Når man ikke er best når det gjelder

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening.

Noen av våre største idrettshelter har slått til i OL. At Karsten Warholm skulle ta gull på 400 m hekk kom ikke som noen stor overraskelse. At Kristian Blummenfelt skulle gjøre det samme i triatlon, var en noe større overraskelse, men likevel ikke helt uventet.

Dette er eksempler på utøvere som hadde marginene på sin side og leverte sitt livs beste prestasjon den dagen det virkelig gjaldt. De hadde selvfølgelig også forberedt seg så godt det var mulig å gjøre.

Det å mislykkes
Like godt forberedt var sannsynligvis mange av dem som underpresterte og "mislyktes" den dagen det virkelig gjaldt. Dobbeltfireren i roing, med superveteran Olaf Tufte som "kaptein", kom seg aldri til den OL-finalen som var målet. Og duoen Are Strandli og Kristoffer Brun, som var soleklare medaljekandidater i dobbeltsculler i roing, kantret med båten i bølgene i Tokyo og kom heller aldri i posisjon til å kunne kjempe om medaljene. Å kantre med båten hadde ingen av de rutinerte roerne opplevd tidligere - verken på trening eller konkurranse. Maks uflaks.

Langdistanseløper Karoline Bjerkeli Grøvdal kom imidlertid til finalen på 5000 m, men hadde en tung dag, havnet nest sist av deltakerne og var langt bak hva hun normalt er god for.

Neste mulighet for å lykkes i et OL er ikke før i 2024 i Paris. Det er lenge til, og det forutsetter at de i det hele tatt holder på så lenge. Flere av de nevnte deltok etter all sannsynlighet i sitt siste OL.

Skuffelsen, tapet og nederlaget blir derfor ekstra tungt å komme over.

Nedtur: Det er tungt å mislykkes den dagen det virkelig gjelder å prestere for å nå det målet man har trent for i lang tid. (Arkivfoto: Bjørn Johannessen)

Glede seg over veien
Også vi mosjonister kan oppleve å mislykkes i konkurranser vi har trent mot i lengre tid for å oppnå mål vi har satt oss. Selv for oss, som kun har idretten som hobby, kan det være tungt å innse at drømmen om for eksempel å løpe under 3 timer på maraton i Berlin må holdes liv i et år til etter nettopp å ha løpt noen sekunder for sakte denne gangen også.

For at det siste års iherdige trening dermed ikke skal oppleves som bortkastet når målet ikke ble nådd, er det derfor viktig å trives med selve treningen og finne glede i hver treningsøkt fram mot den store konkurransedagen. Nedturen blir da ikke så stor når man kan tenke tilbake på alle de flotte opplevelsene man har hatt underveis. Veien er målet.

Naturligvis er ikke dette så lett for eliteutøvere som lever av idretten, og er på et så høyt nivå at de kan delta i OL, men vi mosjonister kan "nyte" privilegiet det er å kunne glede oss over veien mot målet i større grad enn eliteutøverne som stadig må prestere på topp for fortsatt å kunne ha idretten om levebrød.

Treningsglede: Det er viktig å glede seg over de ukentlige treningsøktene på vei mot det store trenignsmålet. Da blir ikke nedturen så stor om målet ikke når. Her fra en trenersamling på Lillehammer for trenere i Kondistreninga. (Foto: Marianne Røhme)