Løping med «kalkunheng»

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 8 – 2021

Les del 1: Mål om sub 2.50 på maraton som 60-åring
Les del 2: Finnes det en «kvikkfiks» for mitt prosjekt?

Under varierte forhold forsøker jeg å «stable» kroppen på plass før jeg fyller 60 år den 2. juni 2022. Uansett ambisjonsnivå så er vi vel alle enige om at pandemien er krevende for en hel verden. Hvordan jeg skal feire åremålsdagen min i 2022, vet jeg derfor ikke. Det jeg regner som sikkert, er at jeg stiller til start med nummer på brystet i Valencia om få dager. Veteran-prosjektet mitt er å løpe fortere som 60-åring, enn jeg gjorde som 50-åring. Er det Mission Possible?

Ja, jeg tror det, og mine forberedelser er godt i gang. Etter fire måneder med opptrening, registrerer jeg at mye har endret seg i kroppen. Det er gledelig at treningsopplegget til Sindre Buraas har ført frem på de fleste områder! Men ikke alt har respondert slik jeg hadde håpet på. Det er først etter at jeg har tatt av meg singlet og løpeshorts, jeg blir klar over at ikke en gang en coach i verdensklasse kan gjøre noe med «kalkunhenget» mitt. Det reagerer hverken på intensitetsstyring eller volumendringer.

Empiriske data

Overskuddshuden er autonom og lever rett og slett sitt eget liv. Det finnes empiriske data fra Forsvaret på at jeg i 1981 ble målt til 181,5 cm. Den gangen strakk jeg meg så det «knasa» i korsryggen. I dag, 41 år senere, «knaser» det fortsatt i korsryggen, men det er fordi jeg trykkes sammen.

Det rare er at selv om jeg komprimeres, blir noe likevel lengre. Tyngdekraften drar i overskuddshuden min, som villig gir etter for hver dag som går. Endringene blir foreviget år for år, og lagt til under menyen «mine bilder» på min MacBook Pro. Det både ser og føles som om jeg løper rundt i en litt for stor joggedress i myk velur. For å være presis så er det spesielt huden rundt triceps, bryst og mage som har strekt seg de siste årene. Det meste av dette blir jo kamuflert med t-skjorte og startnummer på brystet, men «kalkunhenget» på tricepsen er det ikke mulig å skjule.

Jeg kan huske at min bestemor hadde en del ekstra hud rundt tricepsen. Når hun sto på balkongen i andre etasje og vinket til meg, hørte jeg lyden «flapp, flapp, flapp». Med min livlige fantasi var det som om hun var i ferd med å ta av fra balkongen, som ett amerikansk Apache kamphelikopter.

Når jeg nå titter meg i speilet om morgenen, mange år etter at min bestemor dro av gårde i helikoptret sitt, ser jeg at jeg ligner litt på henne. I alle fall når det gjelder «kalkunhenget» på tricepsen. Jeg hadde et godt forhold til bestemor, så synet skremmer meg ikke. «Kalkunhenget» og hudfoldene i det gamle ansiktet hennes kan jeg huske var mykt og godt å ta på. For noen få minutter siden tok jeg morgenstellet på badet. Da slo det meg at den myke blafrende huden oppleves annerledes på egen kropp.

Lever sitt eget liv

Jeg har nok et ambivalent forhold til «kalkunhenget» mitt. Det er som om huden lever sitt eget liv – at den kjeder seg. Når jeg svinger meg fra side til side, henger ikke hudfoldene helt med. De gidder liksom ikke lenger klemme seg rundt musklene som de gjorde før. Når jeg løper og pendler med armene frem og tilbake i lengderetningen, svinger «kalkunhenget» også frem og tilbake, men ikke i takt med armbevegelsen. Det ser litt ut som når NRK sliter med å få synkronisert stemmen til USA-korrespondent Anders Magnus med munnen hans, når han kommenterer fra Washington.

Hudfoldene mine oppførte seg som om de var i en annen tidssone enn resten av kroppen. Uansett hva jeg forsøker, er det alltid noe som nekter å være med på det jeg gjør.

Jeg må innse at min bestemors myke overskudd har gått i arv. Takk bestemor – takk for strekkmerker og overskuddshud som vitner om aldring, og at jeg stadig rykker frem i «dødskøen». Visst er det vemodig, men jeg er først og fremst takknemlig for å bli eldre. Å forsone seg med endringen på og i egen kropp, går derfor over all forventning. Forgjengeligheten er ikke min fiende, men min følgesvenn. Aldringen gjør det samme med meg som den gjorde med bestemor – jeg blir også litt mykere dag for dag! Det er godt å kjenne at jeg mykner. Tidligere i livet har jeg nok vært for hard, både mot min neste og meg selv.

Adelsmerke

Kanskje det hjelper å tenke på «kalkunhenget» som ett adelsmerke, en utmerkelse for lang og tro tjeneste? Når jeg om få dager, den 5. desember, stiller til start med nummer på brystet i Valencia, løper jeg allerede med utmerkelsen så og si rundt halsen. Visst merker jeg at det ikke er like mye testosteron å akselerere med som det en gang var, men det er greit. For det er så mye annet som er viktigere enn sekundstrid og plasseringer. Takknemligheten over å ha en kropp som i alle fall ganske synkront henger med mil etter mil hver uke når jeg løper, er intet mindre enn en gave.

Når jeg nå går jeg inn i ny fase i livet som 60-åring, er det flott å vite at jeg «premieres» med en ekstra ferieuke som jeg kan bruke på min store lidenskap, løping. Den uka skal jeg nyte hvert år helt til jeg «tar av med helikoptret» mitt. Men frem til da skal jeg glede meg over at det nå er min tur til å være en myk og god bestefar, både med og uten startnummer på brystet.

Lenge leve «kalkunhenget».

Slekt følger slekt: Slik Cato i sin tid hvilte på sin bestemors arm, hviler nå Catos barnebarn på hans mjuke arm. (Foto: Ida Beate Dalene Thunes)

Målbevisst:En god del av treninga gjør Cato Thunes unna på Marienlyst stadion i Drammen. (Foto: Alfred Photography)

Veteranutøver Cato

Navn: Cato Thunes
Født: 2. juni 1962, i Drammen
Sivilstatus: Gift med Wenche Thunes, fire barn
Arbeid: Sogneprest
Høyde: 181,5 cm
Vekt: 74 kg
CV i kortform: Dørvakt på Dickens pub i Drammen, minedykker fra Forsvaret, sogneprest, veteranløper
Perser: Berlin Marathon på 2.57.06 (2016), Hytteplan 10 km på 37.35 (2016), Midnight Sun Marathon (halvmaraton) på 1.23.10 (2016), 50 km på Bislett på 3.32.54 (2017)
Skadehistorikk: I 2017 løp jeg på meg et tretthetsbrudd i bekkenet og måtte legge skoa på hylla.
NPL i 2019: I tidsrommet 1. juni til 1. oktober i 2019 gikk jeg Norge på langs for å restituere meg.
(Foto: Ola Døhl)

Trener Sindre

Navn: Sindre Buraas
Født: 8. mai 1989
Sivilstatus: Samboer
Arbeid: Student, løpetrener, designer
Høyde: 183 cm
Vekt: 65 kg
CV i kortform: Butikkmedarbeider Löplabbet, ekspertkommentator løping NRK +, løpetrener i Breaking Marathon Limits AS, designer i AD Como AS
Perser: 3.42,20 på 1500 m (2011), 7.50,72 på 3000 m (2015), 13.11,96 på 5000 m (2015), 28.41 på 10 km (2011)
(Foto: Lars Anton Hermansen)