Om å sitte fast i det som var …

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 5 – 2022

Les del 1: Mål om sub 2.50 på maraton som 60-åring
Les del 2: Finnes det en «kvikkfiks» for mitt prosjekt?
Les del 3: Løping med "kalkunheng"
Les del 4: Nyttårsforsetter
Les del 5: Koronatest og andre realitetstester
Les del 6: «X-faktoren» i min treningshverdag

I skrivende stund sitter jeg under parasollen og myser på tastaturet. Det er visst mye som endrer seg med årene. For hverken synet eller min toleranse for varme blir noe bedre ettersom tiden går. Men jeg klager ikke! Med solfaktor 30, gode briller og isbiter i glasset, nyter jeg dagene derpå.

60-årsdagen

For den 2. juni feiret jeg 60-årsdsagen med gode venner ved Middelhavet i Spania. Det å rykke opp i 60-årsklassen er en gave. Dagen begynte med at jeg ble vekket til bursdagssang, champagne og napoleonskake. Kakestykket målte 7,5 x 7,5 cm, og jeg fikk lett i meg alt.

Etter at prefrokosten var plassert i anakondamagen min, snørte jeg på meg skoa og løp den faste morgenøkta. Jeg avsluttet løpeturen med en deilig frokost, med utsikt til det asurblå havet. Så ble det noen sløve timer i sola, før ettermiddagsintervaller på banen like ved skulle gjennomføres. På den tredje av fire serier av 3-2-1 minutter med 60 sekunders hvile mellom hvert drag, tenkte jeg at 60-årsdagen ville ende med hjertestans, men jeg overlevde.

Etter en dusj og litt styling var jeg som født på ny. Med solbrente kinn gikk jeg til bords med mine venner og kjæreste kone. Vi spiste en treretters med dertil passende drikke. Klokken 00.15 gikk jeg til sengs som en mett og rik mann. Det var nesten så jeg måtte klype meg i armen. Til tross for kalkunheng og aldringsmerker, er jeg i god form.

Leken og nysgjerrig

Både med og uten startnummer på brystet er jeg rett og slett en vinner! Det er som om jeg både sovner og våkner opp som «nummer én på pallen». Midt i all min velstand forstår jeg likevel at jeg på mange områder i livet er over «middagshøyden». Kroppen produserer ikke like mye testosteron og jeg har landet karrieremessig. Jeg setter likevel pris på at mine nærmeste applauderer at jeg i en alder av 60 år er like leken og nysgjerrig som jeg var i 20-åra. Både i arbeid og som løper har jeg mer å gi! Jeg liker å tro at jeg i jobben stadig blir litt bedre. Annerledes er det som rønner. Min utfordring i løpeskoa, er å finne ut hva jeg kan forvente å prestere i fremtiden. Når slike tanker dukker opp, havner jeg fort i fortidens bestenoteringer fra 2016/17-sesongen. Øvelsen blir da å ikke la fortidens meritter være premissleverandør for tanker om fremtidens bragder. For det eneste som da er sikkert, er at jeg vil bli en skuffet rønner. Så langt har livet vist meg at tilværelsen gir både skuffelser og gleder for nysgjerrige rønnere.

Bursdag:60-årsdagen ble feiret med champagne, god mat, sosialt samvær og løpeøkter i Spania. Det var imidlertid vann – og ikke vin – som ble fylt på Camelbaken. (Foto: privat)

En lyslugget rønner

I 1951, 11 år før jeg ble født, så en liten smårampete rønner dagens lys. Forfatteren Hank Ketcham (1920-2001) var en meget god tegner og gav liv til tegneseriefiguren Dennis. Han var en godlynt lyslugget rønner, ikke så ulik meg selv. Dennis fant på små og litt større krumspring. Han sprudlet over av livslyst og utforskertrang som utfordret både foreldre og naboers tålmodighet.

Dennis sine påfunn fascinerte meg, og jeg lo hjertelig av den lille rønnerens aktiviteter. Han våget å utfordre autoriteter, som han slett ikke hadde overdreven respekt for. Den lysluggede rønneren tok for seg av det livet bød på av muligheter og utforsket verden som lå for hans føtter. Prisen han måtte betale var å få skylden for sine overtramp, men også for det han aldri hadde befattet seg med. Til tross for alle beskyldingene han måtte tåle, gikk ikke Dennis under i mismot. Han evnet å glemme det som lå bak, for så strekke seg mot det som lå foran. Den egenskapen utviklet også jeg tidlig i mine barne- og ungdomsår.

På et senere stadium i livet leste jeg i en bok om én som oppfordret sine venner til det samme. Han skrev: «Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran».

Uskyldige skuldre

Den innstillingen gav meg livshjelp som ung, lenge før jeg som voksen leste Paulus’ ord til sine venner i Filippi. Situasjonen var at jeg tidlig i tenårene ble anklaget for å ha gjort hærverk på en campingplass. Vitner hadde visstnok sett at jeg hadde stått for ramponeringen. Sannheten var at jeg slett ikke hadde gjort det jeg ble anklaget for. Men som den lille rønneren jeg var, måtte jeg bære skammen på mine uskyldige skuldre. Etter å ha stått skolerett for et tribunal det var umulig å unnslippe, tok jeg imot anklagene med bøyd hode. Etter ydmykelsen gråt jeg av fortvilelse over verdens urettferdighet og løp til skogs. Som løpende oppdaget jeg at det var mulig å glemme det som lå bak, samtidig som jeg kunne strekke meg mot det som lå foran. Siden den gang har jeg fortsatt å løpe, og rønnerbetegnelsen er nå et honnørord i min verden.

I voksen alder klinger derfor betegnelsens to betydninger med, når jeg presenterer meg som en rønner i 60-årsklassen. Jeg er fortsatt leken og nysgjerrig og løper nok mer enn de fleste. Jeg gleder meg over det livet gir. Men etter som tiden går, tar jeg meg selv i å skue bakover i tid. Som løper dukker gamle meritter og personlige bestenoteringer stadig opp i frontallappen.

De minner meg om det som en gang var. Visst er det hyggelig å se tilbake på bilder, medaljer og bestenoteringer, men de speiler også min forgjengelighet. Jeg må derfor ta inn over meg at kroppen synker sammen, at stegene ikke lenger er så kraftfulle, og at kilometerpasseringene tar lengre tid. Det er nytteløst å strekke seg etter det som ligger bak! Ja, både det som er bra gjort, dumt gjort og ugjort i fortiden, er det umulig å gjøre noe med i dag. Selv om jeg er en rønner med gode bein og et lekent hode, kan jeg ikke reversere tiden.

Hvile: Løpebein trenger også å slappe av mellom slagene. (Foto: privat)

Forsone seg med fortiden

Kanskje ble ikke livet slik du drømte om, men det ble slik det ble. Med hevet hode kan vi «glemme» det som ligger bak og forsone oss med det som var dumt gjort, bra gjort og ugjort! Alt annet vil kun være å legge sten til byrden. Den energien som er igjen i en aldrende kropp, vil jeg anvende på å strekke meg etter det som ligger der fremme av muligheter. Det smarteste jeg gjør er derfor å forsone meg med livet. Dennis hadde den evnen. Han lot ikke egen eller andres dumskap i fortiden få være en energilekkasje for fremtiden. Derfor puttet han fortidens «grums» i en skuff, lukket den, for så å strekke seg etter det som ligger foran.

Jeg liker den holdningen. Per Fugelli sa det på en litt annen måte og hevdet vi burde gi litt mer faen. For en professor og lege var det en svært folkelig omskrivning av å glemme det som ligger bak, og strekker seg etter det som er foran. Jeg tror det er en klok livsinnstilling.

– Ja, ja Cato, nå er du jo over «the peak» i livet, så da er det vel på tide å finne frem tøflene å sette seg godt til rette i stresslessen, var det et velmenende menneske som sa til meg forleden. Vedkommende mente jeg hadde fortjent å hvile på mine laurbær i en alder av 60 år.

Rekordforsøk på maraton

For noen er det sikker riktig, men ikke for meg. For jeg er en rønner. Jeg må løpe og strekke meg etter det som er foran. Akkurat nå ser jeg med glede frem til den 18. juni og Midnight Sun Marathon i Tromsø, halvmaraton i Drammen 4. september, rekordforsøk på maraton i Berlin 25. september og maratonturen til vakre Valencia 4. desember.

Men på startstreken vil det uunngåelige skje! Mine personlige bestenoteringer dukker opp i hukommelsen. I brytningen mellom det som en gang var, og det som ligger foran av muligheter til å løpe fort, vil jeg befinne meg mentalt. Jeg vet mulighetsvinduet for bestenoteringer stadig blir mindre, men helt lukket tror jeg ikke det er. Derfor glemmer jeg det som ligger bak av Covid-rusket i lungene, et minkende testosteronnivå, kortere steglengde, høyere skuldre og lavere hofter. Jeg glemmer at det ikke lenger ser så estetisk ut når jeg løper. For det viktigste er å strekke seg mot det som ligger foran, målstreken og mulighetene for å gjøre et godt løp ut ifra mine forutsetninger i dag. I mulighetsrommet mellom realitetene og drømmen skjer det mye spennenende. Akkurat nå kiler det i magen med tanke på mitt tidsmål i 60-årsklassen.

Om du lurer – drømmen om sub 2.50 på maraton lever fortsatt!

To be continued!

Veteranutøver Cato

Navn: Cato Thunes
Født: 2. juni 1962, i Drammen
Sivilstatus: Gift med Wenche Thunes, fire barn
Arbeid: Sogneprest
Høyde: 181,5 cm
Vekt: 74 kg
CV i kortform: Dørvakt på Dickens pub i Drammen, minedykker fra Forsvaret, sogneprest, veteranløper
Perser: Berlin Marathon på 2.57.06 (2016), Hytteplan 10 km på 37.35 (2016), Midnight Sun Marathon (halvmaraton) på 1.23.10 (2016), 50 km på Bislett på 3.32.54 (2017)
Skadehistorikk: I 2017 løp jeg på meg et tretthetsbrudd i bekkenet og måtte legge skoa på hylla.
NPL i 2019: I tidsrommet 1. juni til 1. oktober i 2019 gikk jeg Norge på langs for å restituere meg.
(Foto: Ola Døhl)

Trener Sindre

Navn: Sindre Buraas
Født: 8. mai 1989
Sivilstatus: Samboer
Arbeid: Student, løpetrener, designer
Høyde: 183 cm
Vekt: 65 kg
CV i kortform: Butikkmedarbeider Löplabbet, ekspertkommentator løping NRK +, løpetrener i Breaking Marathon Limits AS, designer i AD Como AS
Perser: 3.42,20 på 1500 m (2011), 7.50,72 på 3000 m (2015), 13.11,96 på 5000 m (2015), 28.41 på 10 km (2011)
(Foto: Lars Anton Hermansen)