Inger Haugland fullførte 13-dagersturen Saga-ruta på 56 timer
- Det var aldri intensjonen å gjøre Saga så raskt som mulig. Min intensjon var å få en bra opplevelse, sier ultraløper Inger Haugland fra Folldal som er en av arrangørene bak Rondane 100 om tre uker, et løp hun også skal delta i selv.
Inger Haugland (42) fra Folldal debuterte på ultraløp så sent som i 2017 med en 5. plass på Romeriksåsen på langs. Etter det har hun markert seg som en våre beste ultraløpere på terrengultra, og om tre uker er hun også en av arrangørene bak det nye spennende ultraløpet Rondane 100 (50+100 miles)
Inger Haugland
Alder: 42 år Hjemsted: Folldal Bosted: Folldal/Nittedal (flytter tilbake til Nittedal denne høsten, etter et år i Folldal) Yrke: Jobber i politiet Familie: Gift med Erik, to barn
Idrettslige meritter: Vant Dobbelttraveren i 2018, kom på andreplass på BlackRiverRun i fjor, deltok i NM både i terrengultra og i 24-timers - 6. plass på begge
Målsetting: Løper for endorfiner, naturopplevelser og solide utfordringer - har ingen overordna målsettinger
Favorittløp: Som medarrangør av Salomon Rondane 100 krysser jeg fingrene for et vellykket første arrangement, og at SR100 dermed vil toppe lista over mine favorittløp.
Inger Haugland (42) fra Folldal debuterte på ultraløp så sent som i 2017 med en 5. plass på Romeriksåsen på langs. Etter det har hun markert seg som en våre beste ultraløpere på terrengultra, og om tre uker er hun også en av arrangørene bak det nye spennende ultraløpet Rondane 100 (50+100 miles)
Nå har hun vært på en lengre enn lang treningstur fra Nordseter til Snøhetta, og nedenfor kan du lese beskrivelsen hennes fra den fantastiske turen som også er registrert på nettstedet https://fastestknowntime.com (se lenger ned).
SAGA 2020
Rondane og Dovrefjell er hjemfjellene mine. Så da DNT satte sammen langruta Saga gjennom fjellene, ropte den på meg om å gjøre en FKT. Ruta Saga starter ved Nordseter på Lillehammer, går opp til og over Ringebufjellet, fortsetter gjennom Rondane til Dovrefjell og avsluttes på Snøheim ved foten av Snøhetta. Totalt 220 kilometer på sti, fordelt på tretten dagsetapper. Jeg planla å komprimere turen til drøyt to døgn.
Jeg starta på Nordseter tidlig onsdag morgen med blandede følelser. Natten før hadde for det meste vært søvløs. Lik netter før en konkurranse hadde tanker om hva som var i vente holdt meg våken. Selv om mannen min Erik kjørte meg til Lillehammer slik at jeg kunne sove litt i bilen startet jeg turen med et kraftig søvnunderskudd. Tanken på utmattelse skremte meg. På den andre siden var muligheten for å trene på å håndtere søvnbrist nå blitt enda bedre.
Annonse
For å ikke bli overveldet av tanken på 220 kilometer var jeg mentalt innstilt på å løpe 13 etapper. Den første etappen var en enkel tur fra hyttene på Nordseter til Hornsjø høyfjellshotell. Etappen består av lettkupperte stier i fint terreng, men jeg fikk ganske umiddelbart stifte bekjentskap med turens største utfordring: vann. Det var bløtt overalt. Myrene var fylt til randen med vann, og mange fine flytstier på hardpakket jord var omgjort til ustabile gjørmepøler. Enkelte steder var stiene omgjort til bekker og jeg vasset i vann til over ankelhøyde. Aquajogg skal være bra for løpere, men raskt går det ikke.
Neste etappe til Djupslia innebar to mil i myr. Området minnet meg om løpeturene da jeg besøkte en venninne på Budor. Lange, flate myrområder - avbrutt av enkelte bare fjellrygger. Optimalt for raske turer i nykjørte løyper på vinteren. Optimalt for myrull. Ikke fullt så optimalt for god løpefart denne sommeren det regna så mye. Jeg spiste et par barer til frokost, tok det rolig og brukte fem timer på de første 34 kilometrene.
Fra Djupslia bar det opp på den lille høyden Åstkjørkja og et stykke med tørr sti før himmelen åpnet seg for et kraftig regnskyll. Jeg rota litt i et stikryss ved Tauteren sæter, før jeg fant riktig vei til Goppollen. Fjellområdet Goppollen ga meg høyfjellsfølelse for første gang på turen, og banka rett inn på lista over steder jeg ønsker å reise tilbake til. Det var bløtt og begivenhetsløst forbi Vetåbua, så jeg fortsatte videre til Jammerdalsbu, og satte opp tempo inn mot siste etappe før Venabu hvor Erik ville møte meg.
Målet var å komme til Venabu i god tid før kl 23. Tidligere gikk ruta forbi Gråhøgdbu, men på grunn av villrein er hytta nedlagt og ruta endret. Jeg var spent på om merkingen til den nye hytta Veslefjellbua som ble satt opp i vinter, og om distansen angitt av DNT stemte. Stien gikk igjen gjennom søkkvåte myrområder, og jeg måtte anstrenge meg for å holde et greit tempo. På den siste mila inn mot Venabu var det kun sporadisk merking til Veslefjellbua, og den håndholdte GPSen hadde et utdatert spor som gikk om Gråhøgdbu. Men jeg hadde mobildekning, og fant riktig vei ved å dobbeltsjekke et par digitale kart. Jeg dro rett forbi Veslefjellbua, fant stien mot Spidsbergseter og Erik som ventet i bilen. Drøyt 90 kilometer og omlag 2000 høydemeter.
God support er gull. Erik vet hva jeg trenger i magen, i øret og i sekken. First things first: enkel fotpleie og tørre sokker. Føttene hadde vært tilnærmet konstant bløte i 16 timer, og jeg hadde allerede flere blemmer og såre punkter. Jeg gikk deretter løs på chips og rød-cola, mens Erik gjorde klar en større løpesekk. Det første partiet løp jeg med Salomon S/Lab adv skin 12, men for å få plass til en tykk jakke skiftet jeg over til Salomon S/Lab Peak 20l. Det var i ferd med å bli mørkt i det jeg vinket takk til Erik og slo på hodelykten opp skibakken på Spidsbergseter.
Annonse
Det ble mørkere enn jeg trodde. Og stien var mer kronglete enn jeg forventa. «Det er fin og lettgått sti hele veien» sto det i DNTs rutebeskrivelse. Jeg banna både da jeg sklei i en ulendt og steinete skråning og da jeg nok en gang måtte frem med GPSen på vei ned i Storkvanndalen. Nattemørket sinket meg mer enn jeg var forberedt på, og på den første mila brukte jeg nesten 3 timer. I tillegg kjente jeg at trøttheten la seg som et mørkt og tungt teppe over meg. Søvnproblemene natten før gjorde meg allerede sjanglete, og jeg innså at det trolig var smart å legge inn en hvil for å korte ned den mørkeste delen av natten. Jeg fant en hyttevegg, forsikret meg om at vinduene var skalket og hytten tom før jeg la meg rett ned på en terrasse. 45 minutter senere våknet jeg av meg selv og konstaterte at det var i ferd med å bli lysere. Jeg frøs kraftig, men følte meg bedre og dro videre i retning Eldåbu.
Ved Eldåbu kunne jeg betalt en del for en varm kopp kaffe, men måtte nøye meg med en Clif gel med mocca smak. Stemningen steg likevel i takt med solen. Landskapet endret seg, og det var åpenbart at jeg var på vei inn i Rondane. Jeg passerte noen flotte fjellvann og en flokk søvnige kyr mens jeg løp mot morgendisen som omkranset toppen av høene som en florlett sommerdyne. Ved Blåkollen så jeg ned mot Bjørnhollia, Atndalen og Folldal. Hjemover. Det slo meg at herfra er det kun seks kilometer til fylkesvei 27 og en liten bilskyss hjem. En forrædersk tanke. Jeg slapp den og løp ned mot DNT-hytta.
Inn mot Bjørnhollia drømte jeg om en kopp kaffe og salt mat. Jeg hadde en boks potetmospulver i sekken, og trengte bare litt varm vann. Men hytta tok ikke mot dagsgjester før klokken tolv. Jeg satte meg på benken utenfor og spiste marsipankake fra Europris, men det ble ikke det samme. Stigningen opp fra Bjørnhollia inn mot Illmanndalen starter bratt på sherpasti og jeg kjente umiddelbart at energinivået var på vei ned. Jeg følte meg tom og tanken på retrettmuligheten fra Bjørnhollia kom tilbake. Hadde jeg krefter til å komme meg gjennom runden i Rondane? Hva om jeg gikk helt tom på veien? Hva om jeg ikke orket mer på Rondvassbu? Ville det ikke være fornuftig å avslutte nå, slik at jeg kunne komme meg hjem uten store logistiske utfordringer? Motivasjonen nådde et bunnivå da en blemme på foten ble såpass vondt at jeg haltet, selv etter et mislykket forsøk på å punktere den med en skjemt lommekniv. Men jeg vet fra før at når det kjennes ut som om du er helt tom, er det fortsatt masse igjen. Om du ignorerer utmattelse og smerter du uansett ikke kan gjøre noe med - så vil det som oftest gå over. Å pushe egne grenser er noe av det som motiverer meg. So let the magic happen. Jeg brukte en evighet på å komme meg opp stigningen, og da stien endelig flatet ut satte jeg meg ved en stein på stien. Jeg lukket øynene, og noen sekunder senere sov jeg. Da jeg våknet igjen ti minutter senere følte jeg meg uthvilt som etter en lang natts søvn. Power nap done right! Resten av etappen til Rondvassbu gikk treigt i overraskende bløtt terreng, men jeg hadde bestemt meg. Jeg skulle til Snøheim.
På turen fra Lillehammer til Venabu så jeg om lag ti mennesker totalt. På Bjørnhollia og gjennom Illmanndalen kanskje 50. Ved Rondvassbu var det folk overalt. På sykler inn fra Spranget. I telt ved brua. Rundt hytta, ved vannet, og på alle stier ut fra Rondvassbu. Kioskkøen tok likevel ikke mer enn drøyt fem minutter, og jeg fikk kjøpt tørre sokker, brus, chips og sjokolade. Og jeg fikk varmt vann til potetmosen min. Lykke. Jeg bevilget meg et kvarter i peisestua, og spiste meg varm mens jeg så hvordan bestyreren effektivt håndterte vaffelbestillinger, overnattingsbookinger og spørsmål om sykler. Ut fra Rondvassbu var energinivået bra, og jeg holdt relativt god fart opp Rondhalsen. Jeg passerte køa opp mot Veslesmeden og fortsatte ned mot Rondvassdalen. Knærne mine protesterte. Pussig at noen som har tilbragt så mye tid i Rondane har så lite effektiv teknikk i ura. Selv med (eller på grunn av?) tempo på førstegir ble beina mørbanka, og det gikk oppsiktsvekkende treigt bort mot Bergedalen. Jeg passerte omsider Salen hvor stien fra Digerronden kommer ned, og fortsatte videre forbi Skranglehaugan. Tror kanskje jeg satte ny negativ fartsrekord inn til Dørålseter.
Men på Dørålseter sto det en strømlader og venta på meg. Han er 1.90 høy, kjekk og heter Erik. Tørre sokker, påfyll i sekken, inn i bilen, cola og chips. På bildene Erik tok av meg ved Dørålseter ser det ut som om jeg er ravende full. Men jeg følte meg bra. Jeg kjente meg helt sikker på at jeg ville komme meg til Snøheim. Og jeg gledet meg til Dørålglupen. Erik ville helst ta meg med hjem, men holdt det for seg selv og vinka meg avgårde. Jeg fant frem en spilleliste med tungt innslag av metal, og feststemningen steg for hver høydemeter inn mot Dørålglupen. Halvannen kilometer etter Dørålseter var jeg inne i det smale, mørke skaret som består av store kampesteiner og svarte kantete fjellsider. Det er ingen sti her, men likevel åpenbart hvilken retning man skal gå. Jeg stoppet for en å ta en solo på den medbragte luftgitaren, konstaterte at noen bør arrangere konsert i Dørålglupen og danset meg gjennom til jeg så Haverdalen i den andre enden. Etter å ha krysset Haverdalsåa mista jeg stien i et våtområde.
Annonse
Det begynte å bli mørkt, og GPSen var tom for batteri. Festhumøret avtok mens jeg lette meg frem til stien, som skulle vise seg å være en bekk hele veien opp på Gravhøa. Jeg har hørt om folk som hallusinerer under lange løp. Derfor skjønte jeg hva som var i ferd med å skje da bjørketrær, røtter og tuer begynte å ligne på dyr. Likevel måtte jeg bare rope på en sort puddel som satt og venta på stien. Men den apen som hang ned fra en bjørk, den trodde jeg aldri på. Da jeg endelig kom opp på Gravhøa var det like bløtt som på vei opp, og jeg kjente meg ikke igjen i turbeskrivelsen av lettgått terreng. Men i det stien vippet over mot Grimsdalen ble det tørrere, og endelig mer løpbart. Trøttheten hadde imidlertid tatt meg, øynene gled stadig igjen og i noen øyeblikk forsvant jeg. Et kvarter vertikalt hjalp ikke nevneverdig på energinivået, men jeg kom meg til Grimsdalshytta og jublet check for den tiende etappen.
Strekningen mellom Grimsdalshytta og Haverdalsseter gjorde jeg en natt tidligere i sommer, og jeg gledet meg til gjensynet. Bratt, men lettgått i starten - før det flater ut i fine, lettløpte stier på hardpakka jord. Jeg kom meg nesten en mil før trøttheten kom tilbake. En ny power nap, noen treige kilometer på mer steinete sti, og så relativt lett ned mot Haverdalsseter. Her venta Erik på meg igjen. Med kaffe. Tror aldri lunken pulverkaffe har smakt så bra.
Et par tørre sokker og en varm klem senere dro jeg videre. Fra Hjerkinn fjellstue følger ruta Gamle kongevei en mil. Den enkleste mila på hele ruta. Jeg powerhika opp til øverste punkt, og løp ned til Grønbakken. Kryssa E6, kryssa toglinja og mista sporet. Det var tre mulige stier opp fra Grønbakken, og jeg traff riktig på tredje forsøk. Merkingen hadde vært tilnærmet upåklagelig hele veien fra Nordseter, men på denne (nest) siste etappen var den sporadisk, utydelig og tilsynelatende tilfeldig. Heldigvis traff jeg et par på vei til Reinheim, og fikk noen navigasjonstips. Stien var fin, og jeg vekslet mellom lett løping og rask gange i lettkuppert terreng. Jeg holdt utkikk etter moskus ved vannkilder og grønn viekjørr, men så bare ull og andre etterlatenskaper.
Etter å ha fulgt Stopla innover dalen et godt stykke kunne jeg se Reinheim et par kilometer lengre frem. Stien gikk gjennom flere våtområder og ble utydelig, men jeg fant endelig noe merking i form av varder. Vardingen trakk imidlertid opp mot fjellsiden på motsatt side av Reinheim. Et stykke opp i skråningen stoppet jeg for å sjekke om det var mulig å få liv i GPSen. Det var det ikke, men på flata under meg så det ut til å komme gående et større turfølge som jeg kunne spørre. Jeg så nærmere på turfølget, og oppdaget at det var tykt, brunt, firbeint og hadde med en liten kalv. Moskus… Jeg ropte til dem i håp om at de ville endre kurs, og de svarte ved å legge seg godt tilrette på en snøfonn. Å brøyte seg frem gjennom en flokk moskus med kalv fremsto som et dårlig veivalg, så jeg måtte videre opp i fjellsiden for å komme rundt. Det ble høyt og bratt, og jeg sklei på steiner som var glatte av regn. Og på flata nedenfor meg, der jeg planla å komme ned, kom det gående en … moskus. Jeg tok en kort timeout, ga meg selv klart beskjed om å være forsiktig, og dro ned korteste vei mot elva. (Etter å ha tatt bilde av moskusene, slik at jeg i etterkant kunne forsikre meg om at det ikke var en ny hallusinasjon). Litt myrvassing og banning senere kom jeg frem til Reinheim.
Jeg trengte en kort stopp på Reinheim for å spørre om veien videre til Snøheim. Hyttevakta gikk med regnponcho og jeg kjente henne ikke igjen før hun snudde seg mot meg. Laila, fra hjembygda Folldal, jobber som hyttevakt på Reinheim i to uker. Hun holder det ryddig, koker kaffe og gjør det hyggelig for gjestene. Og tar småturer i området, strikker og leser bøker. I løpet av den korte praten formidla hun kjærligheten til enkelt liv i fjellet, og hun ignorerte totalt det etterhvert ganske kraftige regnværet. Jeg fortsatte videre med hodet fylt av bra tanker og følte meg liten, takknemlig og lykkelig. En kort stigning opp til stiskillet mot Snøhetta, og regnet slo seg sammen med vind. Det var grått og kaldt, men jeg nøt lyden av regn på jakka. Gråvær gjør noe med blikket, og jeg så fjellvalmuene og rødsildrene inni den grå steinura. Etter noen kilometer dukka Snøheim opp foran meg. Jeg jublet høyt, men kjente samtidig et behov for å stoppe opp. Jeg trakk pusten, tok inn siste rest av turfølelsen og følte meg så uendelig heldig. 220 kilometer og 56 timer og 47 minutter på variert kremtrasé, med en kropp som funker og en support som legger til rette - for en gave, for en saga.
Annonse
Det var aldri intensjonen å gjøre Saga så raskt som mulig. Min intensjon var å få en bra opplevelse. Jeg har likevel registrert turen som en FKT. Her ligger også link til Strava-filene fra turen.
Nå håper jeg noen slår tiden, slik at jeg får et incentiv til å ta turen igjen!
Inger Oldervik Haugland på treningstur i fjellet der hun trives best. Snart flytter hun tilbake til Nittedal hvor det også er mye fint terreng, men da blir fjellterreng byttet ut med skogsterreng til hverdags...
Kondis trenger din støtte Bli medlem eller støtt oss med en gave hvis du ønsker at Kondis skal fortsette å spre treningsglede, skrive reportasjer, lage terminlister, kontrollmåle løyper, føre statistikker osv. På grunn av koronakrisen har store deler av annonseinntektene våre falt bort, og vi er i enda større grad avhengig av medlemskap og støtte fra våre lesere.
