Om pulsmåling og krig og sånn

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribenten sin mening.

Jeg var kommet i den tilstanden som psykologene kaller kognitiv dissonans, som er når tanker og kunnskap ikke stemmer overens.

Treningen min er ikke veldig systematisk, eller lagt opp for å oppnå store forbedringer av prestasjonen, den må vel helst karakteriseres som et forsøk på å ha en aktiv livsstil. Men jeg bruker gjerne pulsklokke for å følge med på hvordan denne vurderer intensiteten, og det er litt interessant å se om dette stemmer med min egen opplevelse av treningen.

I fjor høst fikk jeg meg en ny klokke som hadde mulighet for pulsmåling i håndleddet. Jeg fortsatte å bruke pulsbelte, men i løpet av vinteren har jeg etter hvert gått mer over til å bare bruke håndleddsmåling. Det er jo ikke nødvendig å ha pulsbelte hvis målingen gjøres like bra fra håndleddet.

I februar ble det så gode snøforhold på min kant av landet at jeg kunne gå på ski, og jeg har fått mange treningsøkter i noen lysløyper ikke så langt unna. Dette synes jeg er en fin treningsform, jeg får brukt hele kroppen, også armene og overkroppen. Tidligere var sesongens mål alltid å klare å skøyte seg gjennom Skarverennet så fort som mulig, men turene ute i skiløypene er så fine at det målet betyr mindre nå. Skarverennet har heller ikke blitt arrangert de to siste årene.

Det var ikke bare skiføret som kom i februar. Vi fikk også oppleve en brutal angrepskrig på europeisk jord da det russiske krigsmaskineriet rullet inn i Ukraina. Dette har vært et sjokk på både meg og de fleste andre i vår verdensdel. I Europa har vi dårlige erfaringer med statsledere med mye militærmakt som ikke respekterer andre staters grenser.

Med skiøktene mine virket det som om jeg hadde fremgang. Utfordringen min er at de preparerte løypene her på vestlandet er så kuperte at det gir meg til tider så høy puls at jeg må ta en pust i bakken i de bratteste partiene. Skal skøyteteknikken holdes hele veien så må man få både tyngdeoverføring og teknikk til å spille sammen, men hvis det blir for tungt må jeg stoppe opp litt.

Men nå rapporterte pulsklokken at det gikk lettere. På årets første økter i skiløypen hadde jeg hatt over 40% av aktiviteten i de to høyeste pulssonene, mens på de siste øktene hadde jeg omtrent ikke vært innom de sonene i det hele tatt.

Kunne det være mulig? Jeg måtte erkjenne at bakkene fremdeles føltes tunge, men kanskje det gikk littegrann lettere?

For å sjekke at det ikke var pulsmålingen det var noe galt med så testet jeg det ut ved å gå en runde i lysløypen med pulsbeltet, og en uten beltet. Resultatet var nesten eksakt likt. Ingen grunn til å tvile på informasjonen som jeg mottok altså.

Kanskje var formen bedre? Var det muligens fordi jeg hadde hatt en del treninger på rulleski gjennom høsten at skøyteteknikken kanskje gikk med lavere intensitet nå? Kanskje hadde jeg hatt korona tidligere?

Og mens jeg fikk treningsøkter på ski så rullet krigen i Ukraina ut i all sin gru. Som ivrig avisleser og mediebruker fikk jeg store doser av russernes herjinger i Ukraina. Det fremstod helt ufattelig at det russiske folket kunne akseptere et slikt angrep på et naboland med store tap både av sivile liv og egne soldater. Forklaringen på det er selvsagt at den russiske presidenten har full kontroll med media og det som serveres av informasjon der. Og fortellingene fra krigen har vært sparsomme med sannheten. Det kalles ikke en gang krig i de statskontrollerte russiske mediene.

Samtidig lurte jeg mer og mer på fortellingene fra pulsklokken min. Den mente at skiøktene mine var lette og greie uten at jeg passerte terskelverdi av pulsen min. Men bakkene var jo like tunge å komme opp som de alltid hadde vært, det var i hvert fall min subjektive opplevelse.

Jeg var kommet i den tilstanden som psykologene kaller kognitiv dissonans, som er når tanker og kunnskap ikke stemmer overens.

Vil ikke det russiske publikummet også oppleve en kognitiv dissonans i disse dager? Når de blir fortalt at det ikke foregår noen krig, men samtidig kommer deres sønner hjem i kister?

På et tidspunkt dukket det opp en sak fra russisk media: en dame viftet med en plakat i en nyhetssending det det stod noe om at «de lurer dere, de forteller ikke sannheten».

Budskapet traff meg også, nå begynte jeg alvorlig å tvile på om pulsklokken fortalte sannheten. Kanskje jeg var på vei inn i et selvbedrag om at formen min ble bedre?

Men grublingen førte i hvert fall til at jeg sjekket en ting til: batteriet i pulsbeltet. Det viste seg at det var helt tomt. Noe som betydde at jeg på et tidspunkt bare hadde fått målt pulsen med håndleddsmåling, og at testen jeg hadde gjort tidligere antagelig var helt verdiløs. Jeg skulle tatt klokken av håndleddet før jeg testet den mot pulsbeltet.

Jeg tok da en ny treningsøkt i den samme løypen med nytt batteri i pulsbeltet. Da stemte det med min egen opplevelse, med lange perioder i de høyeste pulssonene.

Realitetene kan erkjennes, motbakkene er like tunge som de alltid har vært. Pulsmåling på håndleddet er ikke alltid å stole på. Krig er krig.

style="margin: 0cm 0cm 8pt;">Kondis trenger din støtte
Takk for at du er medlem og slik bidrar til at Kondis kan fortsette å spre treningsglede, skrive reportasjer, lage terminlister, kontrollmåle løyper, føre statistikker osv. På grunn av koronakrisen har store deler av annonseinntektene falt bort, og vil du gi oss et ekstrabidrag, vil vi være takknemlige for det.

Gi en gave:
Vårt kontonummer er: 1503.35.18541
Vipps: 125957