Premier: motivasjon og anerkjennelse

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 1 – 2023

Vi er mange forskjellige mennesker som driver med mosjon her i Norge. En gruppe er mosjonistene som løper mange mil i skogen eller går mange mil på ski helt uanstrengt. De trives godt med fuglekvitteret i skogen og finner en indre ro. De trenger ikke delmål, men koser seg i eget selskap i flere timer.

Jeg representerer en annen gruppe – streverne. Vi finner liten motivasjon i å løpe forbi tre etter tre etter tre, og dermed løper vi med podkast på øret for å hjelpe oss med å få tiden til å gå. Vi teller kilometerne underveis i store løp og regner ut hvor mange prosent av distansen som er igjen. Skituren har en fast destinasjon – markastue.

Det er kanskje ikke rart at også en del av oss gjerne ønsker et håndfast bevis på at vi har prestert noe den dagen. Det kan være i form av en medalje, T-skjorte eller en vaffel. Noen kjøper en gave til seg selv.

Konkurransepremier motiverer

Jeg har mange medaljer, og jeg har et blandet forhold til disse. Det er ingen andre enn meg selv som får glede av dem, og jeg får ikke brukt dem til å bevise for noen at jeg har vært flink. Samtidig så har jeg dem på et synlig sted i huset der jeg kan se dem og minne meg selv om lange, tøffe dager og hardt arbeid.

Det er sjelden at tanken om en medalje motiverer meg til å fullføre et løp, men det har vært noen unntak. Det kuperte 16 km-løpet i England hvor jeg løp med en lett matforgiftning, er et slikt eksempel. Da jeg kom på løypas høyeste punkt, som også er midtpunktet i løpet, var jeg nesten klar til å kaste inn håndkledet. Men jeg visste at de hadde en kul drageformet medalje, og den hadde jeg veldig lyst på. En annen løper gikk rett til de frivillige for å be om å bli hentet, men jeg klarte å la være og ble den lykkelige innehaveren av den grønne medaljen.

Jeg er mest glad i T-skjorter eller andre effekter fra konkurransene jeg deltar i. I tillegg har man de eksklusive T-skjortene for de som fullfører visse løp, spesielt maraton. Dette er skjorter man må jobbe for, og det er artig å kunne signalisere for andre mosjonister at du tilhører samme klubb som dem. At du kanskje ikke ser ut som en maratonløper, men at du er det.

Den mest eksklusive fullførertrøyen jeg har, må være den fra det varme London Maraton-løpet i 2018. Hver gang man treffer en annen med samme T-skjorte, kan man smile og si: «Du overlevde du også, altså?»

Mat og drikke som premie

Det finnes også andre premier for en god innsats på et arrangement. Etter store løp rundt om i hele verden er det mange som liker å dra ut på byen og ta seg en øl med medalje på brystet. Den ølen smaker nok mye bedre enn en øl en vanlig lørdag. Dette blir gjerne fulgt opp med et godt måltid. Har man gått på ski eller løpt i mange timer, må man jo erstatte kaloriene man har brukt!

Som frivillig på parkrun er det alltid godt å dra på kafé når jeg er ferdig med arrangementet. Der blir premien både en kopp te og prat med de andre som har deltatt den dagen. Men jeg må innrømme at på de kaldeste dagene, der man gjerne har stått ute i flere timer, føles det virkelig som en belønning å komme inn i en kafé og få seg varm drikke. Da blir teen gjerne byttet ut med kakao.

For kort tid siden hadde jeg mulighet til å prøve meg på parkrun-turisme i god engelsk ånd. Vi stod opp ekstra tidlig, tok med oss en parkrun-venn og kjørte to timer til Skien for å delta på parkrun der. Denne gangen belønnet vi oss selv ikke bare med én tur på parkrun-kaféen, men også en tur til en kafé i Skien sentrum der vi spiste en deilig brunsj. Det føltes ikke så verst etter å ha stått opp grytidlig i snøværet.

Premie som minne

Noen løp har uttrekkspremier. Det synes jeg er fint fordi du får et håndfast minne om en bestemt dag. Favorittskoene mine er ikke det nyeste paret mitt. Det er skoparet jeg fikk utdelt under en konkurranse for noen år tilbake. Løpets versjon av uttrekkspremie var å dele ut premier til tilfeldige fullførende idet de løp i mål. Disse skoene vil derfor alltid bety noe mer for meg enn mange av de andre skoene mine, uavhengig av hvor fine de er.

Noen personer kjøper seg sitt eget minne i forbindelse med et løp de har vært på. Har du løpt en av de største maratonene i verden, kan det være fint å ta med seg noe hjem som forteller deg senere at du en gang trente i mange måneder og la inn en betydelig innsats for å løpe sammen med mange andre i en by langt unna. Da kan det være greit å unne seg noe man ikke ville ha gjort ellers, noe som gir deg et lite glimt av lykkefølelse. Dette er ikke noe jeg selv har gjort ennå, men en idé som jeg synes er verdt å ta med meg videre. Kanskje burde jeg legge det inn i turbudsjettet?

Ulike former for premier

Premiering av innsats eller motivasjon for å gjøre en innsats tar mange former. Selv om jeg alltid jobber med motivasjonen for treningsøktene mine, er jeg ikke så vanskelig å be. Litt tid alene sammen med en podkast funker ganske bra. Skal jeg ut å løpe i regnet, klarer jeg å komme meg ut om jeg vet at jeg kan ta meg et varmt bad etterpå. Jeg kan dog ikke nekte for at det er hyggelig å ha med seg noen konkrete minner videre. Vi legger bak oss mange anonyme kilometer på ski og til fots, og det er fint å kunne feire iblant.

Til syvende og sist mistenker jeg at vi mosjonister egentlig ikke er så forskjellige allikevel. For noen holder det med en åndelig premie – viten om alt funker, og at man har kommet nærmere naturen. Men selv disse personene, som ikke trenger den ekstra motivasjonen jeg trenger, virker å få stor glede av en Kvikk-Lunsj og en appelsin.

Om artikkelforfatteren

Cristina Pulido Ulvang (f. 1967) er en translatør som kompenserer for stillesittende arbeid ved å løpe. Hun har ingen treningshistorie fra ungdomstiden, men hun har vært aktiv løper de senere årene. Hun er opptatt av å motivere barna sine til å være aktive, og liker best turer der hun kan se fjorden. (Foto: Emilia Pulido Ulvang)