Miriam har løpt 100 ultramaraton på 100 dager - og er langt fra i mål
Et vanvittig løpeprosjekt har nådd en milepæl: Miriam Myhren Bouchleh har løpt ultramaraton hver dag i hundre dager på rad, for å hjelpe barn i nød. Og prosjektet er langt fra over. Miriam skal fortsette å løpe. Minst en ultramaraton. Hver dag.
Miriam Myhren Bouchleh har løpt minimum en ultramaraton hver dag, i ett hundre dager! På dag 100 møter jeg henne og samboer (og forlovede) Andreas Lunde Grindstein ute i løypa på vei mot Mariholtet i Østmarka. På den måten får jeg delta litt på markeringen av det som først var målet med prosjektet, men som nå er blitt "degradert" til delmål.
– Det har gått så bra. Kroppen føles kjempebra, og jeg koser meg så utrolig mye med det prosjektet her på veldig mange måter. Jeg har løpt hver eneste dag i 100 dager. Det har ikke vært noe hindringer, så det har egentlig bare gått over all forventning.
Kravet: én sammenhengende tur, minst 45 kilometer
Dette er ikke en «jeg løp litt hver dag»-serie. Rammene er harde, og de er tydelige: For at dagen skal telle, skal det løpes én sammenhengende tur på minimum 45 kilometer. Det var slik prosjektet ble presentert før jul, og det er slik det faktisk er gjennomført.
At det har blitt et jevnt høyt volum, viser også Strava-statistikken til Miriam: De siste fire ukene ligger hun på sju aktiviteter per uke. 354,9 kilometer, 35 timer og 24 minutter i aktivitet og 4549 høydemeter - per uke. Hittil i 2026 står hun med 81 aktiviteter, 4180,1 kilometer, 437 timer og 55 minutter aktivitet og 41750 høydemeter.
Det er tall som forklarer noe av hva «hver dag» faktisk betyr.
Se hele vårt "løpende" videointervju med Miriam og forloveden Andreas her.
Fra podcast-idé til 30-årsgave
Ideen kom ikke ut av ingenting. Miriam forteller at hun allerede løp mye før prosjektet, og at hun ble inspirert av å høre om en som løp maraton hver dag i 100 dager.
– Jeg hørte om et prosjekt der noen løp maraton hver dag i 100 dager, og det traff meg. Det er så mange ganger jeg må avslutte en langtur fordi livet skjer. Jeg har ofte lyst til å fortsette. Jeg ville ha en periode der jeg kunne løpe så mye jeg vil.
Prosjektet ble også en markering.
– Jeg bestemte meg for at dette skulle være en 30-årsgave til meg selv. Jeg fyller 30 år om to dager.
100 ultramaraton for 100 barneliv
Miriam har samtidig knyttet prosjektet til en innsamling til Leger Uten Grenser og deres arbeid mot underernæring. Målet er 75000 kroner, som i prosjektbeskrivelsen tilsvarer seks ukers livreddende behandling for 100 barn.
På dag 100 kan hun også gi en oppdatering på status.
– Vi har samlet inn 52000 kroner så langt, og det betyr enormt mye.
For Miriam gir innsamlingen prosjektet en tydelig mening utover det idrettslige.
– Jeg hadde nok løpt uansett, men når det er koblet til en innsamling, føles det som hver kilometer teller. Det gjør prosjektet mindre egoistisk og mye mer meningsfullt.
Hvordan tåler kroppen det?
Det vanligste spørsmålet hun får, handler om kroppen og risikoen for skader. Miriam peker først og fremst på lav intensitet, gradvis oppbygging og at hun trives med det hun gjør.
– Tempoet er rolig, og jeg har bygget meg gradvis opp. Mange ganger har jeg løpt 50–60 kilometer, og det føles nesten ikke sånn. Noen dager kan timene gå fort, og plutselig har det gått fem timer.
«Spis godt, sov godt» – og litt yoga
Restitusjonen er ikke preget av avanserte «hacks». Snarere av enkle prinsipper og faste rutiner.
– Det beste rådet er egentlig det vi har fått av kassedama på Kiwi: "Spis godt, sov godt."
I tillegg har Miriam noen konkrete tiltak hun gjør hver dag.
– Jeg gjør en kort yogasekvens om morgenen og før middag, fem til ti minutter med litt bevegelighet. Og så trener jeg også styrke, både for å forebygge skader og for å føle meg robust.
Ernæringen som må fungere
Som klinisk ernæringsfysiolog er hun også tydelig på at mat og drikke er helt avgjørende når hverdagen består av mange timer løping, dag etter dag.
– Jeg spiser før løpeturen, og jeg spiser og drikker underveis. Etterpå blir det som regel en middag med mye karbohydrater og nok proteiner.
Hun peker også på en viktig forskjell fra treningshverdagen før prosjektet: totalvolumet var høyt også da, men ikke fordelt likt hver dag.
– Før hadde jeg mer variasjon: 20 kilometer en dag, 70 en annen. Når distansen er jevn og høy dag etter dag, må jeg være enda mer bevisst på å få i meg nok.
Forloveden Andreas: støtteapparat, sparringspartner og dokumentarist
På den hundrede løpeturen i prosjektet er Andreas med, og Miriam er tydelig på hvor viktig det er at han er delaktig i prosjektet.
– Andreas er samboeren og forloveden min, men også mentor, manager og støttespiller. Han er kameramann, motivator - og psykolog.
Hun beskriver det som en stor styrke å dele prosjektet med en som både kan løpe selv og forstår dynamikken i lange prosjekter.
– Det er utrolig givende å ha noen å dele dette med. Vi kan snakke om øktene, motivasjonen og de dagene det butter litt. Han forstår hva det handler om.
Andreas selv er tydelig på at han er imponert, og at han aldri har vært i tvil om at det skulle gå.
– Jeg har aldri vært et sekund i tvil. Hun har vist at hun både har kroppen og hodet som skal til. Det har gått veldig bra, og det er ekstra imponerende at prosjektet nå utvides, forteller han.
Miriam trekker også fram at Andreas jobber med å dokumentere prosjektet.
– Andreas skal lage en dokumentar, og det er veldig kult. Han har vært støttende hele veien. Det har aldri vært en eneste tur der han har sagt noe annet enn: løp så lenge du vil, kos deg.
Sandstorm på Gran Canaria
Første del av prosjektet ble gjennomført på Gran Canaria. Der kan forholdene være alt annet enn ideelle, blant annet når calima, sand i lufta fra Sahara, setter inn.
Miriam løp likevel.
– Da går man inn i en slags modus. Det er ikke dagen du velger for komfort, men det er likevel en dag som skal gjennomføres.
Reaksjoner utenfra: «Blir du ikke skadet?»
Hun kjenner godt igjen spørsmålene fra omgivelsene.
– Det vanligste spørsmålet er om jeg ikke blir skadet. Det forstår jeg godt at folk lurer på.
Miriam understreker at helsa alltid kommer først, og forteller at hun nå har vært skadefri i flere år, etter en periode tidlig i løpekarrieren med blant annet akillesproblemer.
– Helse kommer først. Det er et prinsipp jeg aldri går bort fra. Jeg har vært skadefri i tre–fire år nå, men jeg hadde en periode tidlig med en del skader. Styrketrening har vært viktig for meg, både for å forebygge og for å føle meg sterk.
Og så peker hun på en grunnleggende misforståelse hun møter.
– Noen tror jeg gjør dette for å ha det vondt eller for å presse kroppen mest mulig. Men. jeg gjør det fordi jeg har lyst.
Rådet til seg selv før dag 1
Når hun blir spurt om hun ville gjort noe annerledes før start, svarer hun konkret: rydde plass til løpingen.
– Jeg ville minimert alt annet som ikke har med løping å gjøre. Jeg ville hatt færre ting på agendaen, roet litt mer ned på jobb og ellers prioritert løping, mat og hvile.
Sammenligningen: Candice Burt og 200 dager
Internasjonalt finnes det noen få prosjekter som kan gi perspektiv. Ultraløperen Candice Burt gjennomførte en «ultrastrike» der hun løp minst 50 kilometer hver dag, og avsluttet etter 200 dager.
Miriam kjenner til Burt.
– Jeg har hørt om Candice Burt. Hun løp 200 ultradistanser på 200 dager.
Men der Burts prosjekt i stor grad handlet om rekord og grensesprenging, har Miriam fra start løftet fram en tydelig veldedighetsdimensjon med innsamling til Leger Uten Grenser.
Nyheten på dag 100: hun forlenger til 250
Dag 100 blir ikke et punktum. Halvveis på vei inn til Mariholtet røper Miriam nyheten: Hun har bestemt seg for å utvide prosjektet. Med 150 prosent.
– Jeg har bestemt meg for å utvide fra 100 ultramaraton på 100 dager til 250. Det betyr 150 dager til.
Hun forteller at hun allerede i planleggingen kjente at 250 var et tall hun ønsket å strekke seg mot, dersom hun hadde mulighet.
– Jeg er stolt av 100, men hvis jeg har mulighet til å løpe 250, vil jeg veldig gjerne få til det. Det er noe jeg virkelig kommer til å være stolt av.
Samtidig understreker hun at beslutningen var viktig å forankre hjemme.
– Da jeg bestemte meg for å utvide, var det viktig for meg at Andreas var med på det og støttet det. Dette er vårt prosjekt på mange måter.
Følg prosjektet og støtt innsamlingen
Mot slutten av intervjuet er oppfordringen klar: de som vil, kan både følge og støtte.
– Det hadde vært veldig fint om folk vil støtte Spleisen. Det går til Leger Uten Grenser og behandling av underernærte barn.
– Og hvis folk vil følge meg, oppdaterer jeg daglig på Strava. Jeg deler både oppturer og nedturer. Hvis noen har spørsmål om ernæring, styrke eller mental trening, er det bare å ta kontakt.
100 ultramaraton på 100 dager er gjennomført. Nå er neste etappe i gang.