Jammen glad jeg kan løpe

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening.

«Jeg løp og så meg rundt. Stoppet og tok bilder og snappet med familien hjemme.»

I dag sitter jeg på en hybel i Berlin på besøk hos min datter som har flyttet hit for å studere. Utenfor kan jeg høre en dempet utgave av lyden fra biler, trikk og utrykningskjøretøy som kjører forbi. Jeg trenger ikke se dem for å vite at vi befinner oss midt i sentrum.

Jeg har aldri vært i Berlin før, men planen er å bli godt kjent i løpet av den uka jeg er her. I kofferten har jeg med løpesko og treningsklær for alle værvarianter. Den første dagen gikk turen opp til en liten park som lå litt i underkant av to kilometer fra hybelen, mens jeg i går, på selve nasjonaldagen, våget meg ut på en lengre tur til en park som lå litt over fire kilometer unna.

Jeg løp og så meg rundt. Stoppet og tok bilder og snappet med familien hjemme. Løp videre. Løp litt feil og fikk hjelp av en eldre tysker som på dårlig engelsk hjalp med på rett kurs igjen. Jeg fant etter hvert fram til Treptower park uten flere feilløpinger, og kunne gå fra å nyte gatebildet til å suge til meg inntrykkene fra grønne gressletter, vann og flotte turstier.

I dag går turen opp til Volkspark Friedrichshain for noen intervalldrag på en runde i den ene delen av parken. Hver runde er på rundt én kilometer, så her blir det fint å løpe 800-meterdrag.

I morgen løper jeg kanskje bort til Checkpoint Charlie som var en grensepost den gangen Berlin var delt i Øst- og Vest-Berlin. Kanskje jeg også tar turen bortom Branderburger Tour som ikke ligger så alt for langt unna Checkpoint Charlie.

Dette innlegget skulle egentlig ikke handle om Berlin, men om hvor mye glede løpingen gir meg. Det å kunne småløpe rundt i nye byer og gjøre seg kjent er en fin opplevelse. Jeg gleder meg over å være i såpass god form at jeg kan gjøre akkurat det. Jeg er godt trent. Jeg har aldri vært en hurtig løper, men jeg kan holde på ganske lenge om jeg vil, og jeg har en helse som gjør at jeg kan komme meg ut uten å planlegge for mye. Jeg gleder meg og nyter den uanstrengte aktiviteten og alle inntrykkene løpeturene gir meg.

Jeg kunne selvfølgelig gått meg en tur isteden, men da hadde jeg ikke rukket over like store områder. Jeg hadde heller ikke kjent meg like god i kroppen etterpå som jeg gjør etter å ha anstrengt meg litt mer.

Det er godt å kunne løpe rundt uten at det kjennes slitsomt. Ikke for det; det er godt å slite seg ut innimellom også. Det trodde jeg ikke før jeg begynte å løpe. Da forbant jeg det å slite seg ut med noe vondt. I dag skal jeg slite meg ut og jeg gleder meg. Da skal jeg løpe runde på runde oppe i Volkspark Friedrichshain. Jeg vet at joggeturen opp til parken vil kjennes behagelig, den første runden tung, men derfra vil det bare bli bedre og bedre fram til de siste dragene da det igjen begynner å kjennes tungt. Når jeg så tror at jeg kanskje har tatt ut alt, og skal småløpe på vei tilbake til hybelen, vil jeg igjen kjenne meg lett i kroppen idet jeg jogger ned. Det er en god følelse.

Jeg er glad jeg har denne gleden ved å kunne løpe. Det var trivelig å drive med ridning også, men alt er så mye enklere med løping. Det er bare å pakke løpeskoa i kofferten så har én hobbyen med seg overalt. Det var ikke like enkelt med hestene. De får ikke plass i en koffert og for å kunne ri, må en vanligvis først kjøre et godt stykke for å komme til en stall.

Jammen er vi heldige vi løpere som har funnet oss en så enkel hobby, og vi har mye å takke for vi som fortsatt har helse til å kunne drive med den.