Lykkelig av løperus

Artikkelen har også stått på trykk i Kondis nr. 6–2020

På enkelte løpeturer kan jeg oppleve noe herlig, men mystisk. Turen bygger seg opp til å bli tung. Det kjennes ut som jeg løper med en 20-kilos sekk, jeg kan nesten kjenne smaken av melkesyre i munnen, og det er kun viljen som får beina til å gå.

Men plutselig forsvinner ryggsekken, det føles som om beina flyr av gårde, og jeg kan løpe «hur långt som helst». Jeg føler meg uovervinnelig.

Dette skjer ikke på alle løpeturene mine, langt ifra. Men jakten på denne følelsen er én av grunnene til at jeg snører på meg skoene gang etter gang. Er det innbilning eller en kjemisk forklaring på følelsen, og finnes det en oppskrift for å oppnå den?

Kjemisk forklaring

Runner’s high har vært kjent i flere tiår og blitt forklart med at kroppen begynner å produsere lykkehormoner når den har blitt presset hardt nok. Det er ikke en selvfølge at alle oppnår følelsen, og man kan ikke gjenskape den så enkelt som ved å repetere ei identisk treningsøkt. Runner’s high har derfor blitt et mystisk fenomen som det både forskes og jaktes på.

Lykkehormonene det er snakk om, endorfiner og endokannabinoider, er signalmolekyler som aktiverer flere områder i hjernen vår, blant annet belønningssystemet.

Produksjonen av endorfiner er en smerterespons, og den smertestillende effekten kommer av at molekylene likner og har liknende virkning som opiater, f.eks. morfin. Selve navnet kommer nettopp av «endogent morfin», altså kroppens egenproduserte morfin (endo = innenfor, innvendig). Endorfiner er også en grunn til at vi føler oss gladere, fordi de aktiverer opioidreseptorer i hjernen og øker utskillelsen av dopamin, en sentral aktør i kroppens belønningssystem.

En tysk studie fra 2008 var den første til å skanne hjernen til mennesker for å lære mer om endorfiners rolle i løperus. Testpersonene løp i to timer, med snittlengde 21 km, og de hadde beviselig høyere konsentrasjon av endorfiner i hjernen etter løpingen. Den subjektive opplevelsen av eufori var sterkere jo mer endorfiner som ble produsert.

Endokannabinoider er små molekyler som dannes når kroppen utsettes for fysisk stress, og som binder seg til cannabinoid-reseptorer i hjernen og sentralnervesystemet. I aktivert tilstand kan disse reseptorene påvirke flere prosesser i kroppen vår, som appetitt, humør, søvn, hukommelse og læring. Rusmiddelet cannabis inneholder flere titalls cannabinoider, men til forskjell fra molekylene i cannabis er endokannabinoider molekyler vi produserer selv (jmf. betydningen av ordet endo).

Betydningen av cannabinoid-reseptorer, i det minste hos mus, ble illustrert i en amerikansk studie fra 2015. Mengden endorfiner og endokannabinoider var høyere etter løping. Musene tålte smerte i større grad, og de var mer avslappet. Da forskerne blokkerte reseptorene og dermed effekten av endokannabinoidene, forble musene like urolige, engstelige og følsomme for smerte som før løpingen.

Hvorfor trenger vi lykkehormonene?

For den moderne løper er det i hovedsak god fysisk og mental helse som motiverer til løping, men det var neppe grunnen til at urmennesket tok beina fatt. Forskere mener at den opprinnelige funksjonen til lykkehormonene var å gjøre mennesket til en bedre jeger. Vi er ikke verdens raskeste art, og måtte derfor kompensere med utholdenhet for å kunne fange byttedyr. Lykkehormoner som reduserte smertefølelsen og gav oss godfølelsen, bidro i så måte til at vi løp videre i jakten på et bytte selv om musklene verket og var fulle av melkesyre.

En (liten) amerikansk studie fra 2012 underbygger denne teorien. Blodprøver ble tatt av ti personer, åtte hunder og åtte ildere, før og etter at de hadde løpt 30 minutter på tredemølle. Hos menneskene og hundene var produksjonen av et endokannabinoid kalt anandamid betydelig høyere etter treningen, noe som ikke kunne ses hos ilderne.

De menneskelige forsøkspersonene rapportere at de følte seg bedre, og det var en sammenheng mellom konsentrasjonen av anandamid og denne subjektive opplevelsen av bedre humør. Det ser ut til at evolusjonen har brukt endokannabinoid-systemet til å motivere pattedyr som hadde en fordel av det, til å kunne løpe eller gå langt.

Nå trenger vi ikke å gå lenger enn til nærmeste dagligvarehandel for å sanke mat, en tur som ikke øker pulsen på samme måte som å løpe etter et levende bytte. Men det er likevel flere gode grunner til å presse kroppen litt lenger og hardere iblant. Produksjonen av de nevnte lykkehormonene er utgangspunktet for flere av dem.

Trening påvirker kroppen fysisk ved å bryte den ned, for så å bygge den opp igjen. Produksjonen av lykkehormoner under en hard eller lang løpetur kan ha en lignende funksjon på et mentalt plan. Vi må kjempe oss gjennom negative tanker og tretthet underveis på turen, men belønnes med en herlig lykkerus etterpå. Og selv om vi ikke føler oss riktig euforisk hver gang, har vi kanskje løpt fra en sliten, stressa eller sint versjon av oss selv.

Hva er oppskriften på Runner’s high?

Jeg har kun snakket om løping, men til tross for navnet er ikke Runner’s high forbeholdt løpere. Den samme gode følelsen kan oppnås under andre aktiviteter også, men uansett hva man gjør, kreves en viss varighet og intensitet, og ergo en god fysisk kapasitet. Dette er på en måte leit, for hvis alle debutanter hadde kjent lykkerusen allerede etter første økt, tror jeg mange flere hadde funnet glede i regelmessig trening.

Endorfiner og endokannabinoider kommer som respons på smerte og fysisk stress, og da må man naturlig nok presse seg ut av komfortsonen for at produksjonen skal settes i gang. Prinsippet «jo hardere, jo bedre» gjelder ikke, for hvis man pusher seg for hardt, skifter kroppen fra lykkehormoner til «hold meg i live-hormoner», og euforien går over til å bli et slit. Angivelig bør man ligge på 70-85 prosent av makspuls, tilsvarende en moderat til hard økt. Hvor lenge man må holde på, vil variere fra person til person avhengig av fysisk form, men man skal nærme seg slutten på glykogenlageret. Det foreslås flere måter å gjøre dette på, for eksempel å gjennomføre et testløp med maks innsats, kjøre et tempoløp på 1,5-2 timer, eller legge inn intervaller på løpeturen.

For at Runner’s high skal bli oppnåelig, må formen forbedres eller vedlikeholdes, så kontinuitet er et viktig stikkord. Det er også avgjørende å restituere godt mellom øktene, og studier antyder at kroppen trenger opp mot 8 timers søvn per natt for å kunne produsere maksimal dose endokannabinoider.

Ingen forventning, men en bonus

Det er mye som skal klaffe for at Runner’s high skal inntreffe, og hvis man har stadig forventninger om dette, kan mange løpeturer bli en skuffelse. Det kan også føre til at man for ofte presser seg unødig hardt og øker risikoen for belastningsskader.

Regelmessige løpeturer med variasjon i lengde og intensitet gir fordeler som en mer funksjonell kropp, bedre søvnkvalitet, opplevelser og mestring, og vil for mange gi glede nok til å fortsette. Men hvis man iblant unner seg en lengre, hard løpetur, kan man oppleve løperus om en overraskende bonus.

NB: fare for gjentagende atferd.

Målgangsglede:Mot slutten av et ultraløp har euforien en tendens til å melde seg. (Foto: Sylvain Cavatz)

Om artikkelforfatteren
Ane Korsvold (f. 1991) jobber som klinisk ernæringsfysiolog hos Oppfrisk i Trondheim. Hun er glad i alt som byr på frisk luft og økt puls, men på øverste hylle står løping i terrenget og skiturer i fjellet. Hun forsøker å inspirere til et sunt kosthold og en aktiv hverdag på Instagram, med kontoen @drivstofftanker. (Foto: privat)