17. mai 2021

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening:

«Jeg liker å dra på løpetur før verden egentlig har våknet.»

I dag stod jeg opp tidlig for å rekke en løpetur før den store dagen tok til. Jeg tok meg en liten frokost, satte ut flaggene, og gjorde meg klar for å løpe avgårde. Jeg ble litt usikker, og googlet «flaggtider» og fikk bekreftet at jeg var 30 minutter for tidlig ute. Flaggene skal egentlig ikke heises før klokka 08.00, men jeg tenkte og håpte at det ikke kom til å være noen som la merke til det, og lot de henge.

Jeg finner alltid på alt mulig jeg må gjøre før jeg kommer meg ut døra på løpeturene mine. På min vei ned til gangen for å ta på løpeskoene, gikk jeg forbi gårsdagens klesvask. – Denne må jeg ta før jeg drar, tenkte jeg, og innen jeg kom meg ut døra var klokka passert åtte. Det var fortsatt stille i gata. Kun tre balkongflagg vaiet fra balkongene på blokka rett ved oss. Et par satt ute på terrassen og røykte. De pleier ofte å gjøre det når jeg løper forbi. Vi bruker ikke veksle blikk. Jeg vil helst ikke forstyrre privatlivet deres, og lar de sitte i fred. Denne gangen ropte jeg «Gratulere med dagen» og fikk brede smil og den samme hilsningen tilbake.

Jeg liker å skulle dra på løpeturer før verden egentlig har våknet. I vinterhalvåret er det herlig å løpe avgårde i 6-tida, og få med seg soloppgangen og stadig mer yrende folkeliv i løpet av turen. I dag var det ikke så mye folkeliv, men det kom stadig flere terrasseflagg på plass mens jeg løp, og jeg så ikke en eneste naken flaggstang.

Jeg kom til å tenke på Nordahl Griegs dikt «I dag står flaggstangen naken blant Eidsvolls grønnende trær, men nettopp i denne timen vet vi hva frihet er». Diktet, «17. mai 1940» eller «I dag står flaggstangen naken» som det også er kjent som, skrev han i lugaren på båten som fraktet den norske gullbeholdningen fra Åndalsnes til Tromsø. Gullet ble sendt fra Den Norske Bank i Oslo, via Lillehammer og Åndalsnes og endte til slutt i Tromsø.

Den 17. mai 1940 leste han diktet på NRK radio fra stasjonen i Tromsø. Det vekte sterke nasjonalpatriotiske følelser å få høre diktet i en tid der det meste av landet var okkupert av tyskerne.

Det er i dag 81 år siden 17. mai 1940, men fortsatt vekker Nordahl Griegs dikt sterke følelser hos oss. Nasjonaldagen er stor for oss alle enten vi er store eller små. Det er en dag med tradisjoner, kos og moro, og en dag der vi kan stoppe opp og glede oss over den friheten vi tar som en selvfølge i hverdagen.

Det siste året har vi ikke vært helt fri. Koronapandemien kan ikke sammenlignes med krig og okkupasjon, men den har spredt frykt og grepet inn i levesettet vårt på en måte få av oss har satt pris på. Koronapandemien har gjort det nødvendig å rokke ved tradisjonene våre, arrangere virtuelle feiringer og 17. mai-tog. Mens barn av tidligere generasjoner forbinder 17. mai med pølser, is og sekkeløp, opplever dagens barn to 17. mai-feiringer på rad hvor vi feirer kun med de nærmeste, og hvor de kan ha sekkeløp og lek kun for de i samme kohort.

Jeg har ikke snakket med noen som setter pris på de begrensningene styresmaktene setter på feiringen, men de aller fleste har stor forståelse for at det må være slik.

Vi kan trøste oss med at det er en ende på dette. Vi vet at når vi har fått kontroll på pandemien kan vi igjen feire med å gå i tog og samle oss for å høre ordførerens taler, eller elevrådsrepresentantene som overgår ordførererne med sin veltalenhet. Da kan igjen barna leke fiskedam med noen de ikke kjenner, og dele en Solo eller et kakestykke på en skoletrapp.

I dag er det mange i Kondis-verdenen som løper på treningstur eller løper virtuelle løp som 17. mairaton. Til neste år kan vi kanskje stille på startstrekken sammen med startnummer. Vi vet at det er håp og at om ikke lenge kan alt dette skumle og begrensende snart være over. I 1940 visste de ikke hvor lenge okkupasjonen skulle vare eller hvordan de kom til å gå til slutt. I dag kan vi feire friheten, og snart kan vi også feire at vi har beseiret koronapandemien.

Jeg lar Nordahl Grieg avslutte denne kommentaren. Han gjør det så lett å glede oss over det vi har:

I dag står flaggstangen naken
blant Eidsvolls grønnende trær.
Men nettopp i denne timen
vet vi hva frihet er.
Der stiger en sang over landet,
seirende i sitt språk,
skjønt hvisket med lukkede leber
under de fremmedes åk.

Der fødtes i oss en visshet,
frihet og liv er ett,
så enkelt, så uundværlig
som menneskets åndedrett.
Vi følte da treldommen truet
at lungene gispet i nød
som i en sunken u-båt;
vi vil ikke dø slik død.

Verre enn brennende byer
er den krig som ingen kan se
som legger et giftig slimslør
på bjørker og jord og sne.
Med angiverangst og terror
besmittet de våre hjem.
Vi hadde andre drømmer
og vi kan ikke glemme dem.

Langsomt ble landet vårt eget,
med grøde av hav og jord,
og slitet skapte en ømhet
en svakhet for liv som gror.
Vi fulgte ikke med tiden,
vi bygde på fred, som i tross,
og de hvis dåd er ruiner
har grunn til å håne oss.

Nå slåss vi for rett til å puste
vi vet det må demre en dag
da nordmenn forenes i samme
befriede åndedrag.
Vi skiltes fra våre sydpå,
fra bleke utslitte menn.
Til dere er gitt et løfte:
at vi skal komme igjen.

Her skal vi minnes de døde
som ga sitt liv for vår fred,
soldaten i blod på sneen,
sjømannen som gikk ned.
Vi er så få her i landet,
hver falden er bror og ven.
Vi har de døde med oss
den dag vi kommer igjen.