Intervalløkta som aldri ble fullført

De siste seks årene har jeg brukt automatisk logging av treningsøktene mine via GPS-klokka, men tidligere ble all treningen min sirlig og møysommelig notert for hånd inn i treningsdagboka mi. Ett dobbeltsidig A4-ark per uke. Satt inn i perm når uka var omme.

Kilometer, timer og minutter. Intervalltider og mellomtider på konkurranser. I tillegg til vær, føreforhold og bekledning. Og selvfølgelig hvilke løpesko jeg hadde brukt. Spesielt mine tre ukentlige intervalløkter var et høydepunkt å notere inn i dagboka. Gjennomsnitt ble regnet ut og tidene ble sammenlignet med tidligere ganger jeg hadde løpt samme intervalløkt.

Sammenligninger var i alle fall gøy så lenge jeg fremdeles hadde framgang og var i utvikling.

1500 intervalløkter
I løpet av tre tiår med løping, og tre ukentlige intervalløkter, har det blitt flere hundre intervalløkter å notere ned. På langt nær alle øktene har vært like bra, og dermed heller ikke vært like artige å skrive inn i boka, men jeg har i alle fall aldri avbrutt en påbegynt, planlagt intervalløkt. I alle fall ikke det jeg kan huske.

Men med ett unntak. Og selv om det begynner å bli en god del år siden, så husker jeg fremdeles hendelsen som om det skulle vært i går: Intervalløkta som jeg aldri fullførte og heller ikke fikk gleden av å notere inn i treningsdagboka.

Dagen da (nesten) alt stemte
Det var en sommerdag. Sol, blå himmel og nærmest vindstille. Kanskje for varmt til å løpe maraton, men så var det heller ikke det vi skulle gjøre. Vi skulle ha intervaller – treningskameraten min og jeg. Med kortbukse og singlet var det perfekt temperatur. Litt ekstra svetting på grunn av go’været var bare bra.

Vi møttes på avtalt sted litt i utkanten av byen. Der gikk det en fin skogsvei langs et jorde på den ene siden og skog på den andre. Fast underlag, stort sett flat vei og omtrent ingen svinger. Oversiktlig og grei. Det var bare å konsentrere seg om å løpe.

Vi hadde løpt der flere ganger tidligere. Dette var før GPS-klokkenes tid, men distansen vi løp var drøye tusen meter, antok vi. Åtte stykker skulle vi ha. Med ett minutts pause. En «standardøkt» som det gikk an å teste løpsformen i og sammenligne med tidligere økter. Det skulle selvfølgelig helst perses hver gang. Et blodslit. Men jeg likte det.

Treningskameraten min var normalt sett et hakk, eller to, bedre enn meg. En skikkelig tøffing. Malte på, aldri en dårlig dag. Jeg kunne bite meg nogenlunne fast på enkelte drag, men hadde aldri klart det gjennom en hel økt.

Vi løp vår faste oppvarmingsrunde. Deretter de obligatoriske 4 x 100 m stigningsløp. Det måtte være fire, var vi enige om, aldri tre eller fem. Ingen av oss visste hvorfor. Sannsynligvis en blanding av tvangstanker og rutiner.

Og selvfølgelig den obligatoriske pissepausen før første drag. Jeg måtte egentlig ikke pisse, men det var rutine – det også. Og sannsynligvis en god del nerver.

Intervalløktene, og spesielt en standard testøkt som dette, var preget av nerver på forhånd. Jeg pleide å gru-glede meg.

Det var alltid godt å komme i gang. Og det hadde vi nå. Første drag, av åtte. Det var viktig å finne en avslappet flyt. Jobbe hardt, men ikke bruke opp for mye krefter i starten. De første par dragene kunne ofte føles litt tunge, før jeg kom inn i det og hadde funnet «dagens» marsjfart.

En mental vitaminboost
Slik var det også denne dagen. Jeg hang ganske godt med på skuldra til kameraten min. Han fikk ikke den meteren eller to han normalt pleide å få til meg. Hadde han en dårlig dag? Gikk dette saktere enn normalt?

Første drag ble klokket inn på 3 minutter og 33 sekunder. Dette var minst like raskt som på mine beste dager, men det kostet da usedvanlig lite å henge med på dette tempoet i dag?

Ett minutts pause. I alle fall i starten av økta føles ett minutt som rikelig lenge. Vi var klare for drag nummer to.

Selvtilliten min hadde fått seg et løft etter første drag. Jeg tok sjansen på å legge meg i rygg på treningskameraten min igjen. Og klarte det. Han følte seg nok presset. Økte tempoet. Men jeg hang meg på. 3:31 gikk draget på denne gangen. Og et nytt minutts pause.

Etterfulgt av nytt drag. Jeg nøyde meg nå ikke lenger med kun å ligge i rygg. Vi lå skulder ved skulder og presset. 3:30. Så raskt hadde jeg aldri løpt tidligere. Selv ikke på enkeltdrag.

Vi var klare for det fjerde draget. Bare å komme seg gjennom dette, så var vi halvveis. En psykisk oppløfting.

Det var nå jeg som lå de få centimeterne foran. En mental vitaminboost. 3:29. Jeg hadde aldri noensinne tidligere hatt drag under tre og et halvt minutt. Og vi var allerede halvveis.

«Don’t worry about the last one»
Drag fem, av åtte, hadde startet. Jeg var i siget, løp som i transe. Tenkte ikke på noe. Bare løp. Og hørte pusten på kameraten min som nå lå i rygg. Fikk jeg en meter til ham?

3:27. Og kun tre drag igjen.

– Konsentrasjon nå. Ikke mist fokus. Du er ikke sliten. Dette går lett, overbeviste jeg meg selv om.

Drag seks. Treningskameraten min var en harding. Men denne solskinnsdagen var det jeg som var skikkelig på offensiven. Det var, for første gang, han som strevde med å henge på meg. Eller rettere sagt: han klarte det ikke. Han måtte slippe en meter eller to. På nytt 3:27.

Kun to drag igjen, så var økta over. Men det begynte å bli hardt.

«Hold tempoet og konsentrasjonen oppe nå».

Klar for nest siste drag. I bakhodet hørte jeg Sør-Afrikaneren jeg trente med for en del år siden si: «Don’t worry about the last one. The last one looks after itself». Ikke tenk på det siste draget. Det er alltid litt krefter igjen til det. Konsentrer deg om dette nest siste.

Full innsats. Jeg hørte pusten på kameraten min ble gradvis lengre bak. Det ble flere meter. Jeg fikk fornyede krefter. Økte farten ytterligere – som om det skulle være dagens siste intervalldrag.

«The last one looks after itself».

3:25.

Fra drøm til mareritt
Kun ett drag igjen. Jeg bestemte meg for at dette skulle bli dagens, og tidenes, raskeste.

Vi var i gang og jeg gledet meg allerede nå enormt til å notere tidene inn i treningsdagboka. Regne ut snittet og sammenligne med tidligere økter. Dette kom til å bli «tidenes beste» intervalløkt med et snitt lavere enn mitt aller beste enkeltdrag noensinne.

Jeg følte nærmest at jeg fløy bortover skogsveien.

Så våknet jeg ...

Med en gang skjønte jeg ikke hva som skjedde, men så gikk det opp for meg at det hele bare hadde vært en drøm. På mange måter en veldig god drøm, men nærmest et lite mareritt at jeg ikke fikk fullført økta og dermed heller ikke fikk notert den i treningsdagboka.

Jeg forsøkte å sovne igjen, med håp om at det ville bringe meg tilbake dit jeg var og kunne fullføre det siste draget. Men det var selvfølgelig nytteløst.

Dette hadde ikke vært noen drømmeøkt - bare en drøm. Var det rett og slett et signal om at jeg løp for mye? At løpingen opptok en for stor del av livet mitt?

Ikke vet jeg.

Jeg gledet meg allerede enormt til å notere tidene inn i treningsdagboka. Så våknet jeg. (Illustrasjon: Bjørn Johannessen)

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening.