Molly Seidels maratonmodell: Stort volum – kontrollerte kvalitetsøkter

Det var på ingen måte gitt at Molly Seidel skulle bli en av verdens beste maratonløpere. For to år siden hadde hun ikke en gang løpt en halvmaraton, og med 15.52,41 som best på 5000 m og 32.24,78 på 10 000 m var det lite som tyda på at en OL-medalje var innen rekkevidde.

I tillegg hadde hun i flere år slitt med spiseforstyrrelser, noe som medførte både skadeproblemer, angst og depresjoner. Kanskje bidro også treningsmodellen hun brukte som baneløper – med mange høyintensive økter – til å bryte henne ned. Etter at hun la om til maratontrening, er hun også blitt en bedre baneløper, og i år har hun satt pers på 10 000 m med 32.02,19.

Vurderte å gi seg

For to år siden var Molly Seidel så langt nede at hun vurderte å legge opp.

– Det er nesten komisk fordi på dette punktet i karrieren min, undret jeg på hvor mye lenger jeg kom til å holde på. Jeg hadde ikke mye å by på, og jeg slet med skader. Jeg visste virkelig ikke hvor jeg var på vei, fortalte hun nylig i et intervju med Outside.

Heldigvis gav ikke Molly opp, men begynte i stedet å trene for den distansen hvor talentet hennes ser ut til å komme virkelig til sin rett. I samarbeid med trener Jonathan Green la hun opp en langsiktig treningsplan med tanke på å få ut potensialet på maraton. Treningsmengden ble økt fra å ha ligget mellom 130 og 160 km i uka til 180-190 km.

– Hun takla stor mengde, men høy intensitet slet veldig på henne, forklarer treneren hennes og legger til at Molly er en type løper som kan konkurrere på et høyere intensitetsnivå enn det hun holder på kvalitetsøktene.

– Da vi begynte å arbeide sammen, fokuserte vi på mengde, og ved hjelp av trening med lav intensitet bygde vi opp hennes aerobe base, noe som gjorde henne i stand til å få kontinuitet i treninga, forteller Green til Outside.

Kvalitetsøktene til maratonutgaven av Molly Seidel bestod av lengre sammenhengende terskeløkter, lette fartsleik-økter og langintervaller i halvmaratonfart. Hvis de var i tvil om hun skulle trene kvalitet eller rolig, så valgte de å lande på den forsiktige sida.

– Å skifte til mer mengdebasert trening før vi la inn intensitet i form av raskere langturer og terskeløkter – i praksis uten å være i nærheten av maks O2-fart – har virkelig fungert bedre for meg, oppsummerer hovedpersonen sjøl.

Offensiv

Når hun står på startstreken i en konkurranse, er imidlertid ikke Molly Seidel redd for å være offensiv. Under bronseløpet i OL var innstillingen hennes ifølge et intervju med Irunfar slik:

– Jeg tenkte at dette er OL. Det hender bare hvert fjerde år, og du kan like godt gå for det. Det var en stor ting for meg å ikke være redd, og i stedet være med i teten og lage litt røre. Jeg er ikke sikker på om jeg noen gang har trodd at jeg skulle være i en slik posisjon – å ligge i teten i maratonløpet i OL og være den som pushet farten. Jeg prøvde å ikke fokusere for mye på kvinnene rundt meg og heller tenke: «Ok, du føler deg bra. Du er godt i gang. La det flyte på.»

Til slutt kunne hun løpe inn til en bronsemedalje som knapt noen på forhånd hadde trodd hun kunne være i nærheten av.

I New York City Marathon som gikk nå på søndag, måtte Molly Seidel nøye seg med fjerdeplass etter en oppkjøring prega av to ribbeinsbrudd. Men tida, 2.24.42, er likevel den raskeste noen amerikansk løper har fått til i den kuperte traseen, og Seidel befestet posisjonen som USAs best maratonløper.

Modell som passer

Hun har funnet en treningsmodell som fungerer for seg. Dermed ikke sagt at den passer for alle andre.

Men filosofien bak – at det gjelder å finne en treningsform som bygger oss opp i stedet for å bryte oss ned – kan vi alle lære noe av. Skal en bli god til å løpe, er kontinuitet i treninga viktig, og da gjelder det å trene på en måte som kroppen både tåler og responderer på.

Likedan er det viktig å finne ut hvor sitt eget talent er størst dersom en ønsker å nå langt. Molly Seidel kunne ganske sikkert blitt en ganske god baneløper om hun hadde fortsatt noen år til med det, men det var først da hun testa seg ut på maraton, at hun virkelig blomstret.

En siste ting å ta med seg kan være å spare sitt beste til det virkelig gjelder. Det er ikke på trening, men i konkurranse det er viktig å være god. Det sies om de beste traverhestene at de gjerne er litt late på trening.

Molly Seidel overgikk seg sjøl og nesten alle andre da det gjaldt som mest.

27 år gamle Molly Seidel fra USA har fått et virkelig løft etter at hun la om treninga og satsa på maraton. (Foto: Wikipedia)