapp man å være så opptatt av klokke og fart. Det føltes mer lekpreget, og allerede etter den første treningen ble jeg litt bitt av basillen.

Hun møtte opp igjen og igjen. Etter hvert begynte hun å spørre Buraas om råd.

– I starten løp jeg hardt hver gang jeg var ute og trente, men skjønte ganske raskt at det kanskje ikke var den smarteste måten å bli bedre på. Derfor spurte jeg Sindre om han hadde noen råd. Han begynte å sette opp treningsprogram for meg og ble treneren min fra januar 2023.

Våren 2023 foreslo Buraas at hun skulle bli med til det 21 kilometer lange løpet Torekov–Båstad i Sverige.

– På det tidspunktet ante jeg egentlig ikke hvordan nivået var. Jeg tenkte ikke så mye på prestasjon.

Resultatet ble seier i kvinneklassen foran et felt på over 600 deltakere.

– Etter løpet begynte jeg å forstå at jeg hadde et visst potensial. Bare to–tre uker senere var det uttaksløp til VM i fjelløping. Jeg ble med der også, kom på andreplass og ble tatt ut til VM.

Selv ble hun like overrasket som treneren.

– Både Sindre og jeg var egentlig i sjokk. Uttaksløpet var bare 15 kilometer, mens VM var 47 kilometer. Og det var bare fem uker til mesterskapet. Det var altfor kort tid til å forberede seg skikkelig, men det var jo ikke aktuelt å takke nei. Da måtte jeg bare gjøre det beste ut av det.

På mindre enn ett år hadde hun gått fra å møte opp på stiintervaller for moro skyld til å representere Norge i VM. Mesterskapet ble en brutal, men verdifull erfaring.

– Jeg gjorde egentlig alle nybegynnerfeilene man kan tenke seg. Jeg hadde aldri tatt en energigel før, og jeg hadde en ny løpevest med flasker der jeg ikke hadde fjernet plasten på tutene. Det var mitt livs hardeste løpetur. Det handlet egentlig bare om å komme seg gjennom og overleve, sier hun og ler.

Likevel beskriver hun mesterskapet som en viktig opplevelse.

– Det var min dannelsesreise. Jeg lærte utrolig mye. Samtidig åpnet det øynene mine for at dette faktisk var noe man kunne drive profesjonelt med. Nedover i Europa finnes det utøvere som satser på fjelløping på samme måte som vi satser på langrenn i Norge. Det var veldig motiverende å se at dette var en idrett man kunne hevde seg i og satse på.

Hun har av og til tenkt på hvordan karrieren kunne sett ut dersom hun hadde oppdaget løpingen tidligere.

– Klart jeg har tenkt tanken, men det er ikke så mye å gjøre med det nå. Dessuten liker jeg å tenke at jeg kanskje kan holde på noen år ekstra fordi jeg startet så sent og ikke har den samme slitasjen på kroppen som mange andre.

Startet med blanke ark

Da Ida fikk Sindre Buraas som trener, startet hun med blanke ark. Hun hadde ingen egen treningsfilosofi.

– Sindre har egentlig formet hele treningsfilosofien min. Den bygger på stort volum, men også på at mesteparten av treningen skal være rolig. Samtidig er det viktig med variasjon. Selv før jeg begynte med gateløp, kunne jeg ha motbakkeintervaller på mølle med 15 prosent stigning om morgenen og 45/15-intervaller på ettermiddagen. Da går man fra å løpe i åtte kilometer i timen på morgenen til rundt tjue kilometer i timen om kvelden. Det er et enormt spenn, mener Ida.

Likevel er det ikke farten som styrer treningen.

Ida Amelie Robsahm

Født: 15. september 1996
Bosted: Oslo
Yrke: Lærer i matte og kjemi på Foss videregående (60 % stilling)
Klubb: SK Vidar / Asics Trail Team
Trener: Sindre Buraas
Idrett: Løping
Perser:
33.14 på 10 km (2025)
2.29.57 på maraton (2025)
Utvalgte meritter:
2. plass Mont Blanc Marathon (43 km) 2026
1. plass Chianti (46 km) 2026
4. plass Zegama (42 km) 2026
5. plass UTMB-OCC (61 km) 2025
8. plass Mont Blanc Marathon (43 km) 2025
2. plass Chianti (46 km) 2025
7. plass Zegama (42 km) 2025
4. plass VM i fjelløp (45 km) Canfranc-Pirineos i Spania 2025
1. plass Norefjell Trail (21 km) 2025
1. plass Kullamannen (57 km) 2024

1. plass Fýri Trail (29 km) 2024

– Vi er veldig lite opptatt av fart. Det er intensiteten som betyr noe. Derfor er timer og intensitet viktigere enn kilometer og hastighet. Det gjør også at treningen blir mindre prestasjonsorientert. Har jeg truffet riktig intensitet, har jeg gjort jobben – uansett hvor fort det gikk.

I en vanlig treningsuke løper hun mellom 15 og 18 timer og samler gjerne mellom 4000 og 6000 høydemeter.

– Det er ganske mange timer. Hvis jeg hadde løpt alle timene på flatmark, ville jeg nok kommet langt over 200 kilometer i uka. I praksis ligger jeg kanskje rundt 180 kilometer.

Alpint ga et solid fundament

Selv om Ida mener alpintiden ikke gjorde henne til en bedre utforløper i fjellet, tror hun likevel årene i alpinbakken har hatt stor betydning for utviklingen som løper.

– Som alpinist var jeg ikke spesielt tøff. Jeg likte best slalåm og storslalåm, der det ikke gikk så fort. Jeg har aldri vært særlig glad i høy fart og hopp. Det alpint definitivt har gitt meg, er mange år med viktig styrketrening, spenst, hurtighet og allsidig fysisk trening. I alpint er det store krefter i sving, så man må være sterk. Det tror jeg har hatt veldig mye å si for at jeg tåler mye løping i dag. Nå er jeg ikke så flink til å prioritere styrketrening lenger, men jeg tror robustheten jeg fikk med meg fra alpintiden fortsatt hjelper meg.

Hun mener også at hun kjenner både styrkene og svakhetene sine godt.

– Styrken min er at det koster relativt lite å holde høy fart i de løpbare partiene i fjellet. Det gjelder også i løpbare motbakker. Svakhetene kommer når det blir så bratt at man må gå. Det trener jeg nesten aldri på hjemme. Det samme gjelder veldig teknisk utforløping, fordi jeg ikke har så mye av det i treningshverdagen.

Dette harmonerer også godt med at hun har løpt maraton på sterke 2.29.57.

Identiteten som løper

Til tross for at Ida Amelie Robsahm har etablert seg i verdenstoppen, føler hun seg fortsatt relativt fersk som fjelløper.

– Ja, absolutt. Det er egentlig først i år at jeg kjenner at identiteten min er løper, og ikke en som nettopp har begynt med løping. Jeg har blitt mer selvsikker i det jeg gjør.

Den nye identiteten gjenspeiles også i hvordan hun trener. Alternativ trening blir det lite av.

– Siden jeg om vinteren ikke får den samme belastningen fra utforløpingen som jeg gjør i konkurransesesongen, prøver jeg da å få inn én styrkeøkt i uka for beina.

Når sesongen er i gang, mener hun at løpingen gir den styrken hun trenger.

– Når jeg løper rundt 5000 høydemeter i uka, opplever jeg at beina får nok styrkebelastning gjennom treningen. Om vinteren blir det litt randonee, men ellers er det lite alternativ trening. Så lenge kroppen tåler det, og jeg trives aller best med å løpe, så prioriterer jeg løping.

Så langt har det fungert fint.

– Jeg har egentlig ikke hatt noen store belastningsskader. Det har vært noen overtråkk og fall, men det er nesten umulig å unngå når man løper mye på sti.

Lærer og toppidrettsutøver

Samtidig som resultatene har blitt stadig bedre, har løpingen fått en stadig større plass i hverdagen. Ida er inne i sitt tredje år som lærer i matematikk og kjemi ved Foss videregående skole. Fram til januar jobbet hun i full stilling. Nå er den redusert til 60 prosent der arbeidsuka består av tre hele dager på skolen og to dager der trening og restitusjon blir prioritert.

– Foreløpig har vi egentlig endret treningen ganske lite. Det handler først og fremst om å få bedre tid til restitusjon. Jeg trente omtrent like mye før jeg trappet ned på jobben. Da kunne førsteøkta starte klokka fem om morgenen. Så var det på jobb klokka åtte, hjem igjen ved firetiden og ut på ny økt.

Hun beskriver hverdagen som et hamsterhjul som neppe ville vært bærekraftig over tid.

– Jeg tror jeg reduserte stillingen akkurat i tide. Nå har jeg vel egentlig to jobber – som løper og lærer, sier Ida og smiler.

Selv om hun nå trener som en toppidrettsutøver, møter hun fortsatt opp på tirsdagsintervallene på Langsetløkka – der det hele startet.

– Det er et veldig inkluderende miljø. Vi kommer fra helt forskjellige jobber og liv, men møtes ute på stien. Der spiller det ingen rolle om du er advokat eller student. Det synes jeg er veldig fint. Dessuten er det lite fokus på prestasjon. Da senker man skuldrene litt.

Maraton ga ny lærdom

Maratondebuten i Valencia kom ikke som resultat av en langsiktig satsing på asfalt. Den oppsto nesten tilfeldig.

Våren 2025 prøvde Ida seg først på 10 kilometer i Grue. Resultatet ble 33.14. I desember samme år debuterte hun på maraton i Valencia, der hun løp inn på sterke 2.29.57.

– At jeg løp i Grue, var delvis fordi sponsoren min var med og arrangerte løpet og ønsket at jeg stilte. Samtidig tenkte jeg det ville være gøy å finne ut hvor fort jeg kunne løpe på en distanse alle kjenner. Jeg kom rett fra treningssamling i fjellet og ante egentlig ikke hvilken fart jeg burde åpne i. Målet var å løpe under 34 minutter. Det gikk veldig greit, og jeg fikk en god opplevelse. Det var gøy å se at formen jeg hadde bygd opp gjennom fjelløpingen også ga gode tider på asfalt.

Maratonplanene kom først senere.

– Det var litt tilfeldig at det ble maraton. Jeg var ferdig med VM i fjelløp i oktober, men hadde lyst til å løpe noe mer. De fleste fjelløpene var allerede over, men mange i miljøet skulle løpe Valencia Marathon. Da fikk jeg lyst til å løpe der selv også.

Fra VM i oktober til Valencia i starten av desember hadde hun rundt sju uker med spesifikk maratontrening.

– Fram til da hadde jeg nesten bare trent i motbakker. Plutselig løp jeg intervaller langs Frognerkilen. Det føltes nesten som alternativ trening sammenlignet med fjelløpingen, sier hun og smiler.

Selv om underlaget var nytt, var selve treningsstrukturen overraskende lik.

– Oppbyggingen av treningsuka er ganske lik enten jeg trener mot fjelløp eller maraton. Den største forskjellen er underlaget. Til fjelløp foregår nesten all treningen på sti, og da er det timer og høydemeter som teller.

Hun beholdt den lange kvalitetsøkta på lørdagen, men gjorde én viktig endring.

– Når jeg trener mot fjelløp, løper jeg gjerne en lang kvalitetsøkt på lørdag og en langtur på søndag. Mot maraton beholdt vi lørdagsøkta, men droppet langturen dagen etter. Å løpe så lenge i konkurransefart på asfalt belaster beina mye mer enn tilsvarende trening i terrenget, selv om pulsen er den samme.

Den viktigste lærdommen hun tok med seg fra maratonsatsingen, var en enda mer presis intensitetsstyring.

– Vi etablerte noen faste standardøkter. Nesten hver onsdag løp jeg 3-kilometersintervaller og målte laktat for å følge utviklingen. Hele poenget var å treffe riktig intensitet. Det var ingen vits i å trene på en intensitet som ikke var relevant for maraton. Målet var å ligge akkurat der maratonfarten skulle være.

På sti bruker hun først og fremst puls og egen følelse for å styre intensiteten. På asfalt og tredemølle kan hun i tillegg bruke laktatmålinger.

Gjennombruddet i verdenstoppen

Fjerdeplassen i Zegama-Aizkorri markerte et gjennombrudd for Robsahm i den internasjonale fjelløpseliten. Selv om hun senere fulgte opp med en enda sterkere andreplass i Mont Blanc Marathon, var det i Zegama hun for alvor kjente at hun kunne konkurrere med de aller beste.

Zegama blir ofte omtalt som fjelløpingens svar på Tour de France. Den sammenligningen kjenner hun seg godt igjen i.

– Zegama er virkelig stort. Løpet har lange tradisjoner, og alle de beste løperne kommer dit. I fjelløping teller ikke tidene på samme måte som på maraton. På maraton kan du sette verdensrekord selv om ikke alle de beste stiller til start. I fjelløping er det konkurransen som gjør løpet stort. De løpene der alle de beste møtes, er også de mest prestisjefylte å vinne. Zegama er et slikt løp.

Svenske Tove Alexandersson var utilnærmelig og satte ny løyperekord, men Ida var likevel svært fornøyd med egen prestasjon.

– Det var veldig gøy å se at jeg nå løper jevnt med jenter som tidligere var både ti og tjue minutter foran meg. Jeg løp også på en tid som i de fleste tidligere år ville holdt til seier, eller i hvert fall en pallplass. Derfor var jeg veldig fornøyd med løpet, selv om man selvfølgelig alltid har lyst til å stå på pallen.

Utviklingen hennes i år har vært tydelig. I Zegama forbedret hun fjorårets sjuendeplass til en fjerdeplass og løp samtidig ti minutter raskere under tøffere forhold. Noen uker senere tok hun ytterligere et steg da hun forbedret fjorårets åttendeplass i Mont Blanc Marathon til en andreplass – nesten 20 minutter raskere enn året før.

Mont Blanc bekreftet at Zegama ikke var et enkeltstående toppresultat. På få uker hadde hun levert to prestasjoner helt i verdenstoppen.

Ida tror framgangen først og fremst handler om kontinuitet.

– Jeg har fått flere år med jevn trening. Samtidig har jeg blitt mer presis på intensitetsstyringen. Jeg tør å ta det rolig på de rolige dagene og har blitt flinkere til å prioritere restitusjon.

Hun mener også at livet utenfor treningen har blitt mer målrettet.

– Jeg lever mer som en toppidrettsutøver. Jeg tar valg ut fra hva som gjør meg best mulig rustet til neste økt. Det kan bety at jeg velger bort sosiale ting for å ligge på sofaen og restituere. Der har det også hatt mye å si at jeg har redusert stillingen som lærer.

Zegama markerte også en mental endring for Ida.

– Det var første gang jeg sto på startstreken med en ambisjon om å være med å prege løpet. Tidligere har jeg alltid åpnet kontrollert og jobbet meg oppover i feltet. Denne gangen ønsket jeg ikke å tape tid den første halvdelen av løpet. Derfor bestemte jeg meg for å gå ut sammen med hovedgruppa. Jeg hadde en veldig god dag, men fikk nok også litt ekstra adrenalin av å ligge så langt framme.

Kan fortsatt bli bedre

På bare fire år har Ida etablert seg i verdenstoppen. Samtidig opplever hun at fjelløping er en idrett i vekst – både internasjonalt og her hjemme.

– Jeg synes utviklingen er veldig positiv. Fjelløping har blitt mye mer populært og fått større bredde. Det kommer også flere unge løpere. Jeg begynte jo ikke å følge sporten før jeg begynte å løpe selv, men slik jeg har forstått det, var fjelløping en nisjeidrett tidligere.

I andre europeiske land sydover i Europa har fjelløping lenge vært en etablert toppidrett. Nå opplever hun at utviklingen går i samme retning også i Norge.

– Nå blir man tatt mer på alvor. Er du fjelløper, er du ikke lenger bare en som er ute og jogger på stiene. Det opplever jeg som veldig positivt.

Selv om resultatene allerede er sterke, tror hun fortsatt at hun har forbedringspotensial. Ikke først og fremst fysisk, men også mentalt.

– Jeg tror faktisk det mentale er området hvor jeg har størst forbedringspotensial. Jeg kommer meg stort sett veldig fort etter målgang. Derfor tror jeg kanskje at jeg må tørre å bli enda mer sliten ute i løypa.

På trening handler mye om kontroll. I konkurranse kan kontrollen slippes opp.

– På trening holder jeg alltid litt igjen for at øktene skal gjennomføres på riktig intensitet. Derfor gleder jeg meg til konkurransedagen. Da spiller det ikke lenger noen rolle hva gjennomsnittspulsen var eller hvilke laktatverdier jeg hadde. Da gjelder det bare å få ut alt.

Når det begynner å gjøre vondt, prøver hun å minne seg selv på nettopp det.

– Når jeg har det skikkelig tungt, liker jeg å tenke at dette er dagen jeg faktisk har lov til å ta i. Det er nå jeg har muligheten. Nå trenger jeg ikke lenger holde igjen.

Å gi opp er aldri et alternativ.

– Nei, det har aldri vært aktuelt. Jeg tror det er veldig dumt å begynne å tenke at det finnes en mulighet for å bryte. Da blir det mye lettere å faktisk gjøre det.

Drømmer om de største seierne

Neste store mål er OCC under UTMB i slutten av august. Der ble hun nummer fem i fjor.

– Det kommer litt an på hvem som stiller til start, men et realistisk mål er topp fem. Drømmen er selvfølgelig å stå på pallen.

I desember løper hun Valencia Marathon for andre gang.

– Jeg tror et realistisk mål er rundt 2.27. Og en gang i løpet av livet har jeg lyst til å løpe under 2.25. Det er veldig ambisiøst, men jeg synes det er gøy å sette seg høye mål. Jeg trener jo for å bli bedre i fjelløping. Da ville det vært rart om jeg ikke også ble bedre på maraton.

Selv om en slik tid kan åpne dører til internasjonale mesterskap, er det ikke det som frister henne mest.

– Jeg tenkte litt på det etter Valencia i fjor, fordi mange kommenterte det. Men EM på maraton kolliderer med OCC, og for meg betyr det mye mer å kunne hevde meg i toppen i OCC enn å være deltaker i EM. Jeg er relativt sett en bedre fjelløper enn maratonløper, så da er valget ganske enkelt.

Likevel innrømmer hun at det finnes én tanke som kan få henne til å revurdere.

– Hvis jeg en gang skulle være aktuell for OL, så kunne det hende jeg hadde gjort noen tilpasninger. Men det er en ganske fjern tanke.

Akkurat nå er det fjelløp som gjelder. Det er der de største drømmene ligger.

– Med mitt konkurranseinstinkt er drømmen å være best i de konkurransene jeg stiller opp i. Jeg har lyst til å vinne de store løpene. Drømmer skal være litt uoppnåelige. Ellers er de jo ikke drømmer.

Om fem år håper hun at intervjuet ser annerledes ut.

– Da håper jeg at vi snakker om at jeg har vunnet et av de store løpene i UTMB, enten OCC eller CCC. Eller at jeg har vunnet Zegama. Det er de seierne jeg har lyst til å snakke om. Og så håper jeg selvfølgelig at jeg også har løpt et enda raskere maraton, avslutter Ida Amelie Robsahm.

Ida Amelie Robsahm: – Jeg teller timer, ikke kilometer

En av verdens beste fjelløpere, Ida Amelie Robsahm, teller timer framfor kilometer, løper opptil 5000 høydemeter i uka – og mener nøkkelen for mosjonister er enkel: Kom deg ut på sti.